Skriv ut utskriftsvennlig side

Eliten mangler tilbud. De åpne studiene er borte. Tilbake står bare en brukbar middelmådighet.

Det er en opplest og vedtatt sannhet at det står elendig til med norsk forskning og høyere utdanning. Sist ute i botsøvelsen var Frode Saugestad i Aftenposten rett før nyttår. Saugestad er post doc på Harvard University i USA. Etter å ha listet opp alle fordeler ved Harvard og verdens beste universiteter i USA, er konklusjonen grei: ”Norske universiteter mangler alt dette.”

Saugestad glemmer et viktig poeng: Middelmådigheten i Norge er i høy grad villet. Når man skal gi mange studenter mulighet og har begrenset vitenskapelig kapasitet, kan resultatet selvfølgelig ikke bli noe annet.

Et annet eksempel er McKinseys rapport til Universitetet i Oslo, som ble ferdig i 2008, og som for noen dager siden ble slått stort opp som ”Hudfletter Universitetet i Oslo” i Dagens Næringsliv. Som den gode blogger Tversover kommenterer, er det ikke alt det kritiske i rapporten nødvendigvis negativt, for eksempel kan det tenkes at ”organisert anarki” nettopp er noe av definisjonen på hvordan universitetene liker å tenke om seg selv. Eller som tidligere rektor Arild Underdal pleide å si, om jeg husker ham rett: Å styre universitetet er som å gjete en gjeng katter. De gjør uansett som de selv vil. Han mente det nok ikke så negativt.

Likevel er det et sterkt behov for bedre styring og klarere prioriteringer. Dette perspektivet er klart i Universitetets høringsutkast til ny strategisk plan for 2010-2020 (selv om det gjenstår å se om resultatet faktisk blir konkrete styringsforslag), og påpekes blant annet av Knut Aarbakke, leder i hovedorganisasjonen Akademikerne, i et innlegg om McKinsey-rapporten i Dagens Næringsliv i dag.

Et siste eksempel er erklæringer om hvor dårlig det står til for fagfeltet humaniora og humanistisk tenkning generelt, som jeg nylig kritiserte i Aftenposten. For, som også dekan ved HF understreker i en sak i Universitas i går: Det går faktisk ganske bra. Finansieringen går opp, forskningen styrkes, kvaliteten i undervisningen øker. Et eksempel fra universitetssektoren som helhet er antall publiseringspoeng, som har økt kraftig, fra 6230 i 2004 til 9342 i 2008. 50 prosent på 4 år.

Og det er et sentralt poeng i debatten: Riktignok råder en slags middelmådighet ved norske universiteter, men denne middelmådigheten er rimelig brukbar, og den blir stadig bedre.

Problemet er ikke at mye er middelmådig, men at alt er noenlunde standardisert. Særlig to grupper mangler tilbud. På den ene siden eliten, som Saugestad er opptatt av. Som Tversover påpeker har de som ønsker seg videre til amerikanske eliteuniversiteter ganske enkelt ingen muligheter i Norge, fordi ingen er ambisiøse nok.

Men på den andre siden har også de åpne studiene forsvunnet. Før kunne hvem-som-helst melde seg opp til en rekke fag på Universitetet i Oslo og nyte godt av Norges beste forskningsinstitusjons formidling. I dag har vi kastet ut babyen med badevannet.

Hva kan gjøres for å endre på dette? Det viktigste er at koblingen til offentlig styring må endres. I dag gir staten mange av signalene som bestemmer hvordan den høyere utdanningen organiseres. Med en mer autonom styringsmodell og langsiktig og forutsigbar finansiering, for eksempel over et kunnskapsfond, kan dette endres. I stedet for å være vendt mot staten bør universitetene være vendt mot publikum og andre institusjoner, som næringslivet. Nettopp det var et av hovedpoengene mine i kritikken av humanistene i Aftenposten: Absolutt alle taper på retorikken, som kun tjener relasjonen til staten når altfor mye bare handler om å få mer penger.

Som Terence Kealey skriver i Times Higher Education om hva vi kan lære av at de amerikanske universitetene er verdens beste: “ the more independent a nation’s universities, the better they are likely to be. ” Kealey beskriver “the separation of powers” som gjør at universitetene begynner å se studentene og forskerne – og ikke staten – som kundene deres. Kunne ideen inspirere oss også?

Et annet tiltak er at muligheten for å ta skolepenger må endres. I dag har institusjonene for eksempel ingenting å tjene på å tilby åpne studier. Nivået senkes, verdifull kapasitet kastes bort og areal på institusjonene er allerede hardt presset. For den enkelte forsker handler det nå ofte mer om å skjerme sårbar forskningstid enn å utvikle nye, innovative undervisningsformer som kan treffe brede publikum. Hvis institusjonene kunne ta skolepenger, kunne slike brede kurs i stedet bli en forretningsmulighet og potensiell inntektskilde. Poenget er at i et marked er det mye lettere å få en situasjon der etterspørsel faktisk møtes av et tilbud. Vil du betale, så får du.

I Danmark åpner Videnskabsminister Helge Sander nå for privatisering av universiteter. Det er meget mulig at dagens situasjon, med differensiert etterspørsel og sannsynligvis betalingsvillig publikum, egentlig inviterer til en sektor med flere, mindre institusjoner som i større grad utvikler ulike profiler.

• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva og norsklærer på Sonans Privatgymnas. Twitter: @meisingset.