Alle ressurser er nå ekstremt knappe på Haiti. Har norske journalister noen komparative fortrinn som begrunner at de konkurrerer om dem? OPPDATERT.
Norske TV- og avis-nyheter er nå fulle av reportasjer fra et kaotisk Haiti, og det er ikke så merkelig. Dette er ganske sikkert den største naturkatastrofen siden tsunamien i 2004. Men hvorfor er det mange norske journalister der?
Jeg forstår selvsagt at dette er journalistisk interessant. Men situasjonen på Haiti er nå eksepsjonell. Her mangler stort sett alt, og det er svært vanskelig å bringe livsnødvendige varer inn i landet og distribuere dem, noe som tydelig fremkommer av pressens reportasjer. Journalistene som kommer hit bringer med seg kjøpekraft, men bringer de noen ekstra realressurser som ellers ikke ville være på stedet? Og bruker de av knappe ressurser som ellers kunne kommet til større nytte?
Spørsmålet slo meg da jeg nettopp så NRKs Jan Espen Kruse på Dagsrevyen. Han sto på flyplassen og fortalte om den akutte mangelen på lastebiler og drivstoff, for så i neste øyeblikk å fortelle om hvordan han hadde reist rundt i byene omkring Port-au-Prince. Han hadde muligens en bil? Trolig en sjåfør? Kanskje en tolk? Muligens ikke vakter, siden han rapporterte om bander som truet dem.
Så vidt jeg kan forstå er det ingen av de norske journalistene som nå er på Haiti som har spesielle kunnskaper om landet eller spesielle kontakter der. Det eneste de kan tilby, som ikke kunne kjøpes inn av utenlandske journalister på stedet, er trolig intervjuer med eventuelle nordmenn som tilfeldigvis har vært i landet – det gir en ”menneskelig dimensjon” som i tabloid-journalistikken ikke kan måle seg med å snakke med lokale folk.
Dessuten kan de snakke med norske hjelpearbeidere – i dag Kirkens Nødhjelps Atle Sommerfeldt og Røde Kors’ Børge Brende. Men disse er vel heller ikke primært på Haiti for å snakke med norsk presse? Formodentlig er de der fordi egen tilstedeværelse gjør det lettere å koordinere nødhjelpsarbeidet? Hvorvidt dette faktisk er tilfelle er det umulig fra mitt skrivebord å bedømme.
Muligens er min kritikk smålig og treffer dårlig – men jeg drister meg til å gjenta spørsmålet: Tilføres norske mediers dekning av Haiti-jordskjelvet noe kvalitativt av at det er norske journalister der? Tar deres tilstedeværelse ressurser vekk fra nødhjelpsarbeidet?
Oppdatering 19. februar
Noam Schreiber, sjefredaktøren i det venstreliberale amerikanske tidsskriftet New Republic skriver om samme tema i dag. Noen utdrag:
But in Haiti, the dozens of redundant dispatches are stressing an already perilously fragile situation, as all the journalists scrambling to get into the country chew up valuable capacity and resources. Surely there’s a better way. (…)
Given the sheer number of reporters descending on the country, and the earthquake’s toll on its already substandard infrastructure, it’s hard to believe the reporters aren’t at least delaying the arrival of relief workers and supplies. (…)
In a country where much of the shelter has been destroyed, leaving tens of thousands of people wandering the streets, housing journalists poses a real opportunity cost. Worse, the journalists must eat, drink, and circulate once they’re in Haiti. As a practical matter, it means they often end up mooching off supplies intended for earthquake victims (one MSNBC correspondent was overjoyed to receive a 10-gallon donation of fuel from the U.S. Army). Or they drive up the price of goods available for disaster-stricken Haitians. This Boston Globe piece reports that the cost of flashlights, batteries, crackers, soda, and water has soared since the earthquake. Even if they aren’t the main culprit, it’s hard to believe journalists, with their U.S.-based expense accounts, aren’t contributing to the problem by outbidding locals, whether directly or indirectly. (…)
But if we journalists really believe in this mission, we have a Hippocratic-like obligation to at least do no harm. So, rather than engage in a logistical arms-race every time a natural disaster strikes, why not adapt a concept we routinely use in other contexts—the pool. For those unfamiliar with the arrangement, a pool is journalism’s longstanding solution to the problem of stories that attract more interest from reporters than there is room to accommodate them. (…)
A “disaster pool” could work the same way. Just like they do for White House coverage, the major (and some not so major) news organizations could draw up an agreement to send a contingent of print, radio, and television reporters to wherever the next global disaster strikes. The participating news organizations could then use the raw material transmitted back to them to fashion their own reports. The pool correspondents could even be available to conduct on-air interviews with different television organizations, depending on their editorial needs. The arrangement would obviously be less than ideal for the outlets with the biggest budgets. But, collectively, the media would have the peace of mind of knowing it’s not exacerbating the same problems it’s trying to alleviate.
Oppdatering 21.januar
Per Anders Todal i Dag og Tid refererer debatten her i denne spalten og er enig med meg.
Mener du at norske journalister burde holdt seg hjemme fordi de spiser opp maten og bruker opp dieselen til de nødlidne?
Det er desverre mer enn 8-10 personer som er rammet på Haiti. Det er mange hundre tusen. Journalistene er der for at omverdenen skal vite, – det er de rammede helt avhengig av. Norske journalister er der fordi vi ellers ville vært prisgitt informasjon fra byråer og tv-selskaper som først og fremst har amerikanske tv-seere i tankene. Flere norske nyhetsmedier har i øyeblikket egne team på Haiti, og de gjør en god og viktig jobb.
http://www.svein-b.blogspot.com/
[...] This post was mentioned on Twitter by Øystein E. Søreide, Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen said: Hvorfor er det norske journalister på Haiti, spør jeg på min Minerva-blogg. http://is.gd/6uEeh [...]
Jeg er enig i at det er viktig at det er journalister på Haiti, men spør hvor mange hundre, eller trolig tusen journalister som skal til for å dekke dette akkurat nå.
Det jeg betviler er at det unike norske perspektivet har noen vesentlig tilleggsverdi. Det er ellers langt fra bare amerikanske journalister der, og langt fra alle amerikanske journalister har samme perspektiv.
Kritikken din er ikke smålig, men jeg er usikker på om jeg kan si meg enig i den.
Vi trenger egen norsk presse tilstede ved store hendelser, og det vil alltid være knapt med ressurser i katastrofeområder. Det redningsinnsatsen taper av ressurser, tjenes inn gjennom troverdig rapportering til folket her hjemme.
Uansett er innvendingene din noe som med fordel kan diskuteres. Kanskje bør erfaringene fra Haiti føre til en vurdering av praksisen?
Det kunne kanskje holdt med én representant fra norsk presse? Begynner å bli for dumt når norske journalister må spørre om noen kjenner noen på Haiti som kan gi dem husly. Hallo, liksom.
Det jeg prater om: http://twitter.com/SirilH/status/7868958316
Jeg kunne ikke vært mer enig, og har tenkt samme tanken.
Er det billigere med egenprodusert innhold, enn det er å kjøpe fra store nyhetsbyråer? Det kan det umulig være når man sender en journalist og fotograf inn i et katastrofeområde. Det vil alltid være mulig å kjøpe fra et nyhetsmedia som passer profilen til kanalen/avisen.
Ja, du Snoen, du Snoen.
Hvorfor trenger vi egentlig norske bloggere?
Jeg takker Aftenpostens Furuly for hans tungtveiende og relevante kommentar.
Fagbladet Journalisten har forøvrig laget en sak. http://www.journalisten.no/story/60147
Jeg merker meg at ingen av redaksjonene later til å ha reflektert over hvorvidt de konkurrerer om knappe ressurser.
Det er vanskelig å være selvrettferdig samtidig som man tar innover seg det faktum at man fortrenger ressurser fra folk som trenger det sjæl. Eneste som mangler er solidaritetsbrigader som reiser ned for “å hjelpe”.
Jeg vil anbefale Jan Arild Snoen å ta kontakt med hvilken som helst norsk eller internasjonal hjelpeorganisasjon, og spørre hva kost-nytte-effekten er av å ha norske journalister som dekker Haiti-katastrofen.
Det de 20 norske journalistene, og deres eventuelle medhjelpere, forbruker av mat, diesel og co2 på Haiti akkurat nå, er peanøtter i forhold til det omtalen genererer av samvittighet og bistandskroner fra norske donorer.
Hvordan ville pressedekningen i norske medier sett ut hvis vi skulle innføre et system med å bare slippe inn byråer eller “autoriserte” journalister i katastrofe- eller krigsområder?
Snoen, vi trenger ikke enda mer ensretting i et medielandskap som allerede er i ferd med å bli utarmet av ressurser.
De norske reporterstemmene er med på å gi identitet, nærhet og innlevelse blant det norske publikum.
Man må nesten sitte i et blindt bloggertårn for ikke å få det med seg.
Furuly: Jeg har for det første bare stilt spørsmål, ikke konkludert. Det er vel også en del av mediemangfoldet. For det andre er jeg selvsagt ikke for noen autorisasjon av pressen – jeg har bare bedt pressen vurdere problemstillingen. Nyhetspooler og andre former for samarbeid er jo ikke helt ukjent i andre sammenhenger.
Det kan godt hende at norsk pressedekning gir mer penger til norske hjelpeorganisasjoner enn dersom man ikke hadde hatt egne journalister på stedet. Men denne eventuelle positive effekten kommer senere. Jeg tror ikke at det er penger på hånden som begrenser hjelpeorganisasjonene i denne tidlige, kaotiske fasen, men lokale realresurser – problemer med flaskehalser.
Eg er enig med Snoen i at omfanget av katastrofen ikkje tilseier at det er 20 norske journalister her i Haiti. Det burde vore 200.
Norske medier spiller ingen annen rolle enn å formidle katastrofeporno fra Haiti. Ble kvalm av å se Børge Brende gå blant de forulykkede å snakke om hvor lei seg han var. Hva med å sende en lege eller to istedetfor alle journalistene og Brende?
Litt ekko av Hallo i Ukens journalist-parodi gjennom mange år her: Vi bare stiller spørsmålet! (På vegne av vanvittig mange, sikkert.)
Men som man roper i skogen, får man som kjent svar:
Snoen, dette ville vært ensbetydende med stryk i en prøve i samfunnslære på videregående skole. Innser du ikke hvor idiotisk problemstillingen din er?
Av og til blir jeg litt forbauset over hvor livsfjerne enkelte bloggere og kommentatorer fremstår.
Jeg tror bloggere generelt kan lære mye av å komme seg vekk fra den trygge bedrevitende pc-pulten sin, og oppsøke det virkelige liv der ute. Snakke med folk, lukte på atmosfæren, observere hva som skjer ute i samfunnet. Det ville tilført så mye kvalitet i synsingen deres.
Still spørsmålet på en annen måte: Hvorfor i huleste heiteste er det ingen norske blogger som har tatt samfunnsansvaret og reist til Haiti??
Om det skjer store ting på på Haiti eller Flisa, må vi selvsagt dra dit. Å se verden bare gjennom Internett, byråer og autoristerte pool-journalister, blir litt som å kjøre ubåt med låst periskop.
Spørsmålet er ikke om 20 er for mange. 20 er kanskje akkurat passe, eller alt for få.
Og journalistene utgjør i alle fall ingen flaskehals i redningsoperasjonen på Haiti. De er en viktig del av den internasjonale bistanden.
Utrolig hva slags selvbilde en reiselivs”journalist” kan opparbeide seg…
http://www.youtube.com/watch?v=4UdmYInXplY
“Jeg tror bloggere generelt kan lære mye av å komme seg vekk fra den trygge bedrevitende pc-pulten sin, og oppsøke det virkelige liv der ute”.
Touche. Ha ha!
Muligens trengs ikke norske journalister, muligens er det for mange. Men skadelig er det vel ikke? Men jeg synes mitt perspektiv er viktigere:
http://bengt-berg.blogspot.com/2010/01/veldedighet-er-ikke-svaret-usa-har.html
Hva feiler det han Furuly?
Furuly, bevisst eller ubevisst, forstår overhodet ikke poenget her. Snoens poeng er ikke at norske medier ikke skal dekke Haiti, men om hvorvidt tilstedeværelsen er nødvendig. Tilstedeværelse er da ikke alltid nødvendig for å rapportere en sak.
Furulys spørsmål: “Hvorfor i huleste heiteste er det ingen norske blogger som har tatt samfunnsansvaret og reist til Haiti??” viser jo en ytterligere mangel på forståelse for Snoens problemstilling.
Hvorfor i all verden skulle norske bloggere reist til Haiti, med mindre de hadde en nettopp unik vinkling på saken, som bare kunne fylles ved at nettopp de reiste dit?
[...] Snoens mediekritikk Per Anders Todal i Dag og Tid Politiken drøfter sitt nærvær på Haiti The New Republic kaller dekningen overflødig [...]