Velgerne i ”folkerepublikken Taxachusetts” kan i natt stoppe Obamas helsereform og tilføre ham alvorlig skade.

Opptakten til markeringen av ettårsdagen for innsettelsen av Barack Obama i morgen ser ut til å bli et mareritt for ham. I natt norsk tid er det suppleringsvalg til den senatsplassen i Massachusetts som stort sett uavbrutt har vært på Kennedy-klanenes hånd siden 1952. Da Ted Kennedy døde, ble Paul Kirk midlertidig utnevnt, og har lojalt stemt med partiet i alle saker. Som kjent tåler ikke demokratene å miste en eneste stemme i Senatet dersom de skal unngå republikansk blokkering, såkalt filibuster.

For et par måneder siden var det knapt nok noen som trodde at dette valget skulle bli dramatisk. Demokratene dominerer politikken i Massachusetts, der alle kongressmenn er demokrater og ingen republikansk senator er valgt siden 1972. Unntaket er at velgerne ofte sørger for en slags balanse ved å velge moderate republikanere som guvernører. Høyresiden omtaler gjerne Massachusetts som Taxachusetts eller The Peoples Republic of Massachusetts.

Brown har 75 prosent sjanse
Demokratenes kandidat Martha Coakley ledet med omkring 30 prosent i de tre meningsmålingene som ble foretatt på høsten. Men etter nyttår har oppslutningen om hennes motkandidat Scott Brown tatt av med rakettfart, slik at han nå leder med opptil 15 prosentpoeng på syv av de siste åtte målingene – den siste er uavgjort. (OPPDATERING: Jeg er vel ikke akkurat imponert over hvor oppdatert Aftenpostens nyhetsleder Kjetil Hanssen er når han skriver i dagens avis at siden Rasmussen-målingen 12. januar som viste at Coakley ledet med bare to prosent har “målingene spriket vilt”, uten å nevne at Brown nå har et klart overtak.) Intrade, der folk som meg vedder på politiske utfall, gir ham på morgenkvisten omkring 75 prosent sjanse for å vinne. Det er det samme som Nate Silvers meningsmålingsmodell, som tidligere har vist seg veldig presis.

Valg som holdes utenom tur, slik som dette, er gjerne vanskeligere å forutsi enn normale valg fordi valgoppslutningen er lavere. Det blir altså vanskeligere å finne frem til dem som faktisk har tenkt å stemme. Dessuten vil mobilisering av velgerne i innspurten være helt avgjørende, og dette utgjør Coakleys eneste håp. Hun har også Clintons overraskende seier over Obama i New Hampshire og demokratenes seier i suppleringsvalget til kongressen i New York i november å trøste seg med.

Helt siden begeistringen etter valget og innsettelsen hadde lagt seg, har entusiasmen flyttet seg over på høyresiden. Særlig har vi sett dette i forbindelse med de såkalte tea parties (oppkalt etter skatteprotesten mot britene i Boston-havnen), og i motstanden mot demokratenes helsereform.

Vi så det også i guvernørvalgene i New Jersey og Virginia i november, der republikanerne mobiliserte bedre, og enda viktigere, var i stand til å vinne et solid flertall av velgere som ikke er knyttet til et bestemt parti. Det siste er veldig viktig i Massachusetts. Det er tre ganger så mange registrerte demokrater som republikanere, men enda flere uavhengige velgere. Republikanerne må vinne stort blant disse, og det er nettopp det meningsmålingene viser – omkring to av tre av disse vil stemme på Brown. Dette skremmer livet av demokratiske kandidater andre steder.

Obama mobiliserer ikke lenger
Hvorfor har stemningen i Massachusetts svingt så kraftig siden høsten? Martha Coakley er en dårlig kandidat, grå og uten medietekke, og står vil venstre selv for velgerflertallet i Massachusetts. Hun tok lenge seieren for gitt, og har begått en rekke mindre tabber underveis.

Scott Brown har på sin side ført en god valgkamp. Han startet med veldig lite penger og reiste rundt i sin pick-up for å samle støtte. Det passer veldig bra med tidens tema – et folkelig opprør mot fjerne politikere – dagens variant av ”change”. Først helt på tampen har pengene strømmet inn, både fra statens egen innbyggere og utenfra, mer som en gjenspeiling av den voksende troen på at han kunne vinne enn en årsak til fremgangen. Republikanerne har også drevet en overlegen valgkamp i nye medier, med langt større aktivitet blant annet på Facebook og Twitter. Dette var ellers et område der Obama var helt overlegen i 2008.

Stemningen nasjonalt har også svingt ytterligere mot Obama de siste månedene. Han fortsetter å falle på meningsmålingene, og motstanden mot hans signatursak – helsereformen – fortsetter å øke. Målingene i Massachusetts viser at bare et knapt flertall selv her mener at han gjør en god jobb. Dette betyr at Obama ikke lenger er i stand til å yte særlig drahjelp. Han mislyktes med dette også i guvernørvalget i New Jersey i november. Lenge så det ut til at han ikke ville drive valgkamp for Coakley, siden det er uheldig å bli assosiert med enda et nederlag, men på tampen ble dette endret. Søndag stilte han opp sammen med Coakley i Massachusetts, men det er typisk for stemningen at Scott Brown, uten kjendishjelp, dro flere til sitt møte som ble holdt på samme tid. Obamas evne til å begeistre er sterkt på retur, bortsett fra i europeiske redaksjoner, da. Coakley har i dag kjøpt sendetid for å inkorporere Obamas tale i sine reklamesnutter. Obama er tross alt det hun har.

Helsereformen i fokus
Scott Brown har gjort helsereformen til en sentral kampsak. Det er ikke så merkelig, siden han meget vel kan bli mannen som torpederer hele greia. Likevel – velgerne i Massachusetts er ikke voldsomt interessert i akkurat helsereformen, siden de allerede har gjennomført den. Allerede under den republikanske guvernøren Mitt Romney ble det gjennomført en reform som ligner mye på det demokratene nå foreslår på riksplan, og som har ført til at de aller fleste innbyggere nå har dekning. Brown har forsøkt å utnytte dette ved å påstå at Massachusetts-borgerne allerede har fordelene – nesten full dekning – og nå må være med på å betale for at de som bor i andre stater skal få det samme. Også demokratene har forsøkt å tone ned betydningen av helsereform ved å peke på at Massachusetts allerede har den.

Valget i natt vil få – og fortjener – stor oppmerksomhet, siden demokratenes flertall på 60 i senatet kan ryke. Skjer det, finnes det flere ulike måter å forsøke å redde helsereformen på. Som kjent har Representantenes Hus og Senatet vedtatt to ulike pakker, og for at noe skal bli lov, må de to kamrene bli enige om et kompromiss. Det jobbes med dette, og løsningen er muligens ikke så langt unna. Men nå kan hele dette arbeidet bli lagt til side.

Det kan nemlig vise seg at den eneste måten å redde loven på er å hindre ny behandling i Senatet. Da må Kongressen vedta nøyaktig det samme, og dermed fraskrive seg muligheten til å påfalle det endelige utfallet, i hvert fall i denne omgang. Dette vil sitte svært langt inne for mange demokrater, ikke minst abortmotstandere som er svært uenig i Senatets versjon på dette punktet, men også folk fra venstresiden som foretrekker Husets ekstraskatt på høye inntekter fremfor Senatets skatt på dyre helseforsikringspoliser (der Obama i forbindelse med utformingen av et nytt kompromiss har gitt fagbevegelsen skandaløse særfordeler og venstresiden ønsker subsidiært å sikre disse). Men det kan likevel hende at Pelosi og Husets demokrater gir seg, rett og slett fordi det vil være alt for tungt å bære at helsereformen går ad undas. Så kan de håpe på å få til ønskede endringer senere, gjennom budsjettprosessen og andre typer vedtak som bare trenger 51 stemmer i Senatet.

Et annet alternativ er å forsinke innsettelsen av Brown mest mulig, og å vedta den omforente loven med Kirks stemme. Den konservative kommentatoren Fred Barnes og andre mener dette vil være ulovlig, og uansett vil det være svært upopulært i folket, der flertall altså ifølge meningsmålingene er imot denne loven. En slik bruk av prosedyremessige knep, som republikanerne ikke er det minste bedre på når de har muligheten, vil også ytterlige øke konfrontasjonsnivået i Senatet. Det ville forsterke republikanernes ønske om å stoppe alt de kan når de kommer over 41 representanter igjen, og det blir enda lettere når de sannsynligvis vinner enda noen senatsplasser i november.

Mislykkes begge disse strategiene, er helsevedtakene i sin nåværende form døde. Da må man enten gi innrømmelser til Olympia Snow eller en annen av republikanerne i Senatet, noe som vil provosere demokratene i Kongressen, eller man må vedta en langt mer begrenset pakke under de såkalte reconciliation-reglene, som bare krever vanlig flertall på 51.

Selv om Coakley faktisk skulle bli valgt med knapp margin, vil det være et alvorlig skremmeskudd for demokratene. Mange av dem vil bli enda mer nervøse foran valget i november. Det kan skape egne problemer for helsevedtakene – flere blir fristet til å finne et påskudd for å hoppe av, men dette instinktet konkurrerer med tesen om ”å henge sammen, slik at vi ikke henges hver for oss”.

Bra for Obama å tape?
Det finnes en ”silver lining” for Obama dersom Coakley taper. Da blir han nødt til å forhandle mer seriøst med republikanerne for å finne kompromisser, samtidig som republikanerne ikke kan fraskrive seg ethvert ansvar og drive obstruksjon uten å risikere å tape popularitet. USA vil få flere harde år fremover. For Obamas gjenvalg i 2012 kan det være lurt å fordele skyld og ansvar, og i 2012 kan han ikke lenger med særlig troverdighet skyldes på George W. Bush.

Uansett utfallet i natt står vi foran noen spennende dager og uker i amerikansk politikk.

Onsdag morgen, når resultatet er klart, vil Minerva publisere min statusrapport for Obamas første år.

Twitter: @jasnoen