COP15 i København er historie, og viser begrensningene i en FN-ledet prosess der alle 192 medlemsland skal få sagt sitt. Fremover vil vi se en fragmentering av arbeidet med å begrense klimautslippene – noe som ikke nødvendigvis er negativt.
For dem som hadde håpet at dette skulle bli det historiske møte som reddet klimaet ble klimamøtet i København i desember en gedigen skuffelse. Tanken at det skulle være mulig er imidlertid ganske naiv. Globale konferanser gjør sjelden mye for å redde klimaet eller løse andre typer problemer. Det er den etterfølgende gjennomføringen av avtalen som er den store utfordringen.
Det mangler ikke på ambisiøse planer innenfor FN-systemet – for eksempel de såkalte Milleniumsmålene. De langt fleste av disse forblir en fjern drøm fordi de ikke blir etterfulgt av praktisk handling. For at en avtale skal få noen praktisk betydning er det nødvendig med en sammenheng mellom ambisjoner og virkemidler.
Vage målsetninger
I så henseende er den såkalte Copenhagen Accord en merkelig avtale. Bortsett fra målsetningen om å unngå en temperaturøkning på 2 grader Celsius er den blottet for spesifikke målsetninger om reduksjon av utslipp av klimagasser. Derimot er den – sammenlignet med de fleste andre globale avtaler – til dels meget ambisiøs med henhold til virkemidler som skal til for å oppnå resultater. Frem til 2020 skal man overføre $30 milliarder til de fattige land og deretter $100 milliarder per år. Som vi vet fra mange andre saksområder, betyr ikke dette automatisk at det faktisk vil skje. Det faktum at man ser nødvendigheten av slike overføringer er likevel ikke hverdagskost innen internasjonalt miljødiplomati og representerer et langt skritt fremover i forhold til Kyotoprotokollen.
I de land hvor det har vært betydelig nedgang i utslippene er det forhold som ikke har noe med klimatiltak å gjøre som har vært utslagsgivende.
Kritikken har også vært sterk fordi avtalen ikke har tallfestede utslippsmål. Høye ambisjoner og målsetninger som ofte ligger langt frem i tiden er imidlertid ingen garanti for at utslippene faktisk går ned. Det har erfaringene fra både Klimakonvensjonen (1992) og Kyotoprotokollen (1997) vist. I de land hvor det har vært betydelig nedgang i utslippene er det forhold som ikke har noe med klimatiltak å gjøre som har vært utslagsgivende.
Det faktum at utslippsmål mangler i København behøver derfor ikke være så utslagsgivende som mange hevder. Det er en såkalt bottom up-avtale mer enn en mer tradisjonell top down-avtale, som for eksempel Kyotoprotokollen er. Top-down innebærer at alle land offentliggjør tiltak for å redusere utslipp i et anneks til avtalen, og så formidler resultatene i forhold til målsetningene med påfølgende internasjonal verifikasjon. En tilsvarende tilnærming ble fremmet i de internasjonale klimaforhandlingene på 1990 tallet, men vant da ikke frem.
Nasjonalt nivå avgjørende
En avtale uten felles ambisiøse målsetninger ser selvsagt mindre imponerende ut, men vi kan ikke a priori vite om den er mindre egnet til å få ned klimautslippene enn top down-tilnærmingen. Det er uansett den politiske vilje og evne på nasjonalt nivå som er avgjørende for det samlede utslipp av klimagasser.
Det at land undertegner og senere ratifiserer internasjonale avtaler betyr på ingen måte at forpliktelsene automatisk etterleves.
Kritikken har også vært rettet mot at dette kun er en myk politisk avtale uten folkerettslige bindinger. I utgangspunktet er det liten tvil om at juridisk bindende avtaler er å foretrekke. Mange synes imidlertid å tro at dette i se selv er et ”sesam-sesam” og likestiller dette med en eller annen form for overnasjonal avtale. Det at land undertegner og senere ratifiserer internasjonale avtaler betyr på ingen måte at forpliktelsene automatisk etterleves. Internasjonale miljøavtaler brytes jevnlig, og selv om Norge har en ganske god etterlevelse er det også eksempler på at forpliktelser ikke etterleves. Når det gjelder Kyotoprotokollen er Canada det mest ekstreme (men langt fra det eneste) eksemplet, hvor man har sagt at man ikke har noen mulighet til å overholde sine forpliktelser. Straffemekanismene for brudd på internasjonale avtaler er oftest svært svake, og her er ikke Kyotoprotokollen noe unntak.
Det er ingen tvil om at også COP15-avtalen er svak. De 2 ½ sidene med (for det meste) generell tekst minner oss om metaforen om elefanten som fødte en mus. Det mest påfallende med avtalen er imidlertid den totale mangel på samsvar mellom en massiv global innsats gjennom FN-systemet og resultatet. Måten det endelige dokument ble fremforhandlet på styrker heller ikke FN systemets renomé.
Det multilaterale diplomatis fiasko
Mens man tidligere nøyde seg med to forhandlingsrunder per år, ble man enige om å avvikle fire i 2008 for å komme i mål en ny avtale i København 2009. I 2009 intensiverte man forhandlingsprosessen ytterligere. Hele fem runder ble avviklet før partene møttes i København. Klimadiplomater fra alle verdens land har med andre ord ikke gjort så mye annet enn å reise verden rundt på forhandlingsmøter i 2009. Det skal ikke underslås at en del har blitt oppnådd i denne prosessen og at noe av dette er nedfelt i avtalen. Når det gjelder de store spørsmål var det imidlertid ikke mye fremgang. Tidlig på høsten ble det klart at noen folkerettslig bindende avtale ikke ville komme på plass. Målet ble derfor å få til en politisk avtale som kunne stake opp kursen fremover. Mens COP15 opprinnelig skulle være endepunktet var det nå blitt justert til en ny start på den videre prosess.
Mens COP15 opprinnelig skulle være endepunktet var det nå blitt justert til en ny start på den videre prosess.
Første del av forhandlingene var også preget av stillstand. Frykten for et totalt sammenbrudd var derfor reell når statslederne gjorde sin ankomst, men heller ikke dette hjalp. Det var først når en mindre gruppe på cirka 30 land startet uformelle forhandlinger at det ble bevegelse. Gruppen var sammensatt slik at alle de viktigste forhandlingsgruppene var representert. Det var imidlertid uformelle forhandlinger i en adskillig mer eksklusiv gruppe land som skulle vise seg å bli avgjørende for resultatet: USA, Brasil, Sør Afrika og Kina, mens EU ble spilt mer eller mindre ut på sidelinjen. Først da den endelige tekst ble servert fikk mange av delegatene se teksten på nettet.
Mange ble naturlig nok opprørt over manglende åpenhet og deltagelse i den avgjørende fasen. Det ble derfor en meget dramatisk sluttspurt med sterk ordbruk, men de aller fleste lot seg overtale til å godta avtalen. Tanken var trolig at selv om prosessen hadde vært udemokratisk var dette det beste man kunne oppnå. En håndfull gruppe land ville imidlertid ikke akseptere den. Dette innebærer at den folkerettslige status til avtalen er meget uklar.
Nye maktkonstellasjoner
Ser man nærmere på prosessen var det USA og Kina (G-2) som ble mest avgjørende for utfallet. Mange observatører hevder at det først var da President Obama kom at det ble fart i prosessen. Enkelte ser også dette i et større politisk perspektiv hvor USA søker å innta en lederrolle sammen med et nettverk av store utviklingsland. Hvis dette er riktig er det tankevekkende at hverken EU eller Europa er med på laget – på et saksområde hvor de lenge har vært førende.
Mens det tidligere var USA som var den viktigste vetomakten har nå Kina overtatt den rollen. Og uten Kina er enhver avtale uten betydning.
Utformingen av avtalen er da også på helt sentrale punkter i tråd med USAs interesser. Det er interessant å merke seg at analytikere fra USA har en mer positiv oppfatning av avtalen enn europeiske observatører. Helt i sluttfasen var det imidlertid Kina som spilte den mest avgjørende rolle. Mens det tidligere var USA som var den viktigste vetomakten har nå Kina overtatt den rollen. Og uten Kina er enhver avtale uten betydning. I tidligere utkast var tallfestede mål inne for de rike land, men fordi ikke Kina ønsket det ble de fjernet – åpenbart et signal om at Kina innser at om ikke lenge kan landet selv befinne seg i denne gruppen, og at man derfor vil unngå målsetninger som kan begrense den økonomiske veksten.
Fragmentering
Mange har hevdet at globalisering og gjensidig økende avhengighet har redusert maktens og statenes betydning. Det var ikke mye som minnet om det når det virkelig gjaldt i København. Da var det kjøttvekta og makten som rådde hos et lite antall stater.
Det viktigste grunnlaget må trolig legges i mer begrensede fora fremover.
Brasil, India, Kina og Sør-Afrika møtes i neste uke i New Delhi for å samordne veien videre, og i april møtes motstanderne av avtalen – sammen med ikke-statlige aktører – til World Conference of the People on Climate Change, arrangert av Bolivias Evo Morales. En slik fragmentering av prosessen kan forventes fremover. FN og FNs 192 medlemsland vil fortsatt spille en rolle for å gi legitimitet til prosessen, men har vist seg lite egnet til detaljerte forhandlinger. Det viktigste grunnlaget må trolig legges i mer begrensede fora fremover. Som en sentral amerikansk delegat uttrykte det: ”Møtet var i beste fall kaotisk. Det virket som vi ikke sov på to uker. Det virker som en underlig fremgangsmåte, og det så man på resultatet”.
- Steinar Andresen (f. 1951) er seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt.
Ingressfoto: “Industry smoke” av WikiMedia Commons-bruker Uwe Hermann. Publisert under Creative Commons Attribution ShareAlike 2.5-lisensen.
Det er viktig å forstå at global oppvarming har absolutt ingenting med global oppvarming å gjøre, og at klimaendringer har absolutt ingenting med klimaendringer å gjøre. (Det er forøvrig interessant å merke seg at Steinar Andresen skriver en lang artikkel om både global oppvarming og klimaendringer uten å nevne hverken ”global oppvarming” eller ”klimaendringer”. Dette er ikke tilfeldig. Men nok om det.) Det som global oppvarming og klimaendringer dreier seg om, er svindel med milliarder og billioner av euro og dollar, og det er den mest gigantiske svindelen som noen gang er planlagt på denne planeten. Al Gore og Pachauri (formannen i IPCC) har allerede blitt mangemillionærer og milliardærer på denne gigantsvindelen, og de norske deltagerene i denn svindelen, som har sugerør ned i den norske statskassen, er nok ikke helt borte han heller.
George Hunt var medlem av staben da Fourth World Wilderness Congress i 1987 og UNCED konferansen i Rio i 1992 ble arrangert. Han ble svært overrasket over at deltagerne på konferansene først og fremst var politikere og internasjonale bankfolk, og ikke vitenskapmenn eller klimaentusiater som han hadde trodd. Blant de som George Hunt observerte på konferansene, var Maurice Strong, Edmund de Rothschild, David Rockefeller, James A. Baker (kjent politiker og rådgiver for George W. Bush)
På denne videoen spiller George Hunt opptak av blant annet Maurice Strong og Edmund de Rothschild, og dette dokumenterer til fullt at global oppvarming er en giganstisk svindel, og at denne svindelen var planlagt så langt tilbake som i 1987.
http://video.google.com/videoplay?docid=-6642758020554799808#
Det virker som det er en bevisst retorikk å omtale situasjonen i Kina som “Kinas økonomiske vekst” istedet for å omtale det for hva det i realiteten er; Kinas fattigdomsreduksjon og rett til utvikling. Dermed kan man fremstille Kina i større grad som umoralsk fordi de er så kyniske og opptatt av “økonomisk vekst”. Det er Kina som ene og alene er årsaken til at FNs tusenårsmål kan bli oppfylt og Kinas prosjekt for å løfte resten av befolkningen sin ut av fattigdommen krever store mengder energi. Man bør forvente litt mer beundring for Kinas utrolige prestasjon og forståelse for landets behov for å bekjempe fattigdommen i landet.
@Kalle: Jeg tror nok du har for høye tanker om hvor stor makt miljøforkjemperne har. http://www.grist.org/article/global-warming-is-a-hoax/
Når tidligere samferdselsminister Skogsholm kunne stå fram i TV-debatt,
og hevde at det var nødvendig med 11 filer i hver retning i Oslo,
for å løse problemet med privatbiler.Beregnet av Transportøkonomisk
Institutt.
Leder av transportkomiteen, Hareide,sto nylig fram i media og hevdet at det
var nødvendig med 8 filer i hver retning for å løse problemene.
Dette hadde han fra Veidirektoratet.
Ja da er det ikke rart at Bjerknessenteret og Norsk Polarinstitutt hevder
at havnivået skal stige med mange meter. Hvorfor ikke 10 ? Da ville
de vel vært på linje med andre godt betalte statlige “forskere ”
Det skremmende er at politikere og journalister tar slikt for god fisk,
uten å gå bak tallene.
Når det gjelder privatbilismen i Oslo må jo forutsetningen ha vært at
hver bilist kjører 4 biler samtidig.
Når det gjelder havet burde journalister studer smeltingen av is i
pjolteren. Blir det mer eller mindre innhold når all isen er smeltet ?
Jeg kan langt på vei være enig i at FN`s instrumentelle rolle i klimaforhandlingene er svekket som følge av hva som skjedde i Kjøbenhavn.
Men på den annen side kan man vel lære litt av hva som skjedde og som på sikt kan være til nytte for det multilaterale diplomati.
I ettertid kan det fortone seg håløst naivt at å tro at 192 land kan på kort tid enes om en avtale som skulle dekke så mange områder.WTO forhandlingene har avdekket samme fundamentale svakhet. Heller ikke her har det vært mulig for en store skare medlemsland å bli enige om spørswmål som er fundamentalt viktige for mange land.
Kjøbenhavn møtet viste dessuten at for den store mengde utviklingsland var det viktigere å fa garantert overføringer fra de rike til de fattige land.
De fleste av de rike land vil imidlertid uten strenge kontroll krav gå inn på denne vei. Norge er som vanlig undtaket. Man kan av og til lure på hvorvidt de norske forhandlere har tenkt igjennom hva dette innebærer
når man ser hvilke muligheter for svindel og bedrag enkelte av de foreslåtte tiltak innebærer.
Det som skjedde i Kjøbenhavn gir oss en mulighet til å tenke nærmere over hvilke enderinger vi kan gjøre i Kjøbenhavn modellen for å gjøre denne mer smidig og oversiktlig.
I denne type forhandlinger er ikke alltid FN det beste. Men på den annen side må som regel alltid FN inn i bildet for å gi avtalen den nødvendige legitimitet og oppslutning.
Det var kanskje best det gikk som det gikk i Kjøbenhavn. Man holder tross alt toget på skinnene.
Det kan virke som det meste av det klimahysteri som i den senere tid har preget både politikere og media nu er i ferd med å ta av. En reduksjon av
dette feberhete klima kan også love godt for de videre forhandlinger.
demokrati løser ikke klimautfordringen. fellesløsninger for samfunnsutfordringer er vanskelig nok i Norge og nærmest umulig i land som USA. en FN avtale vil desverre i bestefall gi en global avtale men uten reduksjoner som monner. alternativene er bedre og finner sin løsning i multilaterale forhold og brinkmanship. at det gikk dprlig på COP15 er nok for det beste.
Kalle har åpenbart ikke kunnskap om klima eller konsekvenser av CO2 utslipp annet enn info fra 3. part men han har rett i at kvotehandel står om enorme beløp som fort kan svindles rett i lomma på de som forurenser. CO2 utslipp har to konsekvenser, klimaendringer som vi ikke fullt ut kan fastslå konsekvensen av men som i alle tilfeller utløser “føre var” prinsippet. videre at CO2 samles i havet og reduserer Ph, noe som kan ha like store konsekvenser som klimaendringer. For oss som jobber med saken så er ikke dette svart hvitt men tydligvis for noen som synser seg gjennom debattforum som dette.