Hører kristendommen hjemme i politikken? Mitt svar er ja.
Det er nemlig umulig å skille mellom kristendom og politikk. At noen uttrykker at dette skillet er nødvendig skyldes ett av to – enten uttrykker man seg feil i forhold til det man egentlig mener, eller så står man for å relativisere kristendommens absolutte sannheter. Men det er selvsagt viktig å skille mellom det verdslige regimentet og det åndelige regimentet. Det verdslige regimentet er ikke kirkens mandat, men statens mandat og motsatt. Slik verner man samfunnet mot teokrati, noe vi har sett forferdelige eksempler på opp igjennom historien. Man kan dermed skjelne mellom kristendom og politikk, men ikke skille.
Teologien vil alltid være med i politikken.
Teologien vil alltid være med i politikken. Enten den er åpen eller kamuflert. Dette til tross for at også kristen politisk tenking kan argumentere allment. Det siste kan hjelpe flere utenfor egne rekker til å forstå mer av sammenhengen og grunnlaget for oss kristnes synspunkter, men meningene er fremdeles tuftet på et kristent grunnlag. For kristne er det viktig å være bevisste på at både det åndelige og verdslige regimentet hører Gud til, og at Gud har med hele livet å gjøre – også politikken. Men hvordan man skal agere konkret i samfunnet er ikke et spørsmål der en kristen forkynner skal binde folks samvittighet til ”sin” løsning.
Tidligere Arbeiderparti-leder, Trygve Bratteli, uttalte at religion er privatsak. Slik er det ikke. Det er tendenser i samfunnet til å skyve alt som har med kristendom inn i den private sfære og rense det offentlige rom. Dette er en uklok vei som krenker fundamentale retter for folk flest. Tros- og livssynspolitikken må være prinsipiell i den forstand at den ikke må utestenge de man selv ikke liker, og favorisere på gal måte de man liker. Jeg siterer FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 18 og punkt 1:
Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
Respekten og inkluderingen av alle betyr ikke at samfunnet må tømmes for religion og livssyn.
Respekten og inkluderingen av alle betyr ikke at samfunnet må tømmes for religion og livssyn. I praksis blir det et samfunn bygd på Human-Etisk Forbund sine premisser, som verdsetter den sekulære fundamentalismen. Mange hevder dessuten at kristendommen er en religion på lik linje med alle de andre religionene og livssynene vi har i Norge. Men spiller det ingen rolle at en stor gruppe av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske kristendommen? Mindretallet bør finne seg i at flertallet har noe de skulle ha sagt når det gjelder hvilke verdier staten skal bekjenne seg til i fremtiden. Derfor er det plass til Gud og Jesus i norsk politikk. Videre er det viktig å passe seg for at politikere blander de to regimentene for mye. Politikere kan for eksempel ikke forme politikk som forutsetter at alle mulig lever som ”gode kristne” – det kan føre til teokrati.
Så lenge flertallet ønsker det går det fint an å føre videre vår kristne arv i det offentlige rom – med løsninger som viser respekt for ulike mindretall. Felles minste multiplum er aldeles ikke alltid beste løsning.
- Emil André Erstad (f. 1991) er fylkesstyremedlem i Hordaland KrFU.
Erstad er i ferd med å bli en flink politiker. Å skrive så mye om noe mange vil oppfatte som selvfølgeligheter – uten å nevne det helt sentrale, nemlig om den norske staten bør bli sekulær, er en bra prestasjon.
Altså, i dag har den norske staten knyttet seg til et utvalgt trossamfunn, det evangelisk-lutherske. Den norske kirke, med andre ord. Mer presist, dette er statens eget trossamfunn. Vi har altså et statlig religionsvesen i vårt land. Synes Erstad det er en god ordning nå som vårt samfunn i økende grad blir pluralistisk? Eller synes han at en stat i et moderne demokrati bør være sekulær og behandle alle livssyn som likeverdige (så lenge ikke et livssyn oppfordrer til eller legitimerer brudd på norsk lov).
Et råd, å skrive følgende; “Human-Etisk Forbund (…), som verdsetter den sekulære fundamentalismen.” er neppe et bidrag til at du tas særlig seriøst. Er det sekulær fundamentalisme å skille mellom stat og samfunn, å hevde at staten selv må være sekulær samtidig som den bør ha som oppgave å sørge for ethvert individs rett til å ha og kunne velge en religion? Er det fundamentalisme å mene at samfunnet bør gjenspeile innbyggernes mangfoldighet hva gjelder livssyn og gjerne sørge for at det blir opprettholdt gjennom ordninger som kan sammenliknes med støtte til idrett og kultur – samtidig som staten i likeverdets navn avholder seg fra å ta stilling til sannhetsgehalten i et eller flere av livssynene? (I den forstand vil ikke religion/livssyn bli en privatsak.) Hva er den prinsipielle forskjellen på Sovjetunionen som hadde en statlig ateisme som fundament og den norske staten som hviler på det evangelisk-lutherske trosgrunnlaget?
Nei, vi mener ikke at staten skal være verdinøytral, men livssynsnøytral.
Siden du nevner menneskerettighetene, er det umusikalsk deretter å argumentere for kjøttvekta. (”Mindretallet bør finne seg i at flertallet har noe de skulle ha sagt når det gjelder hvilke verdier staten skal bekjenne seg til i fremtiden”.) Slik jeg oppfatter MR, er en av de viktigste bidragene derfra å beskytte minoriteter fra nettopp majoriteters tendens til å være blinde for konsekvensene av egen maktutøvelse. Tillat meg; ikke minst KrFs maktutøvelse er et viktig argument for menneskerettighetenes gyldighet. Det er ikke lenge siden KrFs statsminister argumenterte for det nå menneskerettsdømte faget KRLs universelle utbredelse.
Går det an å samles om fellesverdier uten å knytte dem opp til et livssyn? Er ikke FN nettopp et eksempel på at det går an? Jeg tror nettopp at man kan bygge et godt og moderne demokrati uten Gud og Jesus. For meg er det viktig fordi jeg ikke har en ringeste anelse om hva guder og gudesønner er for noe. Jeg synes et verdigrunnlag som både religiøse og livssynshumanister kan samles om, er viktig at et pluralistisk samfunn bygger på. Så får heller noen KrFere fortsette med sin grovt overdrevne og hyppige påstand om at uten kristendommen, ingen menneskerettigheter.
[...] This post was mentioned on Twitter by Emil André Erstad, Emil André Erstad. Emil André Erstad said: I dag har jeg faktisk rukket å få en kritisk kommentar fra Jens Brun Pedersen. http://bit.ly/81QBSA [...]
Hvis jeg skal tolke Erstad med godvilje, er jeg enig i at det må være åpenhet for religon i det offentlige rom (jeg har ikke noe problem med kirkeklokker eller blnnerop) og som argumenter i politikken – i motsatt fall ville man enten måtte forby KrF eller nekte dem å argumentere ut fra sitt eget verdigrunnlag. Det er av åpenbare grunner uakseptabelt. Men, forvent ikke at vi som ikke er kristne da vil legge vekt på argumentasjonen: Hvis et politisk standpunkt begrunnes ut fra Bibelen, en bok vi ikke-kristne rett og slett ikke ser som noe spesielt god eller vis, eller som bærer av noen sannhet, vil argumentet dermed bli et slag i løse luften overfor ikke-kristne. Vi anser rett og slett ikke et argument fra Bibelen som gyldig, det er et ikke-eksisterende argument.
Følgende avsnitt er imidlertid svært problematisk: “Mange hevder dessuten at kristendommen er en religion på lik linje med alle de andre religionene og livssynene vi har i Norge. Men spiller det ingen rolle at en stor gruppe av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske kristendommen? Mindretallet bør finne seg i at flertallet har noe de skulle ha sagt når det gjelder hvilke verdier staten skal bekjenne seg til i fremtiden.”
Ut fra et logisk synpunkt er kristendommen en hvilken som helst religion, i den forstand at den ikke er mer sann eller usann enn andre religioner. (Som ateist anser jeg alle religioner for overtro). Følgelig bør den behandles likt, følgelig må statskirken avvikles. Det bør ikke spille noen rolle hvor mange som tror på hva – staten og lovene må beskytte alles rett til å tro eller ikke tro, og særlig mindretallet mot overgrep fra flertallet. At Norge av historiske grunner vil ha flere kirker enn moskeer i overskuelig fremtid gjør meg ingenting, jeg har heller ikke noe i mot at det ligger kirker i “det offentlige rom” – men Staten skal ikke støtte eller finansiere en bestemt religion eller trossamfunn.
Ønsket om at flertallet skal få bestemme hvilke verdier samfunnet skal bekjenne seg til (de evinnelige “kristne grunnverdiene” som egentlg er ganske universelle, men som de kristne gjerne tilraner seg?) vil i virkeligheten medføre et majoritets-livssynsdiktatur. Slikt kan de drive med i fundamentalistiske araberland, ikke i et moderne demokrati.
Takk for gode kommentarer!
Å si at tankene i mitt innlegg er selvfølgeligheter for alle i dagens samfunn blir vel mildt sagt feil? SV for eksempel, eller alle i Human-Etisk Forbund vil jo gjøre religion til privatsak – selv om det er et offentlig anliggende. Den oppfatning mange derimot har i dag er at samfunnet bør tømmes for religion og livssyn.
Mitt syn er absolutt ingen selvfølgelighet, slik du hevder Brun-Pedersen. Dessuten håper jeg du (Jens Brun-Pedersen) vil holde deg for god til å komme med usaklige, sarkastiske angrep mot mine politiske evner.
Mitt innlegg handler tilsynelatende om kristendommens rolle i norsk politikk. Jeg kan ikke komme med argumenter basert på min tro når jeg argumenterer i politikken. Hvert fall ikke argumenter som skal tas seriøst. Det er i dette perspektivet jeg har skrevet mitt innlegg. For hvorfor er det slik?
For eksempel er jeg enig med dere i at stat og kirke bør skilles. Men det er ikke mitt hovedpoeng i dette innlegget.
For meg handler det om at jeg kan snakke om saker som for eksempel abort og aktiv dødshjelp, og bruke argumenter fra min tro og kristne overbevisning. Bør ikke dere som ikke er kristne ta miner argumenter på alvor? Hvis ikke; hvorfor skal jeg som kristen ta deres argumenter på alvor? Jeg synes vi bør respektere hverandres overbevisninger.
Til slutt vil jeg si at min tro ikke er noen hvilken som helst tro. Jeg tror ikke resten av Norges kristne vil si seg enig i det heller.
Og hvem sier at et moderne demokrati skal dyrke deres tro, nemlig ateismen? Jeg mener Norge bør bygge på flertallets verdier, med rom og respekt for hver minoritet.
“For meg handler det om at jeg kan snakke om saker som for eksempel abort og aktiv dødshjelp, og bruke argumenter fra min tro og kristne overbevisning. Bør ikke dere som ikke er kristne ta miner argumenter på alvor? Hvis ikke; hvorfor skal jeg som kristen ta deres argumenter på alvor?”
Ingen vil nekte deg å snakke om det. Og selvsagt kan kristne og ikke-kristne i saker som abort ha sammenfallende standpunkter, ja ganske like begrunnelser ut fra menneskeverd, selv om det ene vil legge en kristen tro i bunnen. Begge kan mene at livet er ukrenkelig fordi det har verdi i seg selv, selv om man har forskjellig utgangspunkt. Men, dersom er argument primært hviler på en religiøs begrunnelse må religionen være sann for at det skal ha gyldighet. “Guds vilje” blir meningsløst som argument hvis guden ikke finnes. Følgelig må religiøse bevise, eller sannsynliggjøre, gudens eksistens før man bruker ham som argument – ellers argumenterer man faktisk med ingenting!
På samme måte skal du naturligvis ikke ta en ateists argument alvorlig om det bare er “fordi jeg tror på det” – du må forvente en logisk, stringent argumentasjon for standpunktet og (i dette tilfellet) for menneskeverdet. Slik en ateist må forvente av en kristen.
“Og hvem sier at et moderne demokrati skal dyrke deres tro, nemlig ateismen? ”
At ateisme er en slags tro er et gammelt, forslitt argument fra religiøse. Det blir ikke mer riktig av den grunn. Ateisme er ikke tro, det er fravær av tro – jeg ser ingen positiv grunn, eller empiri, til å tro på Gud, følgelig gjør jeg det ikke, på sammme måte som jeg ikke ser noen positive grunner til å tro på enhjørninger eller på andre guder. jeg gir bare ikke den kristne gud noen særbehandling. Man skal ikke bort fra at det finnes ateister som positivt hevder å kunne bevise guds ikke-eksistens, eller som kan bli fanatiske i så fall, men det gjør ikke ateisme til tro som sådan.
Når det gjelder spørsmålet om staten skal tro eller ikke tro er jeg oppmerksom på faren for at man kan få en offisielt ateistisk stat. Staten bør ikke være ikke-religiøs, den skal være nøytral. Det kan imidlertid bli vanskelig i noen tilfeller å balansere mellom hensynet til religionsfrihet og hensynet til menneskerettigheter der religionen bryter disse, f.eks. i saker om kvinners rettigheter.
“Jeg mener Norge bør bygge på flertallets verdier, med rom og respekt for hver minoritet.”
De fleste av dette flertallet går sjelden i kirken og er med der bare av gammel vane. Du kan følgelig ikke bruke kirkens medlemstall som begrunnelse for hvor mange som tror hva. De aller fleste i Norge vil ha verdier som menneskerettigheter etc, uavhengig av tro (selv om KrF gjerne forsøker å tilrane seg “kristne grunnverdier”).
Hårsår? En som kaller medlemmer av Norges største livssynssamfunn utenfor Den norske kirke for fundamentalister bør kunne tåle å bli karakterisert som en god politiker in spe, eller?
“Jeg kan ikke komme med argumenter basert på min tro når jeg argumenterer i politikken.”, skriver du. Kan du ikke? Jeg synes jeg hører slikt hele tiden, jeg. Også av Erik Solheim (SV). Er det ikke det KrF er basert på – å argumentere politisk på basis av den kristne troen? Er det noen som nekter deg og ditt parti dette?
Dessverre svarer du ikke på hva jeg skriver om. Du har heller ikke oppfattet at jeg mener at religion absolutt bør være tilstede i det sivile samfunnet – der den sekulære staten bør ha ansvaret for borgernes religionsfrihet. Jeg har altså nettopp sagt at religion ER et offentlig anliggende. I stedet insinuerer du at Human-Etisk Forbund vil gjøre religion til en privatsak. Lite redelig, spør du meg.
Du sier i grunnen det meste ved å skrive at “min tro ikke er en hvilken som helst tro.” (Jeg trodde vi diskuterte prinsipper her?) En islamist kunne ikke uttrykt det bedre. Det er slike holdninger som er en av grunnene til at vi har menneskerettighetene.
Toppen når du tillegger meg et standpunkt om at et “moderne demokrati skal dyrkes deres tro, nemlig ateismen”. Beklager, men der forsvant min oppfattelse av deg som seriøs debattant. Takk for meg!
De som bygger sin politikk på kristendommen er som de som bygger sin politikk på sosialisme, liberalisme, fascisme eller andre ideologier.
Noen synes man ikke skal blande religion og politikk, personlig synes jeg man ikke skal blande politikk og sosialisme. Ideologi/religion blokkerer for god selvstendig tenkning.
Brun-Pedersen antyder at Norge ikke er en sekulær stat. Hva slags tøv er det? Norge er selvfølgelig en sekulær stat, selv om den gir en bestemt religion forrang. Poenget er at borgerne behandles som politisk likeverdige individer. Hvorfor skal staten, dvs folket, likestille religionene? Er det liksom ikke forskjell på dem? Tror Brun-Pedersen at hans human-etiske ateisme hadde hatt like gode vektsvilkår dersom Norge ikke hadde vært et kristent land? Hva er begrunnelsen for at FN representerer verdier “alle” kan samles om? Dette er drømmetenkning. Og for Norge er ikke kristendommen en hvilken som helst religion, selv om Karsten Eig tror det, både historieboka og Kirkens medlemstall viser det rimelig klart.
Jonas,
historisk er kristendommen selvsagt en spesielt viktig religion for Norge. Poenget er at den ut fra et prinsipielt synspunkt ikke bør være det, det er ikke noe spesielt mer sant eller riktig med den enn andre religioner, og følgelig bør den ikke særbehandles.
Karsten: Du snakker om et “prinsipielt synspunkt”, men hva er det egentlig ved ditt prinsipp som gjør at alle andre også bør bøye seg for det? For spesielt rasjonelt er det kanskje ikke. Man kan for eksempel spørre om det er forhold ved kristendommen som har gjort det mulig for deg å hevde ateisme og likestilling av religioner her på Minerva i dag. Kan hende er kristendommen mer “riktig” enn andre religioner, for eksempel fordi den i det minste har bevist at den makter å la seg forene med en sekulær politisk orden. Det er vel mer enn hva man kan si om enkelte andre trosretninger du ivrer for å likestille den religionen Norge er fundert på i dag?
Hvilke forhold ved kristendommen sikter du til som gjør det mulig for meg å være ateist og fremme likestilling? Man kan like gjerne hevde at det er kristendommens tilbakegang som gjør det mulig, at det er fordi kristendommen i Norge ikke lenger er fullt så kristen at det er plass for andre religioner og ikke-religioner. Jeg regner med at du sikter til islam når det gjelder andre religioner som ikke kan forenes med sekulær politisk orden. Jeg er enig i at islam ser ut til å ha verre for å forenes med et sekulært samfunn i mange land, men du må iklke overse at de fleste muslimer som bor i sekulære samfunn i vesten klarer det helt utmerket, samt at fremveksten av islamsk fundamentalisme har mange årsaker; økonomiske problemer, diktaturer, følger etter inngrep fra stormakter, kulturelle tradisjoner som ikke nødvendigvis er muslimske etc.
Til syvende og sist koker spørsmålet om kristendommen skal særbehandles ned til et spørsmål: Er den mer sann enn andre religioner, dvs finnes Gud og sto Jesus opp fra de døde. Kan man ikke bevise det, skal den ikke ha noen forrang.
Vittig å se at Brun-Pedersen fremdeles tror at noen går på historien om at “HEF ønsker en livssynsnøytral stat”. Hvem var det som gikk først og høyest ut for å avvikle livssynsnøytraliteten fra politiuniformen? Og da pussig nok ikke i kampen for å tillate f.eks. kvinnelige Smiths Venner-medlemmer å bruke skautet sitt til uniformen – men hijab -nei, det blir en helt annen ting, det skjønner man jo – ja hvis man er i HEF-styret, altså.