Demokratene tapte nattens senatsvalg i Massachusetts og dermed sitt superflertall i senatet. For tredje gang på under tre måneder har velgerne i stater som stemte på Obama gitt republikanerne en viktig valgseier. Marsjordren til Obama og det demokratiske partiet er klar: Senk ambisjonsnivået, legg kursen mot sentrum eller tap makten.
Scott Browns seier over Martha Coakley i nattens senatsvalg i Massachusetts er mer enn et symbolsk tap, selv om symbolikken er klar nok, når resultatet blir klart på ettårsdagen for innsettelsen av president Obama. Attpåtil er dette Ted Kennedys gamle sete – den samme Kennedy som spilte en viktig rolle i Obamas nominasjonskamp da han tidlig gitt ut med støtte til Obama fremfor Hillary Clinton. Som Jay Cost hos RealClearPolitics skrev i går: ”A year ago Democrats were talking about Obama as the next Franklin Roosevelt, and suggesting that they were on the cusp of an enduring majority. Today, they are struggling to hold Ted Kennedy’s old Senate seat.”
Eneveldet over
Da demokratene mistet guvernørvervene i New Jersey og Virginia sist november var det et alvorlig varsko for demokratene, og viktig nok for innbyggerne i de to delstatene, men hadde ellers begrenset betydning for rikspolitikken. Men nå har demokratene tapt sitt superflertall på 60 i senatet, som ga dem muligheten til å presse igjennom sine saker uten støtte fra noen republikanere. Det har reell betydning, selv om det enda er for tidlig å si sikkert om helsereformen er parkert, noe jeg analyserte nærmere i gårsdagens bloggpost.
Det var på forhånd rimelig klart at demokratene kom til å miste oppslutning ved Kongressvalgene i november, selv om det etter min og de aller fleste politiske analytikeres mening fremdeles er mindre enn 50 prosent sjanse for at de mister flertallet i Representantenes Hus, og enda mindre sjanse for at de mister senatsflertallet. Imidlertid har flere demokrater i de siste ukene sagt nei til gjenvalg, og flere vil det bli. Andre, spesielt i distrikter som heller mot republikanerne eller har mange uavhengige velgere, vil nødig stemme for upopulære saker som plasserer dem klart på venstresiden. Obama har gjentatte ganger, også denne gangen, vist at det ikke hjelper at han driver valgkamp for dem. Presidenten er fremdeles ikke kommet dit at han trekker sitt parti ned, men han er ikke lenger noe stort aktivum. Det er igjen anti-Washington-stemning i USA, og mange demokrater vil forsøke å distansere seg fra Obama fremover.
Tilbake til landjorden
Obamas popularitetsfall er velkjent. Det kan likevel overdrives. Reagan kom tilbake fra samme oppslutning etter sitt første år, også preget av økonomisk krise, og Clinton fra enda dårligere tall. Sammenligninger med de svært gode tallene rett etter valget (som norsk presse attpåtil har det med å overdrive) og innsettelsen er ikke realistiske. Euforien brakte veldig mange uavhengige velgere og en del republikanere over på Obamas lag, både fordi de var glad for Change, og som en feiring av amerikansk rasismes endelige nederlag. Men den kunne ikke vare i lengden. Denne figuren viser at andelen som mente landet var på vei i feil retning falt betydelig fra valget av Obama frem til påske. Etter det har det flatet ut, og faktisk steget litt. Obama har for lengst sluttet å være Messias.
Republikanerne har vendt tilbake til moderhuset nå, og mange uavhengige har blitt usikre. Men det er fremdeles noe flere som synes Obama gjør en god jobb enn de som mener motsatt. Det er selvsagt intet umulig utgangspunkt for en ny valgseier i 2012.
Velgerne er i sentrum
Men da må Obama, som selv tilhører en moderat venstreside i sitt eget parti – en klar amerikansk liberal, men uten å være ekstrem av San Francisco-typen, ta innover seg at USA fremdeles er en sentrum-høyre-nasjon. Amerikanere flest er heller ikke tilhenger av den ytterliggående moralske konservatismen som store deler av det republikanske partiet står for, men de er skeptiske til statlig innblanding i økonomien – selv etter finanskrisen, til høye skatter og store underskudd. Valget av Obama ble av mange feiltolket som et ønske om en klar kursdreining mot venstre: Det var det aldri grunnlag for, selv om enkelte målinger viste en forsiktig endring i ”liberal” retning.
Ser vi på velgerne partiidentifikasjon, slik Wall Street Journal har målt dette hver januar siden 2006, var disse forbløffende stabile fra 2006 til i år. Den tydeligste endringen var en viss nedgang i andelen liberale fra i fjor til i år. Gallups målinger, som strekker seg helt tilbake til 1992, viser også forbløffende stabilitet. Andelen selverklærte liberalere var spesielt høyt i 2007 og 2008, men er nå tilbake til normalt nivå igjen.
I andre målinger blir velgerne spurt om de foretrekker en begrenset stat med mindre offentlige tjenester eller en større stat med flere tjenester. Her tok tilhengerne av en mer ambisiøs stat nesten igjen de liberalkonservative småstatstilhengerne i løpet av Bush sin andre periode, men de fikk aldri noe overtak. Washington Posts målinger (spm. 40) viser at gapet har økt igjen fra 5 prosent sommeren 2008 til hele 20 prosent nå.
Dette er ikke en nasjon av sosialdemokrater. Inntrykket av at Obama ligger langt til venstre har bidratt sterkt til at uavhengige velgere har vendt seg kraftig mot ham, noe som førte til brakseier for republikanerne i Virginia og en knapp seier i demokratiske Massachusetts.
Del ansvaret
Dersom Obama skal bli gjenvalgt i 2012 kan han satse alt på et kort – håpe at den økonomiske oppgangen innen da vil være så sterk at velgerne vil tilgi ham alt annet. Langt sikrere vil det være dersom Obama legger kursen mot sentrum – både fordi velgerne er der, og fordi et samarbeid med noen moderate eller pragmatiske (som John McCain) republikanere vil føre til en viss ansvarsdeling for det som fremdeles vil være upopulært. Presidenten vil trolig ikke ha noe valg. Republikanerne i senatet kan legge alvorlige kjelker i veien for ham med dagens 41 senatorer, enda mer med de sannsynligvis 3-4 ekstra de får i november. Sentrumsorienterte demokrater vil komme i en langt mer reell vippeposisjon i Huset etter november.
Rent konkret må Obama legge til side planene om et kvotehandelsystem for klimagasser – synd, siden det er økonomisk fornuftig og et av de få områdene der jeg foretrekker hans politikk fremfor republikanernes. Han må unnlate å presse igjennom de helsereformvedtakene som nå ikke lenger har klart flertall, og heller finne et kompromiss med en håndfull republikanere. Han må legge til side stabssjef Rahm Emanuels råd om å utnytte kriseforståelsen til å gjennomføre et sett med store og kostnadskrevende reformer, og han må glemme vesentlige skatteøkninger. Han må kort sagt bli Bill Clinton etter 1994-nederlaget.
It’s the economy ….
Arbeidsledigheten bekymrer mange. Obama kan ikke lastes for at den har økt til 10 prosent – den hadde på kort sikt vært enda høyere uten den massive stimulansen av økonomien gjennom ekstraordinære budsjettunderskudd. Men mange amerikanere er i økende grad bekymret for at underskuddene bare fortsetter i all fremtid. Det var heller ikke lurt av Obamas økonomer å argumentere med at tiltakene ville få rask effekt. Denne grafen er svært populær på amerikansk høyreside. Den viser at arbeidsledigheten nå er mye høyere enn Obama-økonomene skremte med at den ville være dersom Obamas budsjettpakke IKKE ble vedtatt. En grei oversikt over utviklingen i statistiske størrelser fra Obama tok over til i dag finner dere her. De det har gått bra for er investorene på Wall Street, ikke særlig mange andre. Det er et litt problematisk budskap overfor en befolkning som misliker elitene, enten de holder til i Washington, Wall Street eller Hollywood.
Det er noe flere amerikanere som synes Obama gjør en god jobb generelt enn de som synes han gjør en god jobb på de viktigste områdene i innenrikspolitikken, særlig økonomi og helse. I utenrikspolitikken gjør han det faktisk ikke så verst, inkludert terrorkrigen (som ikke heter det lenger). Amerikanerne har nok merket seg, og gleder seg over, at USA ikke lenger er så mislikt i verden som under Bush. Krigen i Irak går bedre, og i Afghanistan er det i hvert fall i en viss tid fremover håp om at de ekstra soldatene Obama har sendt og skal sende vil forbedre situasjonen. Humanitære kriser som den på Haiti øker alltid oppslutningen om presidentens utenrikspolitikk – det er som regel bare USA som har ressurser og handlekraft til å rydde opp i ekstreme situasjoner. Det skjedde under tsunamien og det skjer nå.
Men popularitet i utenrikspolitikken kan aldri redde en amerikansk president. Til det er den aldri viktig nok, bortsett fra dersom krig truer amerikanerne selv.
Publisert kl. 03.45.
Twitter: @jasnoen
Helt utrolig at både VG og Dagbladet presisterte å fremstille Scott Brown som nakenmodell i det valget var igang. Yeye, gleder meg til imorgen når de må forklare at personen de latterliggjorde nå har vunnet og faktisk skapt store problemer for Obama. Syns jeg ser overskriftene nå…
“Nakenmodell fremhever misnøyen med Obama”
“Rent konkret må Obama legge til side planene om et kvotehandelsystem for klimagasser – synd, siden det er økonomisk fornuftig og et av de få områdene der jeg foretrekker hans politikk fremfor republikanernes. ”
Hvorfor i all verden er det økonomisk fornuftig med kvotehandel for utslipp?
@George: NRK gjorde det samme, og fulgte opp med en politisk kommentator som sa at Obama måtte forte seg å presse gjennom helsereformen før Scott Brown var på plass. Kjekt med en fri og politisk nøytral presse.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen said: Min analyse av nattens valg i Massachusetts er publisert hos Minerva. http://is.gd/6Drm1 På tide med litt søvn. [...]
En tung dag på jobb i dag, men det var definitivt verdt det å sitte oppe og se på Olbermann og Maddow MSNBC i natt
Dere kan legge konspirasjonsnoiaen litt på is, og være tilfreds med at “nakenmodell”-vinklingen garantert fikk mange flere nordmenn til å lese om Obamas store nederlag.
Hvilken konspirasjonsteori? Jeg ville etter all sannsynlighet stemt på Obama hvis jeg hadde vært amerikansk statsborger, men jeg syns norske medier veldig ofte er ubalanserte når de skriver om amerikansk politikk, og det liker jeg ikke. Da er Minerva kjekke å ha som en motvekt, Jan Arild Snoen er stort sett god på dette feltet.
Obama er populær i Norge, og det gjenspeiles i pressedekningen. Jeg kan godt være med på at pressen bør strebe etter en mer objektiv dekning av amerikansk politikk.
Samtidig er jeg litt lei av at all journalistikk som ikke er Obama-kritisk fremstilles som et resultat av pressens politiske agenda. Ukritisk Obama-journalistikk har ingenting med en politisk agenda å gjøre, men snarere begrensede kunnskaper om amerikansk politikk. Det er konspiratorisk å tro at norsk presse skulle ha noen som helst interesse i å fremme Obamas agenda.
Når det er sagt synes jeg dekingen av Massachusets-valget ikke på noen måte er et godt eksempel på upartiskhet. Fremstillingen av Brown som en “nakenmodell” er et herlig tabloid grep som garantert sikret klikk i bøtter og spann. I tillegg er det et åpenbart poeng i at Brown, som til nå har vært en politisk noksagt, og ja – nakenmodell – kan drepe obamas politiske agenda.
@Windingstad: Kombinasjonen tabloid vinkling og partisk tvangstanke om å måtte rakke ned på republikanere er resultatet vi så med “nakenmodell Brown”. I denne sammenhengen tror jeg nok man hadde fått like mange klikk bare ved å påpeke at Brown kan ødelegge for Obama. De fleste nordmenn aner ikke at Obama er i trøbbel engang, fordi norsk presse nekter å dekke alle de kritiske nyhetene som har dukket opp om Obama – bortsett fra når han skuffer dem. Norsk presse var skuffet over Obamas opptrapping i Afghanistan, og at han ikke fikk stengt Guantanamo ifjor. Det er de eneste to Obama-kritiske nyhetene jeg kan huske å ha lest i norske medier ifjor.
På bloggen min kommer jeg til å fremheve flere saker hvor Obama har rotet seg opp i situasjoner som er mer eller mindre prikk like situasjoner Bush havnet i – men hvor norske medier ignorerer førstnevnte mens de dekket sistnevnte.
Delt mellom Jan Arild Snoen og mine blogginnlegg de siste årene, kan man nesten bygge en empirisk sak som taler for at norske medier beviselig dekker amerikansk politikk på en partisk måte til fordel for demokratene.
Jeg har ingen forventning om at norske journalister skal like republikanerene i USA, men jeg forventer at de legger fra seg sine politiske synspunkter når de drar på jobb og skriver ordentlig. Det er en grunn til at man har kommentar/debatt-delen av avisene – for der skal man ytre sine meninger, som ikke passer i resten av avisen.
Politisk sett ligger Obama LANGT til hoeyre ifor den norske hoeyresiden. Saa det er like rart at den norske venstresiden liker Obama som at norske konservative liker republikkanere.
Den norske hoeyresiden er den som har mest til felles med Obama. I en amerikansk politisk maalestokk saa er norske konservative sosialister aa regne, i alle fall hvis du spoer en amerikansk konservativ. Norge og Sverige blir sett paa som noen av de verste landene naar det gjelder politikk.
Det aa ikke like Obama fordi noen i media og is SV/AP liker han blir ogsaa galt. Det at de ikke skjoenner amerikansk politikk skal ikke brukes som et utgangspunkt for egene standpunkt.
For oyeblikket er dessverre republikkanerene en gjeng populister som ikke skjoenner forskning, tror at jorda er 6000 aar gammel, tror at kondomer ikke virker, at homofile vil gjoere at hetroseksuelle menn vil skille seg og bli home, at USA boer bombe mange flere land, osv, osv.
Jeg ser ikke helt den store sammenhengen mellom norske konservative og amerikanske konservative.
Jeg skjønner at du er skuffet Halvard, men sammenhengen er kort fortalt at GOP og den norske høyresiden er pro-business og ikke har som utgangspunkt at staten nødvendigvis er best egnet til løse all verdens menneskelige problemer.
@ Chr.E.
Den norske hoeyresiden er IKKE pro business i en amerikansk maalestokk. Den norske hoeyresiden er sosialistisk i en amerikansk maalestaakk.
Halvard.
Er det ikke en overforenkling å si at det norske Høyre er til venstre for de amerikanske Demokratene?
I likhet med GOP er Demokratene en stor politisk koalisjon. Det klart at det er mange demokrater som ville vært ganske langt til høyre i norsk målestokk (Ta f.eks Ben Nelson fra Nebraska, eller Bill Clinton). Samtidig har du liberale Demokrater som Barney Frank og Nancy Pelosi, som vil ha høyere skatter, mer regulering, radikale klimatiltak og lovgivning for homofilt ekteskap. Det vil ikke være høyresidepolitikk, selv ikke i Norge.
Jens Christian
Jeg vil ikke si at det er en overfoenkling. Det er en helt annerledes grunnholdning til statens rolle her i USA (ja jeg bor faktisk i USA).
Det er helt latterlig at den norske venstre siden liker Obama. De har ingen ting felles med Obama. Obama er for private sykehus, private skoler, private helseforsikringsselskap, sterkt forsvar, lave skatter paa naeringslivet, osv osv.
Det er feil aa vaere for Republikkanerene basert paa at SV liker Obama. SV skjoenner ikke amerikansk politikk (det har de aldri gjort). Paa samme maate er det viktig aa se paa hva Republikkaneren mener.
Med bare to partier saa vil det bli mange “raringer” i hvert parti. Men det er artig aa vaere langt til hoeyre i norsk politikk, men her i USA blir jeg plassert langt til venstre. Det skulle si sitt. (Bare det at jeg synes at alle boer ha tilgang til helsetjenester gjoer meg til sosialist
Takk for kommentar og spoersmaal
Jeg ble amerikansk statsborger i sommer (bosatte meg i USA etter jeg fullførte College her på nitti-tallet), og skal definitivt ikke stemme på Obama i 2012. Uansett hvem Republikanerne nominere skal få min og min familie’s stemme.
Han har vært en elendig president og det vises på meningsmålinger, hvor hans “approval” er lavere enn noen annen amerikansk president på samme tidspunkt i sin president periode. Ganske utrolig med tanke på all “goodwill” som eksisterte da han overtok for snaut et år siden. Alt det er borte nå, og det vil ikke komme tilbake.
Valget i Massachusetts var bare begynnelsen. Jeg tipper at Republikanerne vil gjøre et enormt bra valg i november, og Obama er i realiteten allerede en “lame duck”.