Lysbakken etterlyser kunnskap om hvem og hvor dette moralpolitiet er. Han kan begynne med å se seg selv i speilet.
Det er i grunn ganske komisk å se den ene politikeren etter den andre rykke ut i avisene om dagen, og ta et «oppgjør» med det såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Dette er riktignok ikke noe forsøk på å bagatallisere problemene på Grønland. Det burde være en selvfølge at man skal kunne bo og ferdes hvor som helst i Norge, uten å være redd for stadig fysisk eller verbal trakkasering. Denne delen av debatten har imidlertid blitt godt belyst av mediene. Det har derimot vært forsvinnende lite diskusjonen om hva dette begrepet «moralpoliti» egentlig innebærer.
Gammelt nytt
Moralpoliti er hverken noe nytt, eller særegent for Grønland, og mange av dem som nå roper høyest er gjerne dem som elsker å figurere som moralens opphøyde dommer i andre tilfeller. Spesielt ironisk fremstår Audun Lysbakkens uttalelser, under tirsdagens paneldebatt på Internasjonalt kultursenter og museum. Lysbakken var plutselig blitt en varm forsvarer av mangfold og frihet.
«Det er ikke Per Sandberg og FrP som har gått til angrep på moralpolitiet. Det er de mange menneskene med helt ulik bakgrunn som har tatt opp dette og krevd sin rett til å leve sitt eget liv», uttalte Lysbakken
Det er betimelig å spørre Lysbakken når han ble så stor tilhenger av ulike menneskers rett til å leve sitt eget liv? Lysbakkens parti og regjering kjennetegnes tvert imot av deres voldsomme trang til å opptre som nettopp moralpoliti i de fleste andre sammenhenger. Der finnes det tilsynelatende ingen grenser for de forbud, lover og reguleringer som kan vedtas for å lede mennesker inn «på den rette vei».
Statlig moralpoliti
I debatten om foreldrepermisjon mener Lysbakken at det er helt greit å opptre som moralpoliti ovenfor alle landets familier. I stedet for å la familien selv bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles, og tilpasse den etter deres behov slik at de nettopp kan få «leve sine egne liv», vil Lysbakken etter beste evne forfordele dette slik at familien skal opptre slik han mener det er mest moralsk riktig. Plutselig var ikke denne retten så viktig lenger.
APs Arild Stokkan Grande presterte til og med å hevde at det kunne føre til skilsmisser dersom familien fikk fordele foreldrepermisjonen selv. Det er vanskelig å ta dette utspillet seriøst, men dersom det virkelig var slik at foreldrepermisjonen er det eneste som holdt en familie sammen, så ville det antakelig vært til det beste for alle parter om skilsmisseprosessen ble fremskyndet, heller enn at Stokkan Grande skal sitte på sin høye hest og desperat forsøke å holde det sammen. Når det er sagt har jeg mer tro på at valgfrihet innad i familien vil styrke den heller enn å svekke den.
Folks helsevaner skal også bli utsatt for mer inngripen fra moralpolitiet i regjeringskvartalet. Ved det forrige årsskifte innførte Sylvia Brustad et forbud mot synlig tobakk i butikkene. Ved nyttår i år fikk helsefascismen et nytt gjennombrudd, da det også ble forbudt å selge produkter som ligner på tobakksvarer. Etter at vedtaket ble kjent har det pågått mye debatt og usikkerhet blant butikk-næringen om hvilke produkter som treffes av dette vedtaket. Det er nå blitt klart at lakrispiper og sjokoladesigaretter blir forbudt, mens marsipanpølser og hockeypulver fortsatt vil være lovlig. En skulle tro det var en vits, men dengang ei.
Dultes til frihet?
Hvor mange retninger skal enkeltmennesker dultes i, før til og med rød-grønne politikere innser at folk ikke kan dultes til frihet. At de i bunn og grunn faktisk ønsker å gjøre noe annet enn det regjeringen mener de burde gjort. I mange familier ønsker mor å være mest hjemme med barna, kanskje fordi det er mest hensiktsmessig eller fordi far tjener mest. I en annen familie kan det være at mor tjener mest, slik at det beste for familien er at far tar ut mesteparten av av permisjonen. Den eneste måten man kan tilpasse dette best mulig for flest mulig er å la folk bestemme selv.
På et eller annet tidspunkt må politikere bare stoppe opp, og anerkjenne det ubehagelige, men innlysende faktum, at uansett hvor mye man regulerer, så kommer mennesker til å fortsette å ta sine egne avgjørelser, fordi de ganske enkelt vil noe annet. Noen av dem kommer også til å være uansvarlige. Det er mange mennesker i dette landet som ønsker å røyke. De vet hvor farlig det er. De vet at de, for å sitere Otto Jespersen i hans berømte ‘apell til røykerne’, kan få «lunger stappfulle av emfysem og oksygenopptak som en dvergspissmus». De gjør det likevel, og de kommer til å fortsette å gjøre det selv om varene ligger gjemt under disken, og lunger fulle av tjære pryder hele sigarettinnpakningen.
Oppgjør
Jeg ønsker også å ta et oppgjør med moralpolitet, men for min del gjelder dette intolerante idioter på Grønland,- som kaster sten etter homofile, og roper ukvemsord som «hore» til jenter fordi de går i bukse eller uten hijab, like fullt som det gjelder trangsynte mennesker i regjeringskvartalet og på Stortinget som tror at moralpoliti er helt greit, så lenge man er velkledd, velartikulert og formulerer sin intoleranse ved interpellasjoner og lovforslag.
- Kristian Tonning Riise (f. 1988) er leder i Hedmark Unge Høyre og praktikant i Civita. Han studerer idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og blogger på http://grenserforpolitikk.com
[...] januar 21, 2010 av Riise (Har skrevet et nytt innlegg på minerva.as) [...]
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristian Riise and M. Lorentzen, M. Lorentzen. M. Lorentzen said: #Minerva #Moralpoliti http://bit.ly/5e5kcA [...]
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Stian M. Landgaard. Stian M. Landgaard said: RT @Minerva_Nett: Lysbakken vil vite hvem moralpolitiet er. Han kan begynne med å se seg selv i speilet, skriver Kristian Tonning-Riise: http://is.gd/6MYkf [...]
Du sidestiller politikere til venstre for sentrum med tullinger som ikke kan normal forlkeskikk eller har respekt for andre mennesker. Kanskje du er bittelitt moralpoliti selv? Du har ihvertfall ingen problemer med å feie alle rødgrønne politikere over en kam.
Et litt mer prinsipielt spørsmål: Hvis noe faktisk funker, bør det ikke gjennomføres uansett om det hører til på høyre eller venstre side av den politiske aksen? Hvis det f.eks kan dokumenteres at mindre synlig tobakk i butikken fører til at færre personer begynner å røyke (det er vel dem som ikke har begynt ennå dette vedtaket først og fremst er ment for – ikke de som allerede røyker), med de enorme positive konsekvensene det har for samfunnet, bør man ikke da gjennomføre det?
Motsatt side av den politiske aksen: Hvis det er et dokumentert faktum at flere lærere per elev _ikke_ fører til bedre undervisning, burde man ikke da la være å øke lærertallet?
Eller er den såkalte “friheten” som noen ungkalver her på Minervas nettsider forfekter, viktigere enn dokumentert samfunnsnytte eller -ulempe? Er det riktig å bruke begrepet “frihet” om butikkenes rett til å ha tobakken synlig for kundene?
Hvordan er jeg moralpoliti, ved å hevde at andre ikke skal moralisere over folks egne valg. Det eneste jeg tar til orde for i mitt innlegg er moralsk toleranse. At folk skal tolerere andres valg, selv om de mener at man burde valgt noe annet. Hvorfor slår jeg hele venstresiden over en kam? Fordi deres politikk gjennomgående baserer seg på nettopp (som jeg skriver i innlegget) forbud, lover og reguleringer som kan vedtas for å lede mennesker inn «på den rette vei».
Nei, det er så absolutt ikke slik at hvis noe funker så skal det gjennomføres uansett.
1) Jeg kan ta et eksempel jeg har brukt flere ganger før, og som liberaleren har brukt før meg. Menn mellom 15 og 30 er overrepresentert på voldsstatistikken i Oslo sentrum etter kl 20.00. For å begrense volden i Oslo, og påføre samfunnet mindre skader, ville det derfor være nyttig å innføre portforbud i Oslo sentrum for 15 – 30 år gamle menn etter kl 20? Hadde du vært for det hvis det funket?
2) Eller hva med overvåkning? Det hadde garantert vært effektivt for politiet, og kriminalitetsforebyggende, å sette opp et overvåkningskamera på hvert gatehjørne, og gi politiet ubegrenset adgang til avlytting. Ville du vært for det dersom det hadde fungert?
3) Eller la oss ta et mer nærliggende eksempel, når vi først snakket om røyk og helse. Hvorfor ikke bare tvinge mennesker til å spise sunt? Det kan helt sikkert dokumenteres at dersom man rett og slett innførte et forbud mot en rekke usunne varer så vil dette ha en helsebringende effekt på hele samfunnet. Hvorfor ikke bare forby godteri og brus når vi er i gang? Hvorfor stoppe med tobakk?
Problemet med din tilnærming er at du sier at målet alltid helliger middelet. Målet er fellesskapet, og enkeltindividet er bare et middel. Så lenge du kan påvise et eller annet høyere mål for samfunnet, som en slags kollektiv organisme, så er det alltid greit å bruke enkeltmennesket som man vil, for å nå det målet. Hva gir deg, eller noen andre, rett til å forsøke å begrense et valg noen tar helt frivillig, og som ikke går utover noen andre? Det er ikke spesielt samfunnsnyttig å hoppe i fallskjerm eller.
(Jeg er forøvrig helt enig i at det ikke er et mål med mange flere lærere, nettopp fordi myre forskning viser at det er vesentlig mer effektivt og mer kunnskapsfremmende å fokusere på kvalitet fremfor kvantitet. Men det er jo noe helt annet. Målet om en best mulig skole er da virkelig ikke i konflikt med noe som helst, hverken enkeltindividet, eller samfunnet som helhet, ei heller er det frihetsberøvende på noen måte. Det er bare et spørsmål om hvilke tiltak man har mest tro på.)
Jeg er også langt ifra den eneste som har skrevet om moralismen til denne voksen nanny-staten, så Jan Arild Snoen er sikkert fornøyd med betegnelsen ungkalv.
Den moralske relativisme Tonning-Riise forfekter er på alle måter tidstypisk, men det er synd at konservative partier og tidsskrifter skal bli offer for den hensynsløse næringslivsliberalisme og individualisme; disse har ingenting med konservatisme å gjøre. Minervas kvartalskrift ble i sin tid dannet nettopp for å demme opp mot denne ideologiske strømning. (Partiet Høyre har på den annen side alltid vært et ideologisk svakt parti, og har pleiet omgang med verdikonservatisme og liberalisme – og alt der i mellom.)
Hva gjelder Tonning-Riises argumentasjon er den heller ufullkommen. Dersom det ikke finnes noe objektivt rett og galt, hvorfor bry seg med lovgivning? Lovgivning har visst ikke mye kredibilitet i Tonning-Riises øyne, ei heller allmenne normer og konvensjoner. I fall det skulle bli nødvendig å måtte foreta handlinger som burde gagne andre enn en selv, kan en ekstremliberalist støtte seg på konsekvensetikken. Men her bortfaller visst også denne.
Punktene 1 og 2 i siste innlegg har vel ikke så mye med “moral” å gjøre, så en konsis definisjon av begrepet hadde vært på sin plass. Eksemplene er ekstreme (og derfor dårlige/irrelevante), men i den virkelige, nyanserte verden er jo begge brukt i en eller annen form som kriminalitetspreventive metoder. Det har i de siste årene gått flere debatter på lokalt plan om hvorvidt utesteder bør stenge kranen tidligere i helgene – nettopp for å få bukt med voldsrelaterte problemer på nattestid. Men dette avfeies sikkert av en ekstremliberalist som vanvittig overformynderi. Hva med de kvinnene som blir trakassert i drosjekøen av berusede menn? De uskyldige rans- og voldsofrene i sidegatene? De ansatte på utestedene som må ta seg av uhåndterlige enkeltpersoner? Hva med politimennene som må hente disse bråkmakerne og ta dem med til politistasjonen? Men ingen av disse levnes vel en tanke hos den som kun har sitt eget forgodtbefinnende å tenke på.
De fleste butikker har opptil flere overvåkningskameraer. Det gjelder også offentlige bygg, banker, kjøpesentre, etc. Er ikke dette like problematisk som et kamera på gatehjørnet (som også finnes)? La oss si at det finnes et slikt kamera i en sidegate i Oslo sentrum som har hatt mange voldsepisoder. Føler mannen som går forbi kameraet en ettermiddag seg mer tuktet og krenket enn kvinnen som blir angrepet og ranet senere på kvelden i samme gate? De fleste borgere synes at nærværet av politibetjenter i gatebildet gir dem en følelse av trygghet. Politiet i gatene har i tillegg til autoritet og kredibilitet i kraft av sin uniform en praktisk rolle som observatører. Kameraet kunne og burde ha de samme egenskapene, men har det ikke. Så hvorfor utstråler selve overvåkningskameraet utrygghet, og hvorfor har dets observatørrolle ingen troverdighet hos folket? Dette er en mer filosofisk interessant problemstilling enn en polarisert fremstilling som er utvetydig imot selve kameraets eksistens, på grunnlag av et slags påskudd av individuell frihet.
Helse er også et område hvor samfunnet/myndighetene lenge har forsøkt å «dulte» enkeltmennesket i riktig retning. I enkelte tilfeller har jeg sans for «dulting» som begrep, fordi det er en mellomting mellom total tvang/lovgivning og den absolutte frihet. Men i en ekstremliberalists begrepsverden forekommer tilsynelatende bare ytterpunktene. Vi har jo hatt forbud mot usunne varer; inntil nylig var ikke energidrikken Red Bull å få kjøpt i norske dagligvareforretninger. Alkohol er heller ikke sunt, og særlig ikke for alkoholikere. Men så lenge enkeltmennesket har den teoretiske muligheten til å gå til innkjøp av brennevin på den lokale Kiwi-butikken kl. 22 om kvelden, bør det vel ikke være noen begrensninger på dette? Jeg er sjeleglad for å bo i et land hvor ikke samfunnsproblemene bokstavelig talt står i kø når jeg står i kassen på min lokale Kiwi – det være seg på dagtid eller kveldstid.
Tonning-Riise nevner attpåtil fallskjermhopping. Er det etisk uproblematisk aktivitet? En fallskjermhopper kan være innblandet i ulykker som krever redningsoperasjoner som risikerer livene til redningsmannskapene. Bør redningsmannskapene kunne reservere seg mot å foreta slike livsfarlige operasjoner, eller har de en moralsk plikt til å redde vedkommende i fjellskrenten? I en slik situasjon må begge parter må foreta en etisk vurdering. Men slike vurderinger forekommer vel ikke i en ekstremliberalists verdiunivers?
Din kritikk er lite treffende. Jeg synes du misforstår både konservatisme og liberalisme. Det er for det første interessant at du snakker om hensynsløs næringslivsliberalisme, i kommentarfeltet på et innlegg der hverken næringspolitikk eller økonomisk politikk har vært nevnt med et ord, men det er forsåvidt relevant, da mitt moralsyn også påvirker disse spørsmålene.
Så er det svært merkelig å kalle næringslivsliberalisme for noe ukonservativt, da moderne konservatisme i Burkiansk tradisjon, er grunnleggende liberal, særlig når det kommer til synet på økonomi og handelspolitikk. Det er også svært merkelig å kalle det hensynsløst å la mennesker handle fritt med hverandre. For min del virker det mer hensynsløst å begrense denne muligheten som er like naturlig for mennesker som det å kommunisere.
Arven fra Burke, som i stor grad har formet moderne liberal konservatisme, ligger jo nettopp i å forstå at samfunnet drar sin kunnskap fra individene, men samtidig at vi alle er en del av et samfunn, og at den spontane samhandlingen mellom frie menn ofte skaper ting som er større enn noe individ fullt ut kan begripe. Denne forståelsen av en ikke-planlagt historisk evolusjon er viktig i liberal økonomisk politikk, og har hatt stor innflytelse på Hayek og den østerriske økonomiske skolen, som jeg mener at på mange måter kan kalles konservativ, og jeg skal begrunne hva jeg mener med det.
Den kan kalles konservativ, fordi den konservative forståelsen av historisk utvikling, i den østerriske økonomiske skolen, blir overført til økonomisk teori. Hayek argumenterte med at all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig omstilling til uforutsette hendelser, og til kontingente forhold som ikke kunne vært forutsett. Evolusjonær teori, sier han, kan aldri sette oss i en posisjon der vi rasjonelt kan forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise hvordan komplekse strukturer bærer med seg en indre korreksjon som leder til videre evolusjonær utvikling som er, i overensstemmelse med sin natur, i seg selv uungåelig uforutsigbar. Markedet bærer likeledes med seg en slik indre korreksjon gjennom generasjoner med prøving, feiling og tilpasning. Denne prosessen og utviklingen kan like lite planlegges eller styres som evolusjonen.
Så til det moralske. Det er mulig at en moralsk relativisme er i vinden, men reaksjonene mot den moralske relativismen er like mye i vinden, der mange ser ut til å miste fundamentet for å tro på noe som helst dersom de ikke kan underbygge sine argumenter med en absolutt moralsk standard. Det er en sånn voldsom frykt for å innrømme at det egentlig er umulig å bevise noen fullstendig objektiv standard for rett og galt. Jeg synes ikke det er noe problem. Mit moralsyn baserer seg egtentlig på en konservativ måte å tenke på. Dagens normer og regler, også regler som de fleste oppfatter som objektive, er et resultat av en lang historisk, evolusjonær prosess.
Jeg tror på frihet, individuelt ansvar og toleranse for forskjeller, men jeg kan ikke bevise at jeg objektivt sett har rett. Det er en merkelig påstand at man ikke kan fatte lover uten noen objektiv moral. Isåfall er det veldig mye av lovverket i dag som må forkastes – faktisk mer enn det jeg vil forkaste. Hvorfor er maksimusstraffen i Norge 21 år? Hvorfor er myndighetsalderen 18 år? Hvorfor er den seksuelle lavalderen i Norge 16 år? Hvor er den objektive moralloven som gir oss disse svarene? Den finnes ikke, men man kan ikke bli paralysert av den grunn.
Så er spørsmålet: når vi ikke kan peke på noen absolutt form for rett og galt. Er ikke da det tryggeste og beste, i størst mulig grad, å la folk få leve sine liv slik de selv vil, så lenge de ikke skader hverandre? Det gjør ikke at man har et klart svar i alle tilfeller. Langt ifra. Noen ganger må man bare fatte en avgjørelse uansett. Det er innlysende at et spedbarn ikke er autonomt. Men det er ikke innlysende at myndighetsalderen bør være 18, og ikke 17 eller 19. Her må man bare fatte en avgjørelse som vanskelig kan begrunnes moralsk i det hele tatt.
Jeg tror at alle mennesker er likeverdige. Jeg kan ikke bevise at jeg har rett, men det er mitt fundament. I mangelen på noen objektiv morallov, mener jeg det er best både for individet og for samfunnet, at man i størst mulig mulig grad aksepterer at ulike mennesker ønsker å forme livet sitt på ulike måter, og at samfunnet viktigste oppgave blir å beskytte deres rett til å gjøre det.
Så må man gjerne mene at det beste er at samfunnet tvinger deg til å gjøre sånn og sånn. Man må gjerne mene at noen mennesker har en kunnskap og en moral som er så mye bedre enn andres, at de har rett til å diktere hvordan andre skal føre livene sine, selv om de ikke egentlig skader noen andre ved sin livsførsel. Jeg vil isåfall bare kalle en spade for en spade. Det er intolerant og det er moralistisk. Jeg kan ikke bevise at de ikke har rett. Jeg kan bare argumentere for at det er galt.
Så til dette fallskjerm-eksempelet. Her er det absolutt et etisk dilemma. Dersom man mener at samfunnet i bunn og grunn er ansvarlig for alles handlinger, det være røyking, eller ekstremsport, har man i høyeste grad også en moralsk plikt til å redde vedkommende uansett. Jeg vil imidletid hevde at dette er et falskt syn. Samfunnet har ingen moralsk plikt til å hjelpe folk uansett. Velferdssamfunnet er en kunstig institusjon. Den lever utelukkende av de menneskene som holder den oppe, og velferdssamfunnets institusjoner må hele tiden foreta prioriteringer.
Noen ganger vil det være riktig å la være å hjelpe. Det er slik i dag at offentlige sykehus nekter å utføre dyre operasjoner der det er liten sjanse for at den blir vellykket. Simpelthen fordi de ressursene må prioriteres en annen plass. Er det et etisk dilemma? Absolutt. Finnes det noen objektiv løsning? Nei. Mennesker burde, etter mitt syn, ha rett til å ta dårlige valg. Da må de også ta konsekvensene av de handlingene. Et menneske som velger å hoppe utenfor en fjellskrent, vet også risikoen. Skulle det være så dyrt og så farlig å forsøke å redde vedkommende kan det faktisk være riktig å la være. Etisk problem? Absolutt. Objektiv løsning? Nei
Jeg er ingen ekstremliberalist. Jeg vil påstå at jeg absolutt har en konservativ tilnærming til politikk. Jeg tror ikke på noe idealsamfunn. Jeg tror heller ikke at enkeltmennesket gjennom sine valg alltid vil maksimere hverken sin egen eller samfunnets egennytte. Jeg har heller ikke noe absolutt verdiunivers uten etiske dilemmaer. Jeg møter etiske dilemmaer hele tiden, men det betyr ikke at min løsning er den korrekte, og det betyr ikke at jeg har rett til å diktere den på andre.
Tonning-Riise har rett i at jeg blandet sammen begreper. Her forsøkte jeg å komme med selvstendige poenger, men slett redigeringsarbeid gjorde dette utydelig. Budskapet var så enkelt som at jeg beklaget at næringslivsliberalistene og individualistene har inntatt selv Minervas spalter; tidsskriftet var jo en anti-liberalistisk bastion i sin tid.
Dette er da også det eneste han har rett i. Jeg er fortsatt like uenig i den moralske relativisme han forfekter, og synes den er filosofisk og moralsk uholdbar. Interessant er det at mine saklige – og fortsatt like gyldige – argumenter ikke blir levnet særlig oppmerksomhet. Men det føltes sikkert godt for Tonning-Riise å få brukt anledningen til å presentere sin Menger-darwinianske økonomiske ideologi for n’te gang; jeg er sikker på at han kan denne på rams.
Likevel er det ingenting som knytter denne til tradisjonell konservatisme. Andre, nyere fenomener som relativ moral og den illusoriske absolutte ytringsfrihet har for øvrig heller ingenting med konservatisme å gjøre. At denne ‘uhellige treenighet’ har slått rot i dagens konservative bevegelse – av alle bevegelser! – er for meg komplett uforståelig, om ikke direkte urovekkende.
Hva legger du egentlig i tradisjonell konservatisme? Jeg kan nemlig ikke se at det på noen måte er uforståelig å knytte mine synspunkter til moderne liberal konservatisme i etter-burkiansk kontekst. Diskutabelt? Absolutt, men på ingen måte uforståelig. Tvert imot.
Jeg kan godt svare på dine praktiske argumenter knyttet til overvåkningskameraer, eller røyk, hvis du vil, selv om jeg mener at mine moralske prinsipielle argumenter var dekkende.
Når det gjelder spørsmålet om politi og overvåkning, så kan jeg ikke se at dette er noen innvending mot mitt innlegg. Jeg er jo naturligvis tilhenger av at politiet og rettstaten må ha en begrenset rett til å gripe inn i den private sfæren for å forsvare nettopp enkeltmenneskets rett til å leve sitt liv, etter sine moralske standarder. Og også at det må kunne gripe inn når noen forsøker å tvinge andre til å følge sitt moralsyn ved vold. Det jeg simpelthen argumenterte mot var Håkons argument om at målet helliger middelet, eller som han skrev: “Hvis noe faktisk funker, bør det ikke gjennomføres uansett”. Overvåkningseksempelet var bare for å illustere at det ikke alltid er rett å gjøre noe fordi det fungerer. Jeg skjønner heller ikke hvor du har det fra at jeg argumenterer for at man bare skal tenke på “sitt eget forgodtbefinnende”.
Jeg lurer også på hvor langt du mener at samfunnet har rett til å “dulte” mennesket i riktig retning. Det er helt korrekt at vi inntil nylig hadde et forbud mot Red Bull, men mener du virkelig at slik utstrakt paternalisme er korrekt? Isåfall hvor skal grensen gå?
Du svarer heller ikke på en rekke av mine innvendinger. På hvilket grunnlag kan du mene at “Dersom det ikke finnes noe objektivt rett og galt, hvorfor bry seg med lovgivning?” Ser du ikke at man ofte er nødt til å ta en avgjørelse, uten å vise til noen objektiv rett og galt?