Høyre har Hjerne, mer Hjerte enn Høyrefolk selv tror, men det skorter ganske kraftig på Mot.

Nedenfor følger en redigert utgave av middagstalen jeg holdt under Oslo Høyres årsmøte lørdag 23. januar.

Dagens tema er hentet fra kulturlivet – nærmere bestemt Trollmannen fra Oz, en film mange av dere vil assosiere med Judy Garlands sang Somewhere Over the Rainbow. Sentralt i filmen står tre begreper som er viktig også i politikken, nemlig Hjerne, Hjerte og Mot.

Dere husker kanskje at Dorothy, (i Garlands skikkelse) drar av sted mot Oz i følge med Fugleskremselet, Blikkmannen og Løven. Alle tre er ute etter å finne noe de mangler og sårt savner: Fugleskremslet mangler Hjerne, Blikkmannen mangler Hjerte og Løven mangler Mot.

Få vil påstå at Høyre mangler Hjerne, men mange, også en del Høyrefolk, er bekymret for at partiet mangler Hjerte, mens jeg selv ofte klager på at partiet mangler Mot.

Så la meg foreta en Oz-analyse av Høyre.

Hjerne …
Høyre er opptatt av å basere sin politikk på kunnskap – ikke minst om hva som virker og ikke virker. Høyre er opptatt av balanse, seriøsitet og vil nødige love for mye. Høyre vet at ingenting er gratis, og at politikere som later som det, egentlig mener at noen andre skal. Dette er en styrke – en vaksine mot billig populisme og lettvintheter.

Ja, det gjør oss kanskje elitistiske i manges øyne, men velgerne vil ha kompetente politikere. Ja, det får oss kanskje til å ligne på bokholdere innimellom, men innerst inn vet alle at i det lange løp må bøkene balanseres og regningene betales

Høyre har Hjerne, og det er ingenting å skamme seg over.

Men har Høyre Hjerte?
Våre motstandere elsker å benekte det, og sannelig tror jeg ikke at en del av våre egne tviler litt på det også, innimellom.

Men vi tror, ja noen av oss vil vel si at vi vet, at Høyres politikk gir mer velferd og mer frihet for de fleste – og det er altså resultatene som teller, ikke sinnelaget.

Noen av oss er ikke så flinke som andre partifeller til å få frem de positive virkningene for enkeltmenneskene, og vikler oss lett inn i systemer, ismer, tall og får dette snevet av bokholder. Det er en pedagogisk utfordring, ikke en politisk.

Men Høyre-folk er heller ikke immune mot fristelsen fra den minste motstands vei, og slutter seg rett som det er til Kristelig Folkepartis og SVs universalløsning: Hjertelag måles i viljen til å øke offentlige budsjetter.

Se bare på den evige fattigdomsdebatten. Mest hjertegod er den som bevilger mest offentlige penger av den typen som kan klassifiseres under ”fattigdomstiltak”.

Og en borger med hjertelag er tydeligvis en som en gang hvert annet år stemmer på partier som vil bruke andres penger til gode formål. Hvis bare Blikkmannen kunne fått kjøpt seg et hjerte like billig!

Men det ligger en vaksine mot denne tankegangen i Høyres arv, både den konservative og den liberale arven.

Den konservative arven forteller oss at personlig ansvar, ikke ansvarsoverføring til staten via stemmeseddelen, er veien til et godt samfunn. Vårt hjertelag vises i det vi selv gjør for våre medmennesker.

Den konservative skepsis forteller oss også at gode intensjoner ikke er nok. En politikk som skaper avhengighet av gaver fra staten, gir dårligere resultater enn en som oppmuntrer selvhjulpenhet og gir grobunn for et produktivt næringsliv og arbeid til alle.

Den liberale arven oppsummeres på en T-skjorte jeg går rundt i om sommeren, med et sitat fra en gammel Sting-låt: ”If you love somebody, set them free”. Sting har nemlig rett: Hjertelag handler ikke bare om velferd. Hjertelag handler også om å gi folk frihet til å bestemme over sine egne liv, både ved å la dem beholde mer av sine egne penger, og være tilbakeholdne med andre innskrenkninger i deres frihet.

Ja, og så var det Motet da …
Politisk mot handler om å si og gjøre det riktige, selv når det ikke er populært. Om å tenke langsiktige konsekvenser fremfor kortsiktig gevinst.

Noen vil innvende at Mot ikke må forveksles med Dumdristighet. Ja – det er riktig, men kan også være en lettvinn unnskyldning.

Kåre Willoch ga for mange år siden et spark til FrP gjennom sine bevingede ord om at det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haken. Sant nok, men når man ser på Høyres alternative statsbudsjett, der handlingsregelen ble brutt med 43 milliarder istedenfor regjeringens 45 milliarder, og der nettoutgiftene ble kuttet med en halv – en halv – prosent, er det fristende å svare at Høyres linje snarere ser ut til å være at det viltvoksende skjegget skal stusses med en millimeter.

Det ER grenser for hvor langt foran sine velgere et parti kan ligge, men et parti skal heller ikke dilte etter folket, basert på meningsmålinger, presseomtale og fokusgrupper: Si meg hvor mitt folk går, slik at jeg kan lede det.

Dersom Høyre ikke er det partiet som leder an, hvem skal gjøre det? Og dersom Oslo Høyre ikke leder an innad i Høyre, hvem skal gjøre det?

Michael Tetzschner og flere her har fått mye kjeft, også fra partifeller, for å våge å foreslå det som intet parti nå tør mene, men som store deler av folket, og til og med deler av media- og organisasjonselitene nå tør tenke, nemlig å kutte i sykelønna.

Et parti med Mot leder – et parti som er mer opptatt av makt for maktens egen skyld, dilter etter når andre har vunnet kampene.

Mot dreier seg også om noen annet – det Barack Obama kaller Audacity of Hope – motet til å våge å tro at man faktisk kan endre noe vesentlig, selv om det er vanskelig. Men Høyre-folk er ikke akkurat de vi mistenker for å tillate seg å drømme de store drømmer, er de vel? Kanskje forestillingen om at vi mangler hjerte også har noe med dette å gjøre?

Ved siden av en viss konservativ nøkternhet, er Høyres lave ambisjonsnivå en arv fra etterkrigstiden, da Høyres rolle var å være en bremsekloss for det helt dominerende Arbeiderpartiets sosialisering av næringslivet, privatlivet, ja stort sett det meste.

Men Norge er ikke lenger som på 60-tallet. Sosialismen er ikke på offensiven – vi er på offensiven!

Og vi er ikke i for all fremtid dømt til å akseptere at mellompartiene blokkerer reformer som monner. Ja – kanskje all makt fremdeles går gjennom sentrum, men det er i så fall fordi Høyre er det nye sentrum.

Noen drømmer om å endre samfunnet 0,5 prosent – eller kanskje 0,6 prosent når de virkelig skal slå ut håret!

Jeg håper Høyre våger å ha større drømmer, og vil avslutte med den politiske filosofen vi allerede har stiftet bekjentskap med – nemlig Judy Garland:

Somewhere over the rainbow
Skies are blue,
And the dreams that you dare to dream
Really do come true.