Den liberale fløyen kan kanskje vinne makten i KrF, men det er ikke verdt det. Det er et dødsbo de kjemper om.

Inger Lise Hansen har skapt furore i Kristelig Folkeparti gjennom sitt intervju med Aftenposten midt under KrFs samlingskonferanse i Stavanger. Standpunktene er for så vidt ikke overraskende, bortsett fra at partiets andre nestleder går lenger i uttalelsene om Israel enn jeg har sett før – og inntar en slags mellomposisjon mellom den israelske regjeringen og Fatah, samtidig som hun fordømmer sikkerhetsmuren. (Dette er for øvrig det eneste punktet der jeg er saklig uenig med henne og enig med Dagfinn Høybråten).

Men timingen er ubegripelig. Midt under en stor samling der KrF skal forsøke å dra i gang en positiv prosess og stå enig utad,  velger hun altså Aftenposten til å legge frem sitt budskap, ikke et forum der hun faktisk kan snakke direkte til det som kan krype og gå av partifolk. Dagfinn Høybråten var ikke informert på forhånd.

Enten er dette en bevisst provokasjon og et ledd i en prosess der Høybråten skal presses ut og erstattes med Knut Arild Hareide, eller så har KrFs nestleder utvist politisk amatørskap av sletteste merke.

Strid uten gevinstmulighet
Utspillet og noen av de reaksjonene jeg har fanget opp i media fra KrFere vekker minner. Under FrPs landsmøte på Bolkesjø i 1994 trakk Ellen Wibe seg som nestformann i starten av landsmøtet, noe Carl I. Hagen fikk vite bare minutter tidligere. Det ga en sjokkeffekt og forseglet partisplittelsen. Dette var intet taktisk grep fra Wibes side, men en resignert konklusjon. Kampen var tapt, og det var ikke plass for henne eller oss som var enig med henne om en mer liberal linje. Bolkesjø var punktum på en lang strid.

KrF står derimot nå midt i en lignende strid. Men i motsetning til FrP den gangen, finnes det ingen mulige seierherrer. Carl I. Hagens FrP hadde nemlig et betydelig velgerpotensial i å rendyrke en populistisk økonomisk politikk og en nasjonalistisk og fremmedfiendtlig innvandringspolitikk. (Og dersom noen reagerer på den siste karakteristikken, må jeg minne om at de som reddet Carl I. Hagens flertall den gangen var fløyen til Vidar Kleppe, Jan Simonsen, Fridtjof Frank Gundersen og Øystein Hedstrøm – som Hagen senere kvittet seg med da han var sterk nok til å ro seg litt vekk fra den nasjonalistiske ytterfløyen igjen.)

Kristenkonservative for døden
For KrF går derimot alle de mulige veiene utfor stupet. Den konservative fløyen er bokstavelig talt i ferd med å dø ut, og nykarismatiske blaff er ikke nok. Vinner de konservative entydig frem i en åpen lederstrid, for eksempel ved at de liberale gir opp og forlater partiet, kan de riktignok i noen år til vinne tilbake en del velgere som nå er i FrP, fordi de ikke synes KrF er tydelige nok i Israel-saken og i opposisjonen til islam. Men ”tidsånden”, som alltid har plaget KrF, og som jeg som barn lærte mye om av min KrF-far, arbeider imot det konservative KrF. Noen år til med seigpining og stadige nederlag står på dagsordenen. I demografisk perspektiv er eneste redningen å gjøre seg til partiet for konservative muslimer – og kanskje polske katolikker, men det sitter vel langt inne hos bedehusfolket?

Den konservative fløyen kan i prinsippet håpe på et nytt liv i Fremskrittspartiet, slik John Alvheim i sin tid fikk. Men tidsånden er imot dem også der. Trolig overlever FrPs Israel-støtte – det håper jeg da virkelig, men ellers er det lite håp om at FrP kan brukes til noen reell omkamp om ekteskapslov, kristendom i skolen og blasfemiparagraf. Det er flere velgere å tape enn å vinne for FrP her. FrPs ja til aktiv dødshjelp kan kanskje slås tilbake midlertidig, men det var denne tidsånden igjen da. Et klart flertall i folket er for aktiv dødshjelp. Det vil på lenger sikt være uimotståelig for partiet for ”folk flest”.

Jeg synes litt synd på de kristenkonservative. De er ærlige mennesker som ser verden rundt seg forandre seg i en retning de misliker sterkt, og gjør sitt beste for å stoppe det. De følger Jan Erik Volds ord – ”det er håpløst, og vi gir oss ikke”.

Liberale uten særpreg
Den liberale fløyens problem er at den ikke står for noe distinkt forskjellig fra andre partier. Noen dyrker velferdsstatsoverbudene og tredjeverdensnillisme, men her konkurrerer de hardt med den kristensosialistiske delen av SV, og deler av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Andre ligger ikke så langt fra Høyre i den økonomiske politikken, og strekker KrFs støtte til private organisasjoner til å omfatte også en smule privatisering og markedsøkonomi. For noen år siden forsøkte Janne Haaland Matlary å innføre europeisk kristeligdemokrati i KrF. De partifellene som skjønte noe av det kan du trolig telle på en hånd. Norge mangler denne kontinentale tradisjonen, og mye av essensen finner man like godt i Høyre. De fleste i den liberale leiren synes å være EU-tilhengere, men der er jo Høyre og snart det lille som er igjen av Venstre allerede. Dessuten er det ingen (bortsett fra enkelte Høyre-folk) som får politisk tenning av den byråkratiske kolossen i Brussel.

Siden det ikke finnes noen tydelig vinnerstrategi, er nok parallellen til Venstres splittelse på Røros i 1972 bedre enn til Bolkesjø. Ingen av fløyene fra den gang klarte å finne noen distinkt plass i det politiske landskapet. (Jeg vet litt om det også, som gammel landsstyremedlem i Unge Venstre). Venstre hanglet videre, men klarte aldri å bryte gjennom 6 prosent, og har de siste fire tiår (og i årene som kommer) i beste fall kunnet håpe på at partiet av og til karrer seg til en vippeposisjon i Stortinget eller Oslo bystyre. Det er noe, men ikke særlig mye. Kan noen se hva som står igjen av Venstrepolitikk etter syv år i regjeringsposisjon mellom 1997 og 2005?

Mitt råd til den liberale fløyen, for hva det nå måtte være verdt, er: ”Cut your losses”. Selv om dere vinner kampen om partiet, fordi sentrum i KrF innser at det gamle KrF dør, mens de unge og liberale tross alt forbindes met det visst håp, er dere dømt til å mislykkes, akkurat som søsterpartiet i Danmark, og etter hvert også i Sverige. For dem som ønsker å jobbe politisk er det bedre å slutte seg til en større flokk, med de kompromisser, men også muligheter for gjennomslag som det innebærer. Mange av oss fra Bolkesjø er nå i Høyre, og kjemper våre kamper der. Noen er i Venstre, og trives med det.

Sannsynligvis er limet i KrF tross alt så kraftig at partiet samler seg rundt mottoet: ”Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.”

Men hengt blir de.

Twitter: @jasnoen