Skriv ut utskriftsvennlig side

Opinionsstrømningene i januar bekrefter at et nytt politisk landskap kan være i ferd med å åpne seg. Vår analyse skuer også litt inn i neste års kommunevalg.

Valgåret 2009 er avsluttet, og ”mellomåret” 2010 er innledet. Noen vil hevde at meningsmålinger og opinionsbevegelser er uinteressante i slike år. Jeg er ikke enig fordi moderne politikk er en kamp om velgerne hver eneste dag. Vi har imidlertid valgt å dempe frekvensen på snittanalysene til annenhver måned her på Minerva (men følg gjerne min blogg for flere analyser).

Jeg har registrert følgende ni publiserte målinger i januar:

Aftenposten overtolker
Nok en gang har vi sett eksempler på at mediene formidler egne målinger som om de var den hele og fulle ”sannheten” om velgerbevegelsene. Ett grelt eksempel på hva jeg mildt sagt vil kalle overtolking, fant sted i Aftenposten. Under overskriften ”Høyre klart større enn Frp” tar artikkelforfatterne Thomas Boe Hornburg og Robert Gjerde det for gitt at Høyre har passert Frp med god margin på borgerlig side.
Når vi sammenligner Respons-målingen som ligger til grunn for denne Aftenposten-vinklingen, med de åtte andre januarmålingene, så ser vi at det kun er en annen måling som har Høyre større enn Frp (det er Infact/VG – som normalt ligger veldig høyt på Høyre). På de øvrige sju målingene er Frp målt større enn Høyre – med 5,5 prosentpoeng som høyeste differanse i Frp-favør. Aftenposten-artikkelen inneholder for øvrig flere feilaktigheter.

Høyre +210 000 velgere
Norstat er representert med måling både for NRK og Vårt Land. Ved å bruke snittet av de to målingene og vekte de som en måling, kommer jeg, sammen med de resterende sju målingene fra andre byråer, ut med disse gjennomsnittsnivåene for januar:

Siden valget har i hovedsak to ting skjedd: For det første har Høyre fortsatt veksten og er nå faktisk over sitt gode valgresultat fra 2001 i nivå. Fra august i fjor og fram til nå har partiet økt sin oppslutning med 7,8 prosentpoeng – eller netto ca 210 000 velgere. Det er oppsiktsvekkende mye. For det andre har Ap falt tilbake til et nivå i overkant av 30. Aps fall var tydelig allerede i slutten av november, men det slo ikke skikkelig ut på alle målingene før i desember. Januar har innebåret en stabilisering for partiet.

Lover står for fall
Det er også verdt å merke seg at SV bare har tjent marginalt på Aps fall. I ”gamle dager” var det gjerne slik at SV gikk klart fram når Ap gikk tilbake og omvendt. Men misfornøyde Ap-velgere straffer ikke partiet ved å søke til SV – fordi det ikke er noe særlig til straff å gå til regjeringskollegaen.

Ei heller på høyresiden synes den gamle ”loven” om at Høyre-framgang gir Frp-tilbakegang og omvendt å fungere for tiden. Riktignok dro Høyre noen Frp-velgere i valgkampen og i tiden etterpå. Det siste kom også som en konsekvens av at Frp brukte usedvanlig lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin, noe som bidro at det opposisjonelle medierommet ble overlatt til et meget synlig Høyre. Etter nyttår virker det som om Frp har fått ting mer på stell – noe som også har gitt et lite Frp-løft på målingene. Høyres framgang sett under ett har derfor kommet uten at Frp har redusert sin oppslutning. Samlet sett snuser de to høyrepartiene nå på 45 prosent.

Polarisering?
I tillegg er det ikke til å unngå å se at sentrumspartiene fortsetter å kave på historisk lave nivåer. Sp holdt stangen brukbart ved valget, men har falt ned på 5- tallet etterpå. KrF og Venstre gikk begge på stygge valgsmeller. KrF har satt ned en havarikommi…unnskyld…et strategiutvalg for å få partiet opp av grøfta. Utvalget vil trolig konkludere med at ”Nye KrF” må ”åpnes” for nye velgergrupper.

Venstre har ikke nedsatt noe som helst, men bytter partileder. I sum gir dette et politisk bilde av et sentrum i skvis. Mange tolker sentrums fall som et uttrykk for økende grad av polarisering i det politiske systemet. Det er en sannhet med store modifikasjoner. For valgvinnerne Høyre og Ap er moderate partier. I mine øyne gir SV+Frp et vel så godt mål på polariseringsgraden. Disse fløypartiene gikk samlet sett tilbake ved valget.

Klarere fronter
Blir sentrums problemer av varig karakter, så kan det vi nå ser være konturene av et nytt politisk landskap. Et landskap der frontene blir noe klarere enn hva som har vært vanlig. Styrkeforholdet Høyre vs Frp er her meget interessant. Paradoksalt nok øker sjansen for Frps første regjeringsdeltakelse noensinne, hvis partiet blir jevnstort med eller kanskje endog noe mindre enn Høyre.

Samtidig gir økt tilnærming mellom de to blå partiene en utmerket anledning for både Ap og SV til å klistre Høyre tett sammen med Frp og tegne et fiendebilde som vil kunne utløse en motmobilisering og suge enda mer velgerkraft ut av sentrum. Faren for både Sp, KrF og Venstre er derfor at de vil fortsette å lekke velgere til begge sider.

Celius-simulering av snittnivåene i januar, gir denne mandatfordelingen:

Sikkert litt ergerlige tall å skue for borgerlig orienterte velgere. For dette er tall som gir hele 91-78 i borgerlig mandatfavør. Men Ap var best da det gjaldt som mest i fjor høst. Samtidig bør man legge merke til at H+Frp, tross den sterke borgerlige overvekten og Venstre under sperregrensen, likevel mangler fem mandater på et helblått flertall.

Tidenes høyrebølge i 2011?
Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen i fjor høst åpner etter mitt skjønn opp for at de blå kan komme enda sterkere tilbake både ved kommunevalget i 2011 og stortingsvalget i 2013. For mange velgere kan komme til å gå veldig lei Stoltenberg-regjeringen. En liten forsmak på et slikt scenario kan vi få ved å studere de målingene som har blitt publisert de siste månedene når velgere blir spurt om lokalvalg.

Nedenfor har jeg samlet sammen informasjon fra tre slike lokalmålinger. Den ene viser samlet nasjonalt lokalvalgsnivå, og de to andre viser velgerpreferanser i Oslo og Bergen.

Husk på at både SV, Ap, KrF og Frp har det med å gjøre det svakere ved lokalvalg enn riksvalg. Mens det er omvendt for Rødt, Sp og Høyre. Og husk også at dette er tre enkeltmålinger og således et noe for tynt grunnlag til å trekke klare slutninger på – vi må unngå å ”gå på en Aftenposten”. Skulle imidlertid dette gi være en ok pekepinn og bli noe i nærheten av valgresultatet neste år, så vil det bli en meget skuffende valgkveld for Martin Kolberg, Raymond Johansen og co som intenst ønsker å farge blå byer røde.

Særlig sikler de røde etter å ta Oslo og Bergen. Foreløpig har de borgerlige et klart grep om begge storbyene – som de også har styrt i lengre tid. Lokalmålingene gir via simulering 33-26 i borgerlig mandatfavør i Oslo og hele 39-28 i Bergen. De rødgrønne er derimot fremdeles favoritter til å beholde Trondheim. Her venter jeg fortsatt på den første lokalmålingen. Men de beregningene som jeg har gjort på basis av nasjonale nivåer, viser at det store rødgrønne forspranget fra 2007 kan være halvert.

Neste års kommunevalg kan komme til å bli tidenes høyrebølge. Med mindre Aps mobiliseringsegenskaper reduserer det til litt skvulping.

• Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er valganalytiker, statsviter og skribent. Han blogger på http://sveintoremarthinsen.blogspot.com og kan følges på Twitter.