Solidaritet tilsier at om noen utsettes for absurde trusler for å gjøre noe som er legitimt, bør vi andre si ”jeg og!”. Derfor vil jeg også møte Dalai Lama.
President Obama vil møte Dalai Lama. Kina liker det ikke, og truer både med å straffe amerikanske selskaper i Kina, og å sabotere verdensøkonomiens innhenting etter finanskrisen. Begge tiltakene vil i siste instans også ramme Kina, så det kan stilles spørsmål ved hvor troverdige de er, men vi får ta det seriøst enn så lenge. De kinesiske truslene i forbindelse med Dalai Lama kommer mot et bakteppe der forholdet surner også over Taiwan, etter et amerikansk våpensalg dit.
Kina er en mektig aktør i verden. Vi bør ikke søke konfrontasjon med Kina for konfrontasjonens skyld. Og vi må ta realpolitisk hensyn også når vi ideelt sett vil gjøre noe annet. Men vi kan ikke – og trenger ikke – la Kina drive utpressing mot Vesten på områder som omhandler grunnleggende demokratiske eller liberale verdier. Eller for å si det enkelt: Områder hvor vi åpenbart har rett. Å møte Dalai Lama er åpenbart et slik felt. (Et lignende argument kan for øvrig gjøres gjeldende i forhold til å anerkjenne den demokratiske republikken Taiwan, slik Fremskrittspartiet tok til orde for i januar, skjønt argumentet er lengre, vanskeligere, og mer usikkert.)
Jeg har tidligere på redaksjonsbloggen bemerket at Kina er en betydelig trussel mot liberale verdier globalt. Danmark opplevde kinesiske reaksjoner etter et lignende møte med Dalai Lama ifjor. Disse siste truslene mot amerikanerne viser det tydelig. Derfor bør alle vestlige land nå ta initiativer til å møte Dalai Lama. En samtale med fredsprisvinneren bør for alle være et mindre problematisk symbol på ytrings- og forsamlingsfrihet enn karikaturene av profeten Muhammed. For at en slik aksjon skal være virkningsfull, og vise Kina at landet faktisk ikke kan diktere denne type forhold, må Vesten stå samlet. Samlet er nemlig Vesten fortsatt sterkt, og langt sterkere enn Kina.
Kinas økonomi er rett nok verdens nest største (eller tredje største om man ser på nominelt BNP) – men selv den kjøpekraftjusterte økonomien er bare omtrent en sjettedel av Vestens inkludert Japan. Per innbygger er landet på 100. plass. Kina bruker nest mest i verden på militæret, men Vesten bruker langt mer enn ti ganger så mye. Og Kina har rett nok hatt en god økonomisk utvikling og et stabilt styre noen år nå – men Vesten har hatt 200 år med god utvikling, og jo – vårt styresett, det liberale demokrati, er fortsatt moralsk overlegent.
I USA harselerte president Obama lett med demokratene i sin tale til unionen forrige uke: Med det største flertallet i Senatet og Kongressen på en generasjon sliter demokratene med å vedta noe som helst, og ble livredde da den republikanske minoriteten i senatet vokste fra 40 til 41 av 100 (og dermed i noen grad kan blokkere vedtak). Presidenten minnet dem om at politisk styrke bør brukes til å utrette noe, ”not run for the hills” ved første tegn på motstand. Tross en trøblete verdensøkonomi, en vanskelig krig i Afghanistan og alskens problemer fra Los Angeles til Latvia: Don’t run for the hills! Det er ingen grunn til at Vesten skal rulle rundt og spille dø hver gang dragen spyr litt ild. Våre politikere må sette seg i sadelen og ri ut og møte beistet.
Hvis kinesiske trusler fører til europeiske toppmøter med Dalai Lama på regelmessig basis, er det grunn til å tro at truslene raskt opphører. Og skulle Kina faktisk gjøre alvor av dem, og ødelegge den økonomiske kontakten med alle sine eksportmarkeder, ville landet raskt finne ut visdommen i det kinesiske ordtaket: ”Hvis du er tålmodig også når du er rasende, vil du unngå 100 dagers sorg.”
Kanskje er jeg for optimistisk, kanskje er Kina for sterkt og for ubendig, og kanskje må det demokratiske Vesten sette seil mot solnedgangen. Men la oss da i hvert fall gjøre det sammen med Dalai Lama.
- Nils August Andresen (f. 1978) er redaktør i Minerva. Du kan følge ham på Twitter.
Sjelden jeg er så 100% enig med deg, Nils August…
P
Jeg kan bare slutte meg til hr Gilhuus’ kommentar:-) Bra!
Hvis man ønsker å fremme demokrati, kan man begynne i Vesten selv.
Man kan jo bare nevne Wilderssaken, der aktoratet sier rett ut at det hjelper ikke om Geert Wilders sier sannheten, det viktige er hvorvidt folk føler seg krenket.
Eller hva med den irske loven mot blasfemi, der man kan bøtelegges 25000 Euro for å såre religiøse følelser? Vår egen rødgrønne regjering forsøkte å innføre et lignende makkverk.
Eller hva med forsøkene på om overgå det sveitsiske demokratiske vedtaket mot minaretbygging?
Hva med dommen mot Birgitte Bardot for islamhets?
Hvorfor skulle kinesere, afganere og irakere være mottagelige for vestlige verdier som demokrati og ytringsfrihet, når denslags avvikles i rasende fart i våre egne vestlige land, AV VÅRE “LEDERE”?
Enig med enig!
Hvorfor er det bedre å fornærme 1.3 milliarder kinesere istedet? Hadde du hatt samme holdning dersom det var 200 000 kinesere i Norge istedet for 200 000 muslimer? Legg merke til at “minoritetsrettigheter” kun brukes som argument for å sette kineserne i dårlig lys. Hvor ofte er det man hører om minoritetsrettighetene i muslimske land eller andre ikke-vestlige land? Som du sier, Kina er et stort, og et fattig land, noe rangeringene du snakker om reflekterer.
Tibet og Taiwan har i 100 år blitt brukt mot Kina av vestlige makter for å få “buffersoner” på Kinas dørstokk. Og om du ikke har fått det med deg, så har Taiwan valgt det kinesiske nasjonalistpartiet KMT som sin regjering og de ønsker slett ikke at Taiwan skal bli anerkjent som noen selvstendig stat, men ser på KMT som det rettmessige partiet for hele Kina.
Mya –
det er ikke bra å fornærme 1,3 milliarder kinesere unødvendig. Om det er riktig, og nødvendig, kan det imidlertid forsvares å fornærme de kinesere som blir fornærmet av at man møter Dalai Lama. Jeg håper jeg hadde ment det samme om det bodde flere kinesere i Norge – og jeg håper jeg hadde vært i stand til å forklare en del av dem hvorfor det å møte Dalai Lama hverken er en trussel mot Kina, eller – og viktigst – en fornærmelse av kinesere. Den moralske vurderingen av hvorvidt det er riktig å møte en bestemt person, endrer seg ikke vesentlig av at noen blir fornærmet: hadde vi oppfattet fornærmelsen som vel begrunnet, ville vi tatt hensyn til argumentene allerede på forhånd. Truslene fra det fornærmede Kina påvirker dermed i hovedsak den realpolitiske vurderingen av å gjennomføre et møte. Slike vurderinger er viktige – men hvis andre land driver med realpolitikk, vel, da må vi også gjøre det.
Å møte Dalai Lama innebærer ikke noe forsøk på å gjøre Tibet til en vestlig buffer, selv om mange i Beijing oppfatter det slik. En slik buffer ville heller ikke ha noen meningsfull økonomisk, militær eller strategisk betydning for Vesten. Du er sikkert også kjent med at den kinesiske overtagelsen av Tibet ikke skjedde helt fredlig, og at det har vært tildels voldelig undertrykkelse av befolkningen der. Selv om vi ikke kjemper for tibetansk selvstendighet, er det ingen grunn til at vi ikke skal møte flere sider i en slik sak, og lytte til hva de har å si. Vestlige politikere møter opposisjonsledere, menneskrettighetsaktivster, opprørsledere og geriljaledere, moderate og fundamentalister over hele verden. At akkukrat fredsprisvinneren Dalai Lama skulle være off limits, henger ikke på greip. Jovisst: Kina ser det annerledes. Mitt poeng er at, jo, vi bør ikke unødig provosere, men det er heller ingen grunn til at vi skal føye oss etter en kinesisk, delvis paranoid oppfatning, om et område hvor de har stått for betydelige menneskerettighetsbrudd.
jeg er kjent med situasjonen i Taiwan, det er en av grunnene til at jeg sier at det er et betydelig vanskeligere og mer usikkert argument. Under DPP ville argumentet vært sterkere. Uansett er det mulig å anerkjenne både Kina og Taiwan, uten at det innebærer et bestemt syn på hvorvidt de to landene senere finner sammen. Det er i all hovedsak frykten for kinesiske reaksjoner, snarere enn andre etiske eller politiske vurderinger, som fraholder flere land fra å anerkjenne Taiwan.
Taiwan har selvsagt ikke alltid vært et eksemplarisk land. Chiang Kai-Sheks stormannsgale og autoritære styre var ikke noen aktverdig kandidat å støtte. Men i dag er Taiwan et demokrati. For noen betyr det lite, og man konstruerer narrativer om vestlige buffere, strategiske spill, frikoblet fra underliggende moralske spørsmål om legitimt styre og legitime internasjonale relasjoner – det er et spill vi kjenner godt fra Russlands “nære utland”, i Baltikum, Kaukasus eller andre steder. Men for noen av oss er fortsatt ideen om demokrati viktig. Å støtte den demokratiske ideen i Taiwan mener jeg derfor uansett er riktig. Om det i dagens situasjon innebærer anerkjennelse, er et annet og vanskeligere spørsmål.
Kina
Fortsatt rekordvekst i Kina. Man bør ikke stole på tall fra totalitære diktaturer. Sovjetunionen var jo en suksess det og gjennom hele 1980-tallet.
Dessuten BRIC (Brasil, Russland, India og Kina med 3 mrd innbyggere er en mindre/like stor økonomisk faktor en 300 mill amerikanske forbrukere (trekk ut forretninger, non-profits og myndigheter i USA). Litt av en trussel gitt!
http://www.voxeu.org/index.php?q=node/4026
Jeg merker meg at NAA ikke tar opp hansken som A kastet ut.
Sissel: Hvis du ønsker å lese en nettside der enhver tråd, også en som handler om Kina, Tibet og USA, skal brukes til å behandle din interesse for muslimer i Norge, har du antagelig større utbytte av andre nettsteder enn Minerva. Men vi har selvsagt skrevet om noe av dette tidligere, for eksempel minaretforbudet. Snoen her: http://www.minerva.as/2009/12/01/religionsfriheten-og-kampen-mot-islam/ og her: http://www.minerva.as/2009/12/17/strange-bedfellows/ – Meisingset her: http://www.minerva.as/2009/11/29/absurd/- Røe Isaksen her: http://www.minerva.as/2009/12/22/norsk-muslim/ og jeg her: http://www.minerva.as/2009/12/03/burkahore-ved-minareten/ og her http://www.minerva.as/2009/12/29/god-konservativ-jul/ . I tillegg har en av våre faste spaltister skrevet om dette her: http://www.minerva.as/2009/12/14/minareter-er-ikke-problemet/