Kristelig Folkeparti må dyrke de gode verdiene som skapes av mennesker i frie fellesskap. Der har de en soleklar nisje.
På søndag gikk Inger Lise Hansen, nestleder i KrF, ut i Aftenposten med klare ønsker om en dreining av partiets politikk i en mer moderne og liberal retning. Reaksjonene har vært delte, men blant annet nestleder Knut Arild Hareide støtter at hun skaper debatt og viser at KrF har takhøyde.
Noen reagerer med ønske om nedleggelse av partiet (blant annet Jan Arild Snoen). Mange har sikkert en drøm i bakhodet om polarisering av norsk politikk i to blokker – i fremtiden kanskje bare to partier. Og ville det ikke være behagelig om vi slapp å bry oss med vanskelige koalisjonsregjeringer og tiltaksløse mindretall? Om bare norsk politikk bestod av rødt og blått, så kunne valget bli enklere og styringen bedre!
Men i et demokrati er selve pluralismen noe av det mest grunnleggende. Drømmen om polarisering overser at todeling nødvendigvis er en reduksjon, og at mange viktige debatter og avgjørelser da vil bli tatt på partikontorene i stedet for i offentligheten og på Stortinget. Mantraet om at ”det er ikke plass til” KrF (eller andre), tilslører at befolkningen på ingen måte er todelt, den er tvert imot brokete og mangfoldig. Et flerpartisystem speiler dette langt mer presist.
Like fullt er veien til folkepartiet KrF, eller de magiske ti prosent, ikke hos de konservativt kristne som ikke vil la partiet favne flere enn de mest gudstro. I Sverige har for eksempel den konservative filosofen Roland Poirier Martinsson, som jeg intervjuer i neste utgave av Minerva, markert seg med ønsket om et langt bredere og åpnere Kristdemokraterna. Selvfølgelig kan partiet også søke å treffe den mest konservative målgruppen, men det kan ikke være hovedfokuset.
Spørsmålet da er hva KrFs nisje er. Hvilken profil er, på en reell og genuin måte, Kristelig Folkeparti sin? Jeg vil skissere noen punkter som bør være en kjerne.
Lokalmiljø og frivillighet. Fundamentet i en kristendemokratisk idé om det gode samfunn er de små fellesskap, som hver og en av oss frivillig skaper sammen med mennesker vi er glade i. Derfor begrepet ”frie fellesskap”. Et godt samfunn må legge til rette for dem. I denne tanken ligger mange av KrFs kjerneverdier: Nestekjærlighet og omtanke. Viljen til å hjelpe andre. Og her kunne KrF være tydeligere på en av vår tids største fellesskapsutfordringer: Integrering av innvandrere. Partiet burde være først til å understreke betydningen av at bydelene øst i Oslo blir velfungerende lokalmiljøer, og at innvandrere generelt deltar positivt lokalt. Selvfølgelig ved å kombinere tydelig formidling av verdier med en respektfull toleranse.
Sivilsamfunn. Sivilsamfunnet henger sammen med det første punktet. Hvordan stimulere større deler av Norges befolkning, som aldri har vært rikere eller hatt mer overskudd, til frivillig å bruke flere ressurser til å konstruere levedyktige institusjoner i sivilsamfunnet? I Minerva nr 3/09 undersøkte vi temaet dulting, en politisk strategi som bruker myke virkemidler for å oppnå ønskede mål. Kan vi i Norge gjøre det lettere for folk å velge fellesskapene, ved bruk av skattefradrag, gaveforsterkningsordninger og støtte til infrastruktur for utøvelsen av kultur, idrett og andre frivillige aktiviteter? Her burde KrF være mer innovative og offensive.
Levende familier. I England har Conservatives fokusert på det såkalte ”Broken Society”. Mange menneskers problemer slår rot allerede i tidlig barndom, og derfor får familiene hovedrollen i jobben med å gjenskape det gode, britiske samfunn: ”I want the next Government to be the most family friendly Government we’ve ever had in this country and that is about everything we do to support families and it’s about supporting every sort of family.” Det samme fokuset må KrF ha.
Det er ingen tvil om at fokus på familier finner stor gjenklang i den norske befolkningen, også blant mange unge. Forutsetningen er, som Inge Lise Hansen skjønner, at ekteskapsinstitusjonen moderniseres for å inkludere nye generasjoner nordmenn. Da må valgfriheten styrkes, både ved frivillig fordeling av fødselspermisjon, ved at valget mellom barnehage og hjemmepass blir et reelt valg, og at også homofile har mulighet til å gifte seg. Ekteskap er ekteskap, uavhengig av om det er mellom mann og kvinne eller kvinne og kvinne. Kun slik ivaretas en gammel tradisjon i nye tider.
Religiøs frihet. KrF må være først ute med å forsvare at mennesker utøver og uttrykker sin religion som de selv ønsker, enten det gjelder burka og minareter, eller skoler som bygger på religiøse verdigrunnlag. Igjen handler det om en vilje til å gi lokale fellesskap friheten til å utfolde seg som de selv ønsker. At KrF med dette ville favne bredere blant religiøse mennesker i Norge, deriblant muslimer, kan kun være et pluss for partiet.
Punktene preges først og fremst av en tillit til at gode verdier skapes av folk når de handler sammen i frie fellesskap. Det er en slik raus holdning som må prege KrF. Ingen andre kan gjøre det bedre.
Benevnelsen ”Kjærlighetspartiet” kan virke som en overdrivelse på grensen til det parodiske. Slik er det ikke ment. Det bør være rom for et parti som ikke nøler med å sette verdier som empati, solidaritet, frihet og fellesskap øverst, et parti som understreker at det skal så mye mer enn individuell frihet eller samfunnsøkonomisk effektivitet til for å skape et godt samfunn hvor mennesker kan være lykkelige. For det må vi aldri glemme: At størst av alt er kjærligheten.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør. Twitter: @meisingset.
Og hva blir da egentlig den store forskjellen mellom Meisingsets Krf-utopi og Høyre ? Kanskje ikke helt tilfeldig at det vises til toryene i England ?
Jeg tror dette vil bli Krfs store utfordring hvis de går for langt i liberal retning. I Danmark er søsterpartiet for lengst ute av Folketinget, og i Sverige fikk Kristdemokraterna 4,2 % på siste måling. I tillegg har Krf stor konkurranse fra Frp som frir til de lavkirkelige miljøene.
Høybråten har derfor en formidabel oppgave med å heve partiet opp mot målet om en tosifret oppslutning.
Ved sist valg fikk A, H og FrP 67% av stemmene. Venstre havnet under sperregrensen og KrF og Sp vaker rundt 5-tallet. Snakker vi da om en “drøm” om en polarisering, eller er den faktisk langt på vei en realitet?
Det sentrale spørsmål er hva vi skal med “sentrumspartier” i et politisk landskap der alle relevante partier, med unntak av SV, befinner seg i et mer eller mindre sosialdemokratisk sentrum.
Det som er det vanskelige med Krf er at det ikke er en sekt, der alle tenker nesten helt likt og er fullt enige, men det er et politisk parti og da kan det plutselig sprike i oppfatninger. Mange som kaller seg kristne idag lever jo langt fra Bibelens ord. JEG mener at de som virkelig mener de er kristne iallefall PRØVER OG STREKKER seg etter å leve som Bibelens ord sier. Idag er det vanlig at folk er litt av begge deler. De mener både det ene og det andre og ting er igrunnen ikke så nøye, bare det ikke vekker uro og harme hos den enkelte.
Jeg mener at det jeg står for – det må jeg stå for FULL OG HELT. Vi lærte jo også dette på skolen. “Det du gjør – gjør det helt – ikke stykkevis og delt”. For meg er ikke dette bare en fornufts-tenkning eller slagord. Det gjelder FULLT OG FAST, så langt jeg greier. Enten er jeg kristen og mener det, eller jeg er ikke så nøye og bare tar navnet kristen uten å tenke så nøye over innholdet. Men slik er vi mennesker forskjellige. Jeg har ventet på dette omslaget i Krf (jeg er IKKE i Krf) nettopp fordi det er et politisk parti og lever i det MODERNE samfunn. Umoral hører også til det moderne samfunn og noen trives med det, andre prøver å leve i det motsatte og tilstreber det så langt de kan, uten at de prøver å påvirke andre eller gjøre andre mindre verdt. Hva andre SELV føler er jo deres problem.
Når det gjelder Frp – som jeg er medlem av, så er dette for folk flest og det må jeg forholde meg til. Her er både dypt kristne og ateister i samme flokk, men vi VET hva vi har å forholde oss til. Det som var det viktige for meg var at Frp gikk inn for å beholde den kristne Ekteskapsloven og at de støtter Israel. Dette har jo vært Krfs kjerne-saker, men nå har altså dette partiet blitt moderne, så da så. Ellers leste jeg at det tyske partiet CDU har mer til felles med Frp enn f eks Krf. Kanskje ikke så rart.
Generellt vil jeg vokte meg veldig for å bruke resultatet i 2009 som et “bevis” på at sentrum generellt og KrF spesiellt er i ferd med å dø ut og at vi nærmer oss en to-parti eller tre-parti stat. Det går opp og ned fra valg til valg, det at de tre sentrumspartiene gikk samlet ned betyr ikke nødvendigvis at de vil fortsette å gå ned i 2013 og i all fremtid (la meg minne om at Venstre var helt ute av Stortinget i 1985 og 1989.)
Grunnen til at man har et flerpartisystem er valgordningen der vi har ca. proporsjonal fordeling av mandater. De to største landene med topartistat (tilnærmet) er Storbritannia og USA. Der skyldes det at man hovedsakelig har valg i enmannskretser der vinneren er den med flest stemmer. I den situasjonen vil det normalt bli to store partier (kalles Duvergers lov, se http://en.wikipedia.org/wiki/Duverger%27s_law).
Nåja.
“Krisen i sentrum av norsk politikk forsterkes dag for dag. På Norfaktas partimåling for Klassekampen og Nationen får de tre sentrumspartiene Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre en samlet oppslutning på 12,4 prosent, noe som ville gitt plass til 17 sentrumskamerater på Stortinget.
I fjor gjorde de tre partiene samlet sett det dårligste valget siden før krigen, og fikk 23 mandater. Nå faller alle partiene, med KrF som det raskest synkende.”
http://www.klassekampen.no/57035/article/item/null
En konservativ, verdiorientert politikk som i større grad ønsker å bruke offentlige virkemidler for å skape et godt samfunn i sitt bilde, er til dels ulike fra Høyre, og i hvert fall klarere ulik fra en ren verdiliberal politikk i Venstre. På den borgerlige, ideologiske skala er det god plass til KrF.
En annen som demonstrerer dette er Matlary, som tydeliggjør en slik fellesskapsorientert verdiholdning i sin siste spalte her på Minerva: http://www.minerva.as/2010/02/08/krav-til-en-norsk-borger/. Et annet eksempel fra henne er om dannelse i vår tid: http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/matlary/article3212055.ece.