Israel trenger ingen jødisk lobby i USA – det er det amerikanske folket som utgjør lobbyen, mener den israelske journalisten Shmuel Rosner. Barack Obama har mislyktes i Midt-Østen fordi han har en naiv tro på makten i sine egne bevingede ord, sier han til Minerva.
Onsdag var den kjente israelske journalisten Shmuel Rosner hos NUPI og holdt foredrag om den pro-israelske lobbyen i USA – myter og fakta. Foredraget kan ses som et tilsvar til John Mearsheimers foredrag hos NUPI i oktober. Sammen med Stephen Walt utga Mearsheimer en kontroversiell bok om lobbyen i 2007.
Rosner startet med å minne om at det spesielt nære forholdet mellom USA og Israel ikke oppsto allerede fra statens etablering, slik mange tror. Riktignok var president Truman en viktig støttespiller den gang, men USA inntok senere en mer kritisk rolle, og under Eisenhower innførte landet våpenembargo mot landet. (For egen regning vil jeg legge til at USA presset Frankrike, Storbritannia og Israel til å trekke seg tilbake under Suez-krigen i 1956).
John F. Kennedy varmet opp forholdet igjen, og Rosner pekte på at det ble særlig nært i forbindelse med Jordans oppgjør med militante palestinske grupper i 1970 og spesielt gjennom massiv våpenhjelp under Yom Kippur-krigen i 1973, da Israel var alvorlig truet. Da ble det klart at USA stilte seg som garantist for Israels sikkerhet. De arabiske nabolandene innså at de ikke var sterke nok til å utfordre USA, og at Israel derfor ikke kunne nedkjempes militært. Etter 1973 har ingen av nabolandene gått til krig mot Israel.
Sterk støtte i meningsmålinger
Rosner gikk til angrep på det han mener er myten om at amerikanske jøder, sammen med allierte blant evangeliske kristne, styrer landets politikk i Midt-Østen, og pekte på at jødene utgjør bare 2 prosent av USAs innbyggere. Han ble senere utfordret på dette av møteleder Jan Egeland, som viste til at de evangelisk kristne utgjør en betydelig del av det amerikanske folk. – Men tross alt ikke noe flertall, repliserte Rosner.
Men Rosner hovedpoeng var at Israel ikke trenger noen jødisk lobby – det er det amerikanske folket som utgjør lobbyen, og trakk frem et sitat fra den anerkjente utenrikseksperten Walter Russel Mead som underbygget dette. En rekke meningsmålinger over lang tid viser sterk støtte til Israel i USA. Israel-lobbyen påvirker fordi den allerede har stor støtte i folket.
Egeland bet seg merke i at Rosners tall viste at støtten til Israel har økt siden begynnelsen av 1990-tallet, mens det motsatte er tilfelle i Europa. Ifølge Rosner dreier det seg mer om en normalisering. Oppslutningen var lavere på 1980-tallet, noe som skyldtes både Libanon-krigen i 1982, som heller ikke Reagan-administrasjonen støttet, og den første intifadaen, som i større grad ble sett på som rettferdig og hovedsakelig dreide seg om demonstrasjoner og steinkasting.
Amerikanernes sympati var langt mindre for den andre intifadaen fra 2000. Det skyldes både at virkemidlene nå var en terrorkampanje, inkludert selvmordsbombere, og at inntrykket var at palestinerne hadde fått et rettferdig tilbud på Camp David samme år, og at det derfor var deres egen skyld at det ikke ble noen løsning. Bill Clinton mente langt på vei dette. I tillegg førte 9/11 til større skepsis mot arabiske og muslimske land mer generelt.
Manglende kunnskap?
Det er riktig at støtten er særlig sterk blant republikanere og blant dem som begrunner sin støtte i Bibelen, men også demokrater langt ut på venstrefløyen, som Nancy Pelosi, er solide Israel-støttespillere. Rosner viste til at Obama i sin Kairo-tale gjentok at ”our special relationship with Israel will continue.”
Aftenpostens John Harbo spurte Rosner om det fantes noen målinger som viste sammenhengen mellom kunnskapsnivå og støtte til Israel, noe som lett kunne oppfattes som en insinuasjon om at man må være bra dum for å støtte Israels sak. Rosner tok det pent og bekreftet at det finnes undersøkelser som viser en viss sammenheng mellom mer kunnskap og mer negative holdninger til Israel, men at det er vanskeligere å påvise noen årsakssammenheng. De som har mer kunnskap finnes gjerne i grupper som også ellers er mer negative til Israel, typisk på universitetene og blant liberale demokrater.
Rosner avviste også at jødene styrer gjennom pengegaver til politikerne, og viste til senatsvalget i New York i 2006, der bare omkring 1 prosent av pengene som Hillary Clinton samlet inn kom bra Israel-lobbyen. (Slike tall fanger riktignok ikke inn andelen som stammer fra jøder som sådan).
Amerikanske jøder var imot Irak-krigen
Han gikk også i rette med Walt & Mearsheimers påstand om at det ikke hadde blitt noen Irak-krig dersom det ikke var for den jødiske lobbyen, og la frem meningsmålinger som viste at et flertall av amerikanske jøder var mot krigen allerede i 2003, da et klart flertall av amerikanerne var for. De stemte med stort flertall på krigsmotstanderne Kerry og Obama i 2004 og 2008, og den viktigste lobby-organisasjonen AIPAC hadde ikke noe offisielt standpunkt til Irak-krigen.
Minerva hadde en lengre samtale med Rosner på formiddagen før hans NUPI-foredrag. Shmuel Rosner har vært nyhetsredaktør og USA-korrespondent i den venstreliberale avisen Haaretz, og har fra 2008 jobbet i sentrum-høyre-avisen Jerusalem Post. Han skriver også regelmessig for det venstreliberale amerikanske tidsskriftet The New Republic og nettstedet Slate. Det er derfor ikke å så lett å sette ham i en bestemt politisk bås, selv om mannen ved siden av meg på NUPI-seminaret mente at alt Rosner sa måtte være ren propaganda, siden hans Oslo-besøk skjedde i samarbeid med den israelske ambassaden. Selv beskriver Rosner seg som sentrumsorientert.
Hvilken vei går JStreet?
Vi ville gjerne vite hva han mente om den nye jødiske lobby-organisasjonen JStreet, som ønsker å være en kritisk motvekt til AIPAC. Rosner syntes at det foreløpig er for tidlig å vurdere JStreets innflytelse på USAs politikk og det jødiske Amerika. – Jeg er ikke sikker på at ledelsen selv vet helt hva det er de vil oppnå. Skal de være en etablert, ansvarlig organisasjon, eller en radikal ungdomsgruppe?
Også israelske myndigheter er usikre på hva Jstreet vil utvikle seg til. Blir dette en organisasjon de kan ha et konstruktivt forhold til, eller blir det en organisasjon som først og fremst vil arbeide mot interessene til den israelske regjeringen? – Da tidligere utenriksminister Tzipi Livni, Kadimas leder, ble invitert til deres konferanse, avslo hun innbydelsen og ønsket dem samtidig lykke til med konferansen, altså vel og merke ikke et mer generelt lykke til.
Pragmatisme
Rosner var opptatt av at utenforstående ikke forstår den store graden av pragmatisme og konsensus i israelsk politikk. Det er ingen dypere uenighet mellom dagens regjering og det viktigste opposisjonspartiet Kadima. – Uenigheten dreier seg mest om politics, ikke policy.
Av hensyn til oppslutningen om eget parti og posisjonering, foretrekker Kadima nå å være i opposisjon. Dette er imidlertid også et problem for Kadima, og viser seg i stadige splittelsestendenser. – Sharon stiftet Kadima for at det skulle være et naturlig styringsparti, ikke et opposisjonsparti, og de sliter med å finne sin rolle.
I det sentrale spørsmålet om forhandlinger med palestinerne kan nok Kadima fremstå som mer imøtekommende, men dette dreier seg mest om stil og retorikk. – Dersom forhandlingene virkelig kom i gang, ville vi se at posisjonene og målsettingene til dagens regjeringspartier og Kadima ville være svært like.
Utlendinger som leser de to engelskspråklige avisene Haaretz og Jerusalem Post, der konflikten med palestinerne dominerer dekningen, får et skjevt inntrykk av hva den israelske opinionen er opptatt av, mener Rosner. Men også andre aviser er så sterkt fokusert på dette at det skaper problemer i forhold til deres israelske lesere. Når den israelske pressen sliter enda mer med lesertallene enn i andre land, skyldes det at leserne er lei overfokuseringen på denne konflikten, mener han.
Dårlig start for Barack
Obama har hatt et dårlig første år i regionen. Obama mislyktes i å få fart på fredsprosessen mellom Israel og palestinerne, men ikke på grunn av store feil eller tabber. Også i forhold til Iran har Obamas strategi feilet. – Han trodde at han kunne endre deres oppførsel gjennom sine bevingede ord.
Rosner mener at Bush-administrasjonens politikk har fått uforholdsmessig dårlig rykte, og egentlig var relativt vellykket, særlig etter Annapolis-konferansen og utnevnelsen av Tony Blair som Midt-Østen-utsending. Fokus er nå på å bygge palestinske institusjoner, noe Rosner mener er helt sentralt. Uten en reell forhandlingspartner er ikke israelske myndigheter villige til å ta initiativ eller komme med innrømmelser.
Til innvendingen om at israelerne må gi de palestinske selvstyremyndighetene innrømmelser slik at disse får økt legitimitet i sin egen befolkning, svarte Rosner at PA allerede har et stort uutnyttet handlingsrom. – Å bygge palestinernes institusjoner er ikke Israels ansvar, det må de gjøre selv.
– Obama ønsket et historisk gjennombrudd, og å få til en avtale i løpet av to år. Clinton, og til og med Bush på slutten, trodde på det samme. Men tingene er ikke så enkle. Utålmodighet er en destruktiv faktor i fredsprosessen og har virket negativt – fra Oslo-prosessen via Camp David til Obamas initiativer.
Da Obama avsluttet sin reise i regionen med sin store tale i Kairo, hadde han strategien på plass: – Obama ville tvinge Israel til å fryse bosetningsaktivitetene, noe som skulle overbevise araberlandene om at han mente business og at Israel var villig til å spille på lag. I neste runde ville dette utløse innrømmelser og tillitsbyggende tiltak fra arabisk side.
Men dette var naivt. Noen dager før Kairo-talen hadde Obama samtaler med den saudi-arabiske kongen. Obama ønsket en symbolsk innrømmelse, nemlig at israelske kommersielle fly skulle kunne benytte seg av saudi-arabisk luftrom. Dette ble kontakt avvist av kongen, som ifølge Rosner isteden brukte en time på å lekse opp for Obama i så udiplomatiske vendinger at hans undersåtter senere måtte forte seg med en unnskyldning. Saudiene var ikke interessert i noen som helst innrømmelser før en omfattende avtale var fremforhandlet og signert.
De plagsomme bosettingene
Ingen israelske ledere av betydning støtter Obamas krav når det gjelder bosettingene. Ikke Kadima, ikke Arbeiderpartiet. Og det skyldes ikke bare det substansielle innholdet i kravet, men er også en reaksjon på at israelerne oppfatter det slik at Obama opptrer bedrevitende. – Israelerne spør seg: Hva om vi faktisk frøs bosetningene. Hva skjer da? Hva får vi til gjengjeld? Det israelske folket er så lei av ”prosess”, som de mener er et kodeord for byråkratisk bullshit.
Slik har det ikke alltid vært. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var det stor debatt internt i Israel om forhandlinger, prosesser og innrømmelser. En statsminister – Rabin – ble myrdet på grunn av den dype uenigheten om dette, minner Rosner om.
Men gitt at de fleste israelere er enige om at det en gang må komme en tostatsløsning, noe som også er offisiell israelsk politikk, hvorfor mener den israelske regjeringen at det er i deres interesse å fortsette å bygge opp bosettinger som etter en endelig avtale må avvikles?
Rosner pekte på at veksten i bosettingene, utover organisk vekst som skyldes at bosetterne gjerne får mange barn, hovedsakelig skjer i de områdene som ligger nær grensen til Israel, og som i en endelig avtale vil bli en del av Israel, ikke i de mer fjerntliggende bosettingene som må oppgis.
– Dessuten må vi huske at det ikke manglet på advarsler om hvor vanskelig det ville være å avvikle bosettingene på Gaza i 2005. Likevel ble omkring 10.000 mennesker flyttet i løpet av bare 10 dager, uten blodsutgytelse.
Den israelske regjeringen ser ingen fordeler med å gjøre noe med bosettingene nå. Det ville være et stort prosjekt som er politisk veldig krevende – alle andre spørsmål ble lagt til side mens Sharon arbeidet med å avvikle Gaza-bosettingene i 2005. Bosettingene blir først avviklet når tiden er inne, og dette ses på som eneste vei fremover. – Det vil ta mange år, trolig tiår, å komme dit, avslutter Rosner.
Få er klar over den nærmest totale kontroll som Israel har på USA. Amerikanske jøder har en helt ekstrem dominans innenfor amerikansk kultur og økonomi.
Ifølge Vanity Fair (Oktober 2007), så utgjør jødene mer enn halvparten av de 100 mektigste mennesker i verden. Av USAs 400 rikeste, så er minst 149 (37%) jøder, ifølge Topp 100 listen til Forbes (30 September 2009). Minst halvparten av de 50 mest innflytelsesrike politiske kommentatorene er jøder, ifølge topp 50 listen fra Atlantic (September 2009). I media og underholdningsindustrien har jødene en total dominans. Det er jøder som leder USAs 5 største mediebedrifter— Time-Warner (Jeff Bewkes, Edgar Bronfman), Disney (Robert Iger), News Corp (Rupert Murdoch, Peter Chernin), Viacom (Sumner Redstone, Leslie Moonves, Philippe Dauman), NBC-Universal (Jeff Zucker). Alle disse er jøder med et mulig unntak for Murdoch. Seks av USAs syv mest innflytelsesrike aviser har jødisk ledelse. Hollywood er totalt dominert av jøder (se “How Jewish is Hollywood?”, Los Angeles Times, 19 Desember 2008).
Jødene dominerer minst like mye innenfor politikk. To av de mest innflytelsesrike organisasjonene i USA er jødiske, nemlig AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) og CoP (Conference of Presidents of Major American Jewish Organizations). Amerikanske jøder har 7% av Huset og 15% av Senatet, men i praksis er det imidlertid slik at mellom 80% og 90% av begge kammer helt automatisk støtter jødiske interesser. (Pat Buchanan fleipet: ”Kongressen er israelsk-okkupert område”). En grunn til dette kan være at mer enn halvparten av alle pengebidrag til BEGGE partier kommer fra jøder, for dokumentasjon se “Candidly speaking: Obama, Netanyahu and American Jews” Jerusalem Post (11 Mai 2009). For detaljer om hvordan jødene styrer amerikansk politikk, se Mearsheimer and Walt, The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy (2007).
Angående USAs president, så vil jeg sitere admiral Thomas H. Moorer: “I’ve never seen a President — I don’t care who he is — stand up to them. It just boggles the mind. They always get what they want. The Israelis know what is going on all the time. I got to the point where I wasn’t writing anything down. If the American people understood what a grip these people have got on our government, they would RISE UP IN ARMS. Our citizens certainly don’t have any idea what goes on.”
For en god oversikt over jødenes makt i USA, les “Bended Knees: Zionist Power in American Politics” av James Petras, se http://www.lahaine.org/petras/b2-img/petras_bended.pdf
På grunn av de har dette nakketaket på USA, så vil USA støtte jødiske og israelske interesser over hele verden. Tidligere president i Malaisia, Mahathir Mohamad sa, “Jødene styrer verden gjennom andre. De lar andre slåss og dø for seg.”
Etter min mening er den norske politikken overfor USA stupid. Hvorfor kjøper ikke Norge opp amerikanske mediebedrifter? Hvorfor kjøper ikke Norge opp amerikanske kongressrepresentanter? Minst 80% av de amerikanske kongressrepresentantene er til salgs til høystbydende. Dersom man kontrollerer kongressen, er det lett å få igjen pengene. Israel har mottatt US $ 101 milliarder i amerikansk hjelp de siste førti årene, ikke medregnet US $ 30 milliarder som nylig er godkjent av Obama. (Kilde: ”Stealing Success Tel Aviv Style” av Philip Giraldi, 28 januar 2010). I tillegg til ren økonomisk hjelp fra USA har israelske selskaper, takket være Israel Free Trade Implementation Act of 1985, den enorme fordelen at de kan tilby sine varer og tjenester på det enorme amerikanske markedet på lik linje med amerikanske selskaper.
Men dette er ikke hele historien. I tillegg til dette, er også Israel engasjert i en meget aktiv spionasje mot USA. FBI utgir hvert år en rapport ved navnet “Foreign Economic Collection and Industrial Espionage.” I 2005 utgaven står det: “Israel has an active program to gather proprietary information within the United States. These collection activities are primarily directed at obtaining information on military systems and advanced computing applications that can be used in Israel’s sizable armaments industry.”
Enda verre (eller bedre, ettersom hvilken synsvinkel man har) er det at Israel videreselger den stjålne teknologien til tredjeland. Israel har blant annet videresolgt avanserte våpensystemer utviklet av amerikanske selskaper til Kina, som Python-3 luft-til-luft missiler og Delilah cruise missiler. Israel brukte stjålet amerikansk teknologi (subsidiert med 1,5 milliarder dollar av amerikanske skattebetalere) til å utvikle det israelske Lavi jagerflyet, og Israel snudde seg så rundt og videresolgte teknologien til Kina, noe som satte kineserne i stand til å utvikle sitt eget J-10 jagerfly.
Norge har mye å lære av Israel.
Jeg merker meg at Absalon velger å sitere Mahathir Mohamads åpent anti-semittiske uttalelse, og slik jeg oppfatter det stiller seg bak den. Det plasserer Absalon i samme tradisjon. (Mer om Mahathir her: http://www.adl.org/Anti_semitism/Malaysian_1.asp)
Insinuasjonen om at Murdoch er jøde er også populær i de kretser, se f.eks. den svenske hat-siden Radio Islam: http://www.radioislam.org/judemakt/massmedia.htm#jud-chef.
Påstanden om den dominerende jødiske andelen i finansieringen av partiene, som også finnes i Walt og Mearsheimers bok, er ytterst svakt forankret, noe jeg har skrevet nærmere om her: http://www.minerva.as/2006/11/26/j%c3%b8dene-styrer-usa/
Gjesp!
Barak Obama, samt alle andre som har prøvd å løse Midt-østen krisen har feilet av en enkel grunn: de har turt å ta fatt i kjernen i problemet.
Og i motsetning til hva som er PK å mene om denne krisen, så skyldes den ikke i utgangspunktet noen israelsk okkupasjon. Kjernen, hva det hele har sitt utspring fra er enkel – det er religiøs fanatisme og rasisme.
Løs den floken, så vil de andre hindrene for fred også la seg løse, inkludert striden om hvor en evt. grense mellom Israel og en palestinsk stat skal gå.
Dersom en derimot ikke tar fatt i den religiøse fanatismen og rasismen, ja så vil vi ha denne konflikten gående til en av partene har utradert den andre, eller til the end of time, whichever comes first.
Skulle vel strengt tatt stå “de har IKKE våget å ta fatt på kjernen i problemet”
Venstresiden benytter enhver anledning til å demonisere USA og Israel. Dette morbide hatet mot disse demokratiske statene er av en slik art at det de facto legitimerer støtte til de mest absurde krefter.
AKP ml og lignende venstreavvikere fant det opportunt å gi sin støtte til f.eks. Pol Pot i kampen mot USA.(drepte minst 1/3 av sin egen befolkning)
Vi så dette i praksis sist under operasjon Cast Lead. AKPml/RVerne Gilbert og Fosse ble i realiteten et talerør for Hamas. De har tidligere stilt seg på siden til Hizbolah. Både Hamas og Hizbolah er som kjent Irans forlengede arm i kampen for å utslette Israel.
Bedre blir det ikke av at Gilbert legitimerte angrepet på USA 9/11. Skal man forfølge Gilberts logikk legitimerer han angrep på norske soldater i Afganistan.
Verst er det at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre ikke bare stiller seg bak slike krefter, men støtter NORWAC økonomisk.
I Norge er det populært å peke på “grusomhetene” knyttet til Israel-lobbyen i USA.
Palestina-lobbyen har gode kår i den norske Regjeringen, media, NGOer universiteter o.l. Det snakkes det lite om.
Dette kan bli et spennende felt for fremtidige historikerne om ikke arkivene igjen brenner eller forsvinner..
Det var å håpe at den israelske journalisten Shmuel Rosners seminar på NUPI kunne bidra til å avlive i alle fall en av de store mytene om forholdet mellom Israel og USA, nemlig at dette forholdet blir styrt av en såkalt Israel-lobby, eller den jødiske lobbyen.
Han har selvsagt rett i at det er selve det amerikanske folk som utgjør denne ”lobbyen”. Når mange besværer seg over jødenes innflytelse i amerikansk politikk, kjenner jeg en umiskjennelig eim av antisemittisme, eller endog ren rasisme. For hvorfor i all verden skal ikke jøder kunne legitimt forfølge sine politiske interesser akkurat som andre grupper av velgere, for eksempel de mange spansktalende? Vi hører sjelden konspiratoriske teorier over det tema at de såkalte hispanics snart blir i flertall i USA, og at de kanskje kan påvirke/bestemme USAs politikk overfor Mexico og Latin-Amerika. Det er flere andre etniske grupper i det amerikanske samfunnet som er interessert i, og arbeider hardt for, å bevare/lage sterke bånd mellom USA og deres tidligere hjemland.
At jødene er dyktige er så sin sak. Men dette er vel intet som skal tale mot dem. Jøder har ofte i samfunn de har vært en del av, hatt mye større innflytelse enn deres tallmessighet skulle tilsi. Uten at jeg her kan gå god for alt han skriver, forekommer det meg at signaturen Absalon stort sett slår inn åpne dører, og med sin lange ”bevisrekke” oppnår han intet som helst. Han kunne jo godt tatt med at jøder har en meget stor andel av utdelte Nobelpriser helt siden starten. Hva ville han grunngi det med? Vel, nå kan det jo være slik at det i Svenska Vetenskapakademin i Stockholm hele tiden har sittet en jøde og styrt det hele. I så fall må han nå være riktig gammel.
For øvrig vil selve Israel mer og mer framstå som toneangivende i verden på mange områder – de har allerede i dag en høyteknologisk industri som knapt overgås av noen, på områder som for eksempel data, medisin, alternativ energi og forsvar.
Det var dyp og dramatisk splittelse på høyt nivå i Truman-administrasjonens våren 1948 i spørsmålet om juridisk anerkjennelse av Israel. Det sies at utenriksminister Marshall, som både var en nær venn og en kanskje avgjørende politisk støttespiller for Truman, skal ha truet med å gå av hvis Truman anerkjente Israel. Noe presidenten likevel gjorde, etter en lang personlig kamp med seg selv. I den tiden kunne man vel i så fall med like stor grunn snakket om den anti-israelske lobby. Det kunne vi også i 1956, hvor USA la betydelig press på Israel, England og Frankrike for å trekke seg ut, – og i 1967 da USA hadde forbud mot våpensalg til Israel, i motsetning til Sovjetunionen som solgte mengder av sine våpen til araberlandene.
I 1973 skal Golda Meir derfor ha vært så redd for ikke å få noe hjelp fra USA at hun nærmest nektet å se realitetene i øynene før etter at overfallet på et Israel som nær sagt befant seg i synagogene var i gang. Advarslene om det som skulle komme, var mange, faktisk også fra Jordan! Utenriksminister Henry Kissinger var ikke noen Israel-venn – så langt derifra.
Dette snakket om at det skulle eksistere en spesiell jødisk lobby som skulle styre verdens supermakt og dens forhold til et annet land er således vås. Om man ser på andre konflikter i denne verden, både i fortid og samtid, kan en faktisk godt argumentere for at USAs politikk i hovedsak faktisk har sementert og forstørret konflikten, ved at de aldri har tillatt Israel å høste fordeler av sine militære seire/aldri har tillatt Israel å oppnå den nødvendige militære seier. På tross av at det er et grunnleggende prinsipp i internasjonal folkerett at militær aggresjon aldri skal lønne seg, har det i dette tilfelle faktisk gjort det. Ved en rekke anledninger.
Jeg er uenig med Rosner i at Obama ikke har gjort tabber og feil i sin Midtøsten-politikk. Det var åpenbart feil å tro at selv USA skulle kunne tvinge Israel til enda flere ensidige innrømmelser. Ved sitt sterke press på Israel, bidro det til å gjøre Abbas enda mindre samarbeidsvillig. Nå bruker han det at Israel ikke har gått med på 1oo % byggestans, som årsak til å nekte å sitte i forhandlinger. Det har han aldri gjort før. Obama har som resultat kjørt seg fullstendig fast. Denne erkjennelsen ser nå ut til å ha nådd Obama, – og slikt sett kan i all fall det være noe positivt.
Heller ikke Bush befant seg helt på landjorda når han stadig kom med mantraet to stater side om side i fred. Det blir aldri fred i dette området før de såkalte palestinerne forstår at de ikke kan få alt. Og det må verden snarest fortelle dem.
Øystein Hansen:
Jeg er helt enig med din fremstilling.
Når det gjelder spørsmålet om amerikanernes vilje til å la Israel høste av sine militære seire:
Det har lenge vært en utfordring for USA å balansere mellom støtte til Israel og støtte til de vestvendte og moderate arabiske statene. Det bringer oss til den amerikanske olje-lobbyen. I norsk mainstream media er det et evig fokus på israel/jøde-lobbyen. Det blir skapt et inntrykk av dette er den eneste lobbyen i USA. Det som ikke nevnes er amerikanernes rolle som mellommann i utvinning og produksjon av olje i arabiske land. Det er åpenbart at disse interessene må balanseres i forhold til hverandre. Men det er selvsagt ikke et tema i de statsstøttede medier.
Her er en liste over Jødisk innflytelse(makt)vedr. media i USA:
http://truthtellers.org/alerts/jewsconfirmbigmedia.html
Som den oppmerksomme leser vil se er denne snart 4 år gammel,men for den som følger med er det vanskelig å se at denne innflytelse er blitt mindre siden den tid.
Her en annen interessant artikkel,men her er det Israel’s lobby i GB som det settes søkelyset på:
http://www.theoccidentalobserver.net/authors/Webster-Oborne.html
Her en annen interessant artikkel,mest om Jødenes innflytelse i den nykonservative bevegelsen:
http://www.kevinmacdonald.net/UnderstandJI-3.htm
Ole Johansen: Som jeg var inne på i mitt innlegg over, er ikke poenget hvorvidt jøder har innflytelse i USA eller ikke. Poenget er hvorfor det er galt – og hvorfor dette skal brukes for på en måte å delegitimere USAs støtte til Israel.
Sant og si kan man utmerket godt snu problemstillingen på hodet: Gitt hvor sterkt jødiske interesser er inne på mediefronten i USA, er det enda rarere at USA ikke støtter Israel mer helhjertet enn de gjør. Som du sikkert kjenner til har denne støtten i lange perioder vært ganske så halvhjertet.
Altså: Hele problemstillingen, uansett om den er bygd på realiteter eller ikke, er luguber og merkelig. Og den gir oss ikke akkurat så mye verdifull innsikt, bortsett fra at vi lever i et demokrati og der står det alle fritt å influere på den politikk som skal føres.
Her en liten analyse av JStreet’s agenda:
http://theoccidentalobserver.net/tooblog/?p=51
Amerikanske jøder er naturligvis i sin soleklare rett til å organisere sin lobby virksomhet i USA.
Innenfor de grenser som sedvane og nasjonale lover setter har naturligvis israelske interesser også rett til å støtte slik virksomhet.
Den israelske lobby er talentfull, ressursrik og godt organisert og har naturligvis en stor innflytelse. Men det er naturligvis naivt å tro at en ensidig israelsk/jødisk lobby ville kunne vinne frem uten den genuine sympati som finnes i amerikansk opinion for Israel.
Slik har det ikke alltid vært. Amerikansk støtte for opprettelsen av Israel var på mange måter lunken.(Marshalls holdning) I 1956 under Suez felttoget var den amerikanske (Eisenhower) hooldning klart anti Israel og anti UK/Frankrike. Bush d.e. førte heller ikke en entydig pro israelsk politikk. Under de senere amerikanske presidenter svingte den amerikanske politikk i en pro israelsk retning. (Inntil Obama)
En forklaring på dette er den økende amerikanske desillusjonisme med FN. Man bør gjøre klokt i å huske at den opplyste jødiske intelligentsia spesielt på østkysten lenge var klare tilhengere av den liberale multilaterale orden og kosmopolitter i ordets beste betydning. Denne holdning endret seg i takt med FN`s tiltakende rabiate anti israelske hooldning som i 1975 kulminerte gjennom Generalforsamlingens resolusjon som sidestiller sionisme med apartheid. Denne holdning har senere fortsatt, og man så den senest i Goldstone rapporten samt behandlingen av Israel i organisasjonens MR organer. Den særegne talentfulle evne som palestinske myndigheter og grupper har til å skyte seg selv i begge føtter
har ytterligere bidratt til å redusere støtten for den palestinske sak og øke oppslutningen om Israel. Muslimske terrorholdninger har bidratt til det samme. Amerikansk TV`s billedformidling av palestinere som danset av glede i Gaza etter 9.11 har heller neppe styrket oppslutningen om den palestinske sak.
Men en skal heller ikke underslå at sympatien på offisiell amerikansk hold for den israelske sak ei heller er preget av entusiasme. Gjennom årene har man nok sett en viss amerikansk lede over hva som oppfattes som for rigide israelske holdninger.Mange amerikanske politikere har simpelthen gått trett av konflikten og klok av skade har man undgått å engasjere seg.
Dette var vel uten tvil grunnholdningen i de to Bush administrasjoner.
Norsk opinion var meget pro Obama da denne engasjerte seg aktivt i konflikten og ventet store resultater.
Obama gjorde imidlertid den feil at han kom for ensidig for negativt ut mot Israel uten å gi dem noen gulerot,og dette førte til at Israel muret seg ytterligere inne bak sine murer. Obama hadde ingen grunn til å forvente at amerikansk press ville føre til at Israel ville fire Davidstjernen over alle settlements på Vestbredden,men det er mulig at han ble villedet av sin egen retorikk.
På kort sikt er det neppe grunn til å forvente noen robust endring i den fastlåste situasjon.
Israel vil i siste instans gjøre noen nødvendige innrømmelser når det gjelder settlements på Vestbredden. Men den relevante SR resolusjon krever ikke israelsk tilbaketrekning fra alle okkuperte områder og gir Israel medinnflytelse når det gjelder å definere forsvarbare grensr.
Situasjonen har imidlertid sin egen dynamikk. Før eller senere vil Israel komme med en eller annen form for konsesjon som tilsynelatende vil løse opp situasjonen og akseptere formuleringer og kompromisser som landet riktignok har akseptert før,men som åpner opp for en viss bevegelse.
Dersom jødene styrer USA, så styrer de sannelig også den norske og svenske Nobelkomiteen, for her er fakta: 5 muslimer har vunnet Nobelpriser, 98 jøder har vunnet Nobelpriser. Muslimer utgjør ca 20% av verdens befolkning, jøder utgjør 0,2 % av verdens befolkning.
Ser man på eliteuniversitetene i USA, Harvard, Princeton, Yale, Berkeley, MIT så er det nå jøder og øst-asiatere som dominerer i de studentmassene som skal bli morgendagens ledere, nobelprisvinnere, bankierer, børsmeglere, IT-milliardærer. Selv hvite ikke-jøder er nå sterkt underrepresentert ved amerikanske toppuniversiteter. Nær 30 % av professorene på Harvard er jødiske, mens jødene kun utgjør 2% av den amerikanske befolkningen.
Begge geniene som utviklet Google er jøder (Page & Brin), grunnleggerne av Wikipedia er jøder (Wales & Sanger), sjefen for Microsoft er jøde (Ballmer), entrepenøren bak Ebay var jøde (Skoll), entrepenøren bak Intel var jøde (Grove), skaperen av Facebook er jøde (Zuckerberg), sjefen for Yahoo! var jøde (Semel), entrepenøren bak Dell er jøde (Michael Dell), Oracle ble skapt av en jøde (Ellison), skaperne av My Space var jøder (Anderson, Greenspan & Berman)…og slik kunne jeg forsatt i det uendelige innenfor IT-bransjen.
Dette er ikke maktposisjoner jødene kan svindle seg til via et eller annet hemmelig ZOG-nettverk. Disse geniale jødiske entrepenørene utvikler verdensledende høyteknologi fra scratch med rein brainpower, og så er det etterpå vi 2 millioner kristne og 2 millioner muslimer som tar denne jødiske høyteknologien i bruk her på internett.
Nå ramset jeg bare opp en enkel bransje jødene står sterkt, IT. Innenfor andre bransjer som finans, film, kultur, handel står jødene i USA enda sterkere.
Tror dette har noe å gjøre med den enorme vekt som legges på utdanning innenfor jødisk kultur, der jødisk ungdom ofte blir pushet beinhardt av sine slektninger for å ta en best mulig utdannelse. Øst-asiatiske grupper i USA med samme kulturelle fokus på utdannelse, er også nå på full vei oppover i det amerikanske samfunn. Og vil helt sikkert bli like innflytelsesrike i USA i fremtiden, som jødene er nå.
For i USA gir utdannelse enorm uttelling. En Harvard-student med MBA kan regne med å tjene 6-8 ganger mer i året enn en håndverker i USA. I Norge bør en mastergrad-student være lykkelig om han tilslutt ender opp med en netto livslønn ørlite høyere enn en håndverker.
Jeg ser du avlegger meg en visitt på denne måten:
Aftenpostens John Harbo spurte Rosner om det fantes noen målinger som viste sammenhengen mellom kunnskapsnivå og støtte til Israel, noe som lett kunne oppfattes som en insinuasjon om at man må være bra dum for å støtte Israels sak. Rosner tok det pent og bekreftet at det finnes undersøkelser som viser en viss sammenheng mellom mer kunnskap og mer negative holdninger til Israel, men at det er vanskeligere å påvise noen årsakssammenheng.
For ordens skyld spurte jeg om det var noen sammenheng mellom kunnskap om konflikten og holdningen til begge parter. Og i det lå ikke den insinuasjionen du mener å ha oppdaget. Men det står deg selvsagt fritt å refere dette møtet som du ønsker.
mvh
John Harbo
Siden jeg ikke har noe opptak av møtet, kan jeg ikke dokumentere ordlyden i spørsmålet. Men jeg anser det ikke som viktig om Harbo spurte bare om Israel eller begge parter. Om et slikt spørsmål er en insinuasjon eller ikke er selvsagt et tolkningsspørsmål, som kan være påvirket av mitt eget ståsted. Dersom Harbo mener at det ikke lå noen insuasjon i spørsmålet, akspeterer jeg at det ikke lå noe slikt motiv til grunn.
Dersom noen vil høre opptak av Rosner, kan de gå hit:
http://www.miff.no/nyheter/2010/02/15ShmuelRosner-IsraelOgUSA.htm
Ikke fra NUPI, men fra en samling i den israelske ambassaden.
Det er sånn passe ironisk når nykonservative Jan Arild Snoen linker til Anti-Defamation League for å liksom bevise at jødene IKKE styrer USA.
Ovenfor ble det anført noen punkter ang. jødisk dominans av noen næringer. Konkret finans, film og media.
Den jødiske befolkningen er i det meste av USA helt mikroskopisk(2% er gjennomsnitt for hele landet), med to untak: New York og Los Angeles. I hvilke de nevnte næringene er konsentrert.
Der er å forvente at næringer som er konsentrert i områder med en annen etnisk/religiøs sammensettning en USA som helhet, også har en annen etnisk/religiøs sammensettning blandt sine ansatte, enn landet som helhet. Skal enkelte grupper ikke få lov til å jobben i de lokale næringene der de vokste opp ?
Jeg har enda tilgode å høre om den protestantiske dominansen innen korn dyrking eller katolsk kontroll over vin bransjen.
Ett mer fundamentalt spørsål er om jødisk dominans innen enkelte næringer er av betydning.
Det er ingenting som tyder på at jødisk tilhørighet er en sterkere politisk predictor enn f.eks penger eller utdanning. At en grupper personer kan kategoriseres som jøder er statistisk underordnet det at de kan kategoriseres som rike/fattige eller høyt/lavt utdannet.
Å si at 37% av de 400 rikeste innbyggerne er jøder, blir dermed en nærmest meningsløs påstand; all den stund deres rikdom sier vessentlig mer om dem enn deres jødedom.
At jøder er overrepresentert i noen fora (f.eks Senatet) er interesant, og kanskje vel verd en doktorgrad, men det er ikke politisk signifigant.
På generelt grunnlag vil jeg si at folk kan organisere seg på den måten de selv finner for godt. Om det virkelig er slik at en jødisk kabal stryrer USA, som noen synes å tro, er det dem vel forunt. Det må da være opp til andre av USAs borgere å ta dem fra denne kontrollen om de synes det bærer galt avsted. Demokrati er en bjørne grav hvor det er fritt frem for alle.