Karikaturer, demonstrasjoner, profetens ære og muslimshets: Stammekrigene er tilbake. Vi som er mellom frontene, kan vi ikke la oss valse over av snart den ene side, snart den annen. Det er vårt land, det er vår kamp. Vi må føre en knallhard tofrontskrig for å ta landet tilbake.
Da Tatiana Soskin, den unge tilhengeren av den ekstremistiske jødiske terrororganisasjonen Kach, tegnet profeten Muhammed som en gris og spikret den opp på arabiske butikker i Hebron på Vestbredden for snart 15 år siden, ønsket hun at tegningen skulle bidra til å hisse opp jødene mot muslimer.
Hun har lyktes godt: Det ble opptøyer i Hebron og andre steder på Vestbredden dengang. I kjølvannet av at Dagbladet kjørte den mange ganger voldsdømte Arfan Bhattis sak om at noen på PSTs Facbook-sider hadde linket til Soskins tegning, har det kokt over i Norge idag, mellom i hovedsak pakistanske muslimer og etnisk norske goyim. Muslimske drosjesjåfører har streiket, Bhatti selv er med å arrangere en demonstrasjon for å demonstrere mot et forsidebilde Dagbladet, et bilde hvor han selv er fotografert sammen med tegningen, og blogger og nettaviser over hele landet renner over av antiislamsk hat.
Minerva kompromisser ikke på en avisredaktørs rett til å trykke det han finner klokt uten å frykte reaksjoner. Det var bakgrunnen for at Minerva publiserte Westergaards karikaturer i januar. Og det er også hevet over tvil at Dagbladet ikke intenderte denne tegningen som hets mot muslimer: Det var tvert imot en illustrasjon til en artikkel som blant annet tok opp muslimhets på nettet. Dagbladet var i sin fulle rett til å publisere bildet, det var en relevant journalistisk begrunnelse, og det kunne være fristende å stoppe der. Det gir en behagelig historie: Vi sto for ytringsfrihet, noen idioter reagerte, men vi sto på vårt og vant frem til slutt.
Men historien hverken stopper eller begynner der. Historien begynner med at noen linket til denne tegningen på PSTs Facebook-sider. Det er ikke snakk om en hvilken som helst tegning, ingen uskyldig karikatur, det var ikke Jyllandposten som problematiserte selvsensur og gjorde narr av voldelige islamister: Denne tegningen var en del av en hatkampanje, mot muslimer generelt og arabere spesielt, med reelle konsekvenser i blod og liv.
Lars Helle sier, overraskende nok, til VG at han ikke kjente til tegningens historie. Litt mindre overraskende er det at VG selv ikke ser ut til å ha satt seg spesielt inn i historien de skriver om: De skaper et inntrykk av at opptøyene på Vestbredden i 1997 kom ut fra intet og skyldtes denne ene tegningen, uten å forklare hva organisasjonen Kach var – og tildels er – i Israel og Palestina. Baruch Goldstein, mannen som massakrerte 29 palestinske arabere under en fredagsbønn i Hebron i 1993, var Kach-tilhenger, og Kach støttet massakren. Yigal Amir, som myrdet Yitzhak Rabin, hadde også forbindelser til Kach. De jødiske bosetterene i Hebron er de mest ekstreme på Vestbredden, og har i lang tid trakassert palestinerne i byen. Israel forbød Kach i 1994, og flere av medlemmene og sympatisørene har vært fengslet.
Det at slike tegninger fremsettes i den norske offentligheten i første omgang – og i neste omgang applauderes av mange – tyder på at noen har et syn på muslimer som bør være egnet til å alarmere – om enn ikke overraske. For den siste tiden har ekstremt muslimfiendtlige holdninger fått innpass hos flere, de er blitt mer aggressive, og har blitt en viktigere del av identiteten til flere. Disse holdningene – snarere enn at Dagbladet republiserer en tegning som illustrasjon – er et av problemene vi står overfor.
Hva skal vi i midten gjøre? Jeg tror vi må gjøre to ting: Vi må ikke la de destruktive holdningene være i fred. Etniske nordmenn må si tydelig ifra når vi støter på demonisering av islam. Norske muslimer må si tydelig ifra når de ser moralpolitiet eller folk som Arfan Bhatti. Hvert uimotsagt utsagn flytter debatten. Men det er begrenset hvor langt dette argumentasjonsvåpenet holder. Folkene som omringer oss, fører nemlig ikke en konvensjonell krig, hvor argumenter biter: De fører stammekrig. De ser sine egne, og de ser de andre. For en som fører stammekrig, er et argument ikke nok til å endre den andres status – den mørkhudede islamisten, den lyshudede kafir – som den fremmede, fienden.
Derfor må vi bruke vårt andre våpen: Vi må omgås mer. Vi etniske nordmenn og muslimer i midten, vi må begynne å omgås mer, sosialt, privat og i det offentlige rom. Vi må la stammekrigerne støte på oss så ofte sammen, at vi kan virke som sivile skjold. Vi vet hvem vi er. Svært mange av oss er etniske nordmenn, fordi vi er flest, og fordi det blant annet derfor er slik at flest av oss har få muslimske venner.
Ingen andre kan gjøre dette for oss. For oss som er konservative, som vet at samfunnet består fordi vi føler en moralsk forpliktelse overfor det, burde det egentlig være innlysende: Staten kan ikke gjøre dette. Organisasjonene kan ikke gjøre det. Vi må gjøre den jobben. Vi vet hvem vi er. Det er lett å finne unnskyldninger: Noen advarte mot for rask innvandring, og synes det er urettferdig å måtte ta ansvar for dem som kom. Noen har bekjentskapene de synes de trenger. Noen har ubehagelige erfaringer med innvandrere/nordmenn.
Men alle har vi det til felles at vi skjønner at integrering ikke fungerer hvis ikke mennesker møtes. Kampen om integreringssamfunnet er vår kamp, og en kamp vi ikke har råd til å tape.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
På selveste valentinerdagen søndag har Abid Raja invitert til dialogmøte om den forbudte kjærligheten: De vanskelige forholdene på tvers av opprinnelsesland, kaste, religion og kjønn.
Tidligere har han samlet paneler der folk har frontet alt fra jødehat til gateopptøyer. Men akkurat dette temaet ser ut til å sprenge grensen for åpenhet og debatt.
- Inngrodd kultur
Til tross for intens jakt i flere uker, har ikke en eneste takket ja til å dele sine erfaringer om temaet. Eller forsvare sine synspunkter.
– Jeg har prøvd muslimske homofile, ungdom som har gitt opp å få den de var forelsket i, og par som nektet å gi opp kjærligheten og faktisk giftet seg. Men, nei. Helt umulig, sier en oppgitt Raja. Han mener det illustrerer hvor inngrodd æreskulturen er, når selv de som har klart å bryte tabuene ikke orker vise ansikt. Til sin overraskelse har han heller ikke klart å få etniske nordmenn som har giftet seg med muslimer til å stille opp.
– De er redde for å sverte ektefellens familie. Noen har også måttet konvertere til islam og har mistet egne venner og synes det er vanskelig å stå frem.
Saima (26) er noe så sjeldent som en pakistansk kvinne med norsk kjæreste. Ingen av de to våger å stille på møtet. Hadde kjæresten vist ansikt, ville hennes familie umiddelbar fått vite at de er mer enn bare venner. – Ingen av mine pakistanske venner vet at vi er sammen. Jeg er så lei av alle løgnene at jeg nesten ønsker å bli tatt. Men jeg vil ikke utsette foreldrene mine for skammen, sier hun, og lar seg ikke overraske over Rajas tomme debattpanel.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3511508.ece
Du kan snakke flott og svulstig om de få ekstremistene og det tolerante flertallet, men realitetene på bakken er en helt annen.
BV: Det er mange vanskelige realiteter på bakken. Jeg har aldri ment noe annet. At folk frykter skammen ved å stå frem med norsk kjæreste, er blant dem. Muslimer må snakke ut om dette, og tale sine foreldre eller andre mitt imot. Jeg har for øvrig ikke sagt noe om hvor mange tolerante det er: Jeg har sagt at de må kjempe.
Men jeg regner med du selv forstår hvor ironisk det blir å snakke om fellesskap når vi har nærmere 200 000 muslimer i landet og det ikke er mulig å finne noen som tør å stå frem med en vantro? Jeg synes definitivt man skal demonisere mye av islams regler, deriblant de ekstremt diskriminerende ekteskapslovene. Man kommer aldri noen vei med integrering så lenge disse lovene håndheves så brutalt overfor de vantro.
BV: Jeg er enig i at vi skal kritisere oppfatninger som gjør at folk fordømmer noen hvis de gifter seg “feil”. Jeg opplever ikke helt at det er det debatten dreier seg om. Og: For at det i det hele tatt skal være en problemstilling, oppfordrer jeg altså folk til å omgås mer “feil” folk. Hvem vet, kanskje noen gifter seg også?
Nils August,
du vil se at dette bare er den svake brusingen i tretoppene som varsler om stormen som skal komme. Stammekrigenes og religionskonfliktenes tid er knapt begynt. Det var noe uintelligente progressivere som trodde at slikt var forbi. At vi hadde utviklet oss og blitt så modne at fremtiden bare var fryd og glede her i Europa. Det nye 1000 års riket, liksom.
Selv ikke fanskapet i Jugoslavia fikk dem ut av søvnen.
Du kan, som en god kulturkristen, mobiliserer din vilje så mye du vil. Det vil ikke hjelpe. Det finnes andre viljer som want a say, de også. Les de greske tragedier.
Forøvrig er jeg svært interesert i å høre fra deg hvor grensen går mellom adekvat islamkritikk og islamhat. Vennligst tegn og forklar! Jeg vil nødig bedrive det siste, men vil svært gjerne bedrive det første.
Nils August Andresen: Men det er nettopp disse voldsomme barrierene som islam setter opp mellom folk, og mangelen på grunnleggende respekt og likeverd overfor vantro som er problemet. Det blir ikke noe sivile skjold mellom muslimer og ikke-muslimer når man har slike lover nedstiplet i den hellige boka. Ønsket om å holde seg segregert fra det vantro er sterkt. Det blir altså et helt kunstig forhold mellom muslimer og ikke-muslimer, og vi ser det også i det stadig mer segregerte boligmønsteret hvor muslimer flytter til sine egne, og nordmenn ikke orker mer og flytter vekk. Dine tanker tar ikke hensyn til de brutale realitetene på bakken.
Bante: Ja, jeg kommer til å mobilisere min vilje. Vi gode kulturkristne er ikke så svake enda. Ditt siste spørsmål er interessant og relevant, og av og til vanskelig. Jeg kommer tilbake til det over helgen.
@NAA
Ang. Strategi.
Du kunne kanskje uttrykt deg litt tydeligere om Tatjana Soskins angivelig motiver, og handling?
Selv om du sier …”bidra til å hisse opp jødene mot muslimer “,
tok hun vel nærmest en Bhatti.
Hun plasserte en provoserende tegning hos en palestinsk familie i nokså trygg forvissning om at det ville avstedkomme raseri og opptøyer, inklusive vold.
Dette kunne så i sin tur innveksles i nye israelske antipatier mot de lokale Pal-araberne.
Men det ligger altså et ansvar for hendelsesforløpet også hos “den krenkede part” som du vel underslår?
Eller hører du med til dem som mener at muslimer ikke har ansvar for sine egne handlinger?
Noen vil nok mene at det er en nokså nedlatende holdning.
Litt pirk: goyim er vel fortrinnsvis et jødisk ord som har en nøytral betydning (=(andre) folkeslag) og en negativ konnotasjon: (=Ikke-jødiske “hedninger”).
Det tilsvarende ordet i islamsk kontekst blir kuffar / kaffir.
(Som så vidt jeg vet kun har klart negativ konnotasjon -jfr koranens herping på akkurat den saken).
Jeg imøteser for øvrig også en eksegese om hva som er kritikk og hva som er hat.
Cassanders
In Cod we trust
Casssanders: De som reagerer har selvsagt også selv et ansvar. Forskjellen i tilfellet Kach, sammenlignet med Jyllandsposten, er at Kach selv bedrev vold og andre uakseptable handlinger, og at karikaturer som dette var med på å hisse opp stemningen hos ekstremistene uavhengige av eventuelle arabiske reaksjoner.
Jeg lurer fortsatt på hva som måtte skjedd for at folk som Andresen skulle konkludere med at denne “integreringen” i noen som helst meningsfull forstand er umulig, særlig når man slipper inn 500000 innvandrere til landet på ti år. Hvorfor skulle noen gidde å integrere seg? Hva har de å tjene på det?
Diskusjonen her viser at ingen av debattantene forstår noe som helst av hva denne striden om Muhammed-karikaturene egentlig dreier seg om.
Muhammed-karrikaturen i Dagbladet var en provokasjon fra den norske eliten. Muslimene reagerer akkurat som den norske eliten hadde forutsatt – med demonstrasjoner og voldstrusler. Og nordmenn reagerer også akkurat som den norske eliten hadde forutsatt – med sinne og raseri på muslimenes trusler.
Dette er helt klassisk Hegeliansk dialektikk: Tese – Antitese – Syntese eller Problem – Reaksjon – Løsning. Hensikten med dette fra den norske eliten sin side, er å provosere fram motsetninger mellom muslimer og nordmenn. Den norske eliten, med Jens Stoltenberg og Judas Gahl Støre i spissen, kan bare konstatere at alt går nøyaktig etter planen: Motsetningene mellom muslimer og nordmenn vokser og er snart uoverstigelige.
JENSEMANN OG JUDAS LER SEG SKAKKE AKKURAT NÅ OVER DUMME NORDMENN OG DUMME MUSLIMER.
“Once more onto the breaches” (Shakespears Henry V)
Trykkerett er ikke trykkeplikt.
Det er antatt at Dagbladets Muhammed grisetegning er den samme som satte Hebron i brann i slutten av 90 årene. Den ansvarlige var en israelsk høyrefanatiker som senere fikk sin straff i en israelsk domstol. Norge har ledet den internasjonale observasjonsstyrke i Hebron fra slutten av 90 årene. Er det ingen som følger med lenger i Dagbladet?
“Jaw jaw is better than war war ” sa Winston Churchill en gang.
Han hadde jo rett i det, men jeg tror likevel ikke at den foreslåtte dialog tilnærming er tilstrekkelig i denne situasjon. Dialog fanger nok ikke opp de personer som ønsker en konfrontasjon av forskjellige årsaker.
Man kommer lenger med common sense og sunn fornuft.
Jeg har ingen problemer med å akseptere at norske media kan drive en opplysningskampanje vis a vis enkelte innvandrergrupper for å kommunisere
at i det norske demokrati er det akseptert å kritisere oppfatninger som vi ikke deler. Det er likeledes akseptert at de samme media (og andre) har en soleklar rett til å kommunisere til den muslimske befolkning at deler av den norske befolkning er bekymret over den blanding av religion og fanatisme som fører til at representanter for den muslimske befolkning
engasjerer seg i terrorhandlinger. Vi har en frykt for dette i Norge også , og her har jeg nok større tiltro til PST enn til dialog tilhengerene.
Men jeg er grunnleggende uenig i at norske media trykker “grisetegninger”
av profeten når man må vite at store deler av den muslimske befolkning her har grunn til å føle seg såret, provosert og krenket. Det grenser til hykleri når den konstituerte sjefsredaktør i Dagbladet blir sitert med følgende utsagn; ” Jeg er sikker på at det norske samfunn klarer denne testen på en konstruktiv meningsutveksling.”
Er de journalistiske ferdigheter i Dagbladet virkelig så små at avisen er nødt til å ty til slike knep for å øke opplagstallene?
På bakgrunn av dette var det positivt å kunne konstatere at gårsdagens demonstrasjon i Oslo forløp uten voldelige episoder og stort sett i rolige former.
Befriende å lese at det finnes folk fremdeles som holder hodet kaldt og ikke har blitt infisert av den nye sykdommen, islamofobien. Blir virkelig opplyst av Andresens artikler.
“Derfor må vi bruke vårt andre våpen: Vi må omgås mer. Vi etniske nordmenn og muslimer i midten, vi må begynne å omgås mer, sosialt, privat og i det offentlige rom”. Dette sier artikkelforfatteren som har plantet sitt hjem trygt og godt blant kritthvite norske besteborgere på Frogner.
Lykke til Nils August. Vi som har prøvd å bo blant muslimer vet hvilken side vi står på. Jeg kan trygt fortelle deg at de fleste ikke er på din side i denne saken.
Men det er kanskje greit at du i en alder av 32 år snart begynner å gjøre deg kjent med de nye delene av det norske samfunnet. Litt sent, spør du meg. Bedre sent enn aldri?
Og bare for å ha nevnt det: når vi snakker om å omgås muslimer i hverdagen så håper jeg ikke at du sikter til de overintegrerte pakistanske pappaguttene som raver opp og ned Bogstadveien hver helg.
Du snakker vel om mennesker med Koranen i ene hånda og kona gjemt under hijaben i andre? Eller?
Hei Drømmeverden,
Jeg tror det kunne være en fordel om du uttalte deg litt mindre skråsikkert om hva slags livsrefaringer andre har gjort seg. Jeg kjenner ikke dine erfaringer, men du er antagelig klar over at det finnes mange som nok har bodd like mye blant muslimer som deg, som har kommet til andre konklusjoner. Å gjøre dette til et spørsmål om “vi som veit hva dette er vs. Frogner” er en ganske usedvanlig tåpelig måte å diskutere dette spørsmålet på.
Du og jeg er sikkert enige om at det er et problem at det finnes for mange muslimske menn i Oslo med et håpløst kvinnesyn. Jeg ser ikke helt at det er i motsetning til noe jeg har sagt. Ellers skjønner jeg ikke helt hva som er poenget med å det som fremstår som nedrakking av “overintegrerte” muslimer. Å leve i en så hatsk verden som din, fremstår ikke som en nøktern virkelighet, men mer som et mareritt. Kan jeg oppfordre deg til å slutte å leve der?
Jeg ser ingen annen utvei enn en knallhard innvandringspolitikk:
*Flyktninger skal miste sin oppholdstilllatelse i Norge dersom de reiser tilbake til landet de har flyktet fra før konflikten/situasjonen som var grunnlaget for flukten er over.
*Flyktninger skal miste sin oppholdstillatelse i Norge desom de reiser til andre områder hvor det pågår krig.
*Kun asylsøkere som i strengeste tolkning av menneskerettighetene og andre konvensjoner oppfyller krav til asyl skal få opphold. Vi skal hjelpe folk i andre land, men på andre måter enn gjennom innvandring.
*Før en henteektefelle får opphold i Norge må språktest og en omfattende sammfunnstest bestås.
*Trygdemisbruk, skattefusk, organisert kriminalitet og juks med identifikasjonspapirer medfører tap av statsborgerskap og utvisning for 1.generesjonsinnvandrere.
*24-års grense og tilknytningskrav for henteekteskap.
Å fortsette som i dag er gambling med våre barnebarns framtid. Norge og våre naboland er blant verdens mest stabile. Alt som kan true denne stabiliteten bør tas på største alvor.
Partiprogrammer som ved neste valg ikke inneholder innstramninger i innvandringspolitikken vil havne i søpla. Så får jeg se hvilke av de øvrige partiene jeg er mest enig med og stemme på dem.
Bekymret: Å diskutere innvandrings- og asylpolitikken er selvsagt helt greit. Det er litt annen debatt enn det jeg kaller demonisering av muslimer. Det er mange problemer knyttet til dagens praksis, ikke minst det store antallet som blir uten å ha opphold. Det er også problemer knyttet til henteekteskap, hvor det både forekommer alt for mye sosialt press eller tvang, og hvor integering svekkes og forsinkes. Vår kulturredaktør har skrevet om dette tidligere: http://www.minerva.as/2007/02/15/henteekteskap-frivillig-eller-ufrivillig/
“For oss som er konservative”
Og jeg som trodde Minerva var mer en liberal affære. I mine øyne like motsetningsfullt som sosialisme og kapitalisme.
Hvis dere hadde vært det minste konservative, så hadde dere neppe omfavnet multikulturen og den katastrofen som kommer i kjølvannet.
Hei Nils August
Ønsket er verken å fremstå som skråsikker eller hatefull, men man blir dessverre litt “lei” av å lese slike kronikker som din etterhvert.
Både jeg, og svært mange med meg, føler at du, og dine likesinnede, etterlyser et samfunn som ikke eksisterer og som aldri vil eksistere. Det er dessverre et uomtvistelig faktum at integrering fungerer på så å si alle folkegrupper med unntak av muslimer.
Grunnen til at det fungerer på svensker, polakker, spanjoler og mange andre er at disse i praksis lar seg assimilere i det norske samfunnet. Assimilering fungerer. Det vet vi, for vi ser ikke forskjell på en etnisk nordmann og en adoptert koreaner, utenom utseendet.
Muslimer vil ikke integreres eller assimileres. De ønsker nå, og for evig tid, egen mat, egne slaktemetoder, egne regler for kvinner, egne regler for menn, egne regler for deres barn, kort og godt egne regler for muslimer, og de ønsker ikke å omgås mennesker de betrakter som vantro. Du kan gjerne argumentere med at det finnes muslimer som ikke er slik, men de bøyer hodet i møtet med ekstremistene i en slik grad at det er vanskelig å tro at de liberale skal utgjøre flertallet.
La meg ta et praktisk eksempel: Nettavisen kjørte i går en artikkel om en ung muslim (skal ikke nevne navn, men du kan søke selv) som skulle ut å demonstrere. “Nok er nok”, sier han, nå er vi lei av å bli hetset og mobbet av storsamfunnet. Nå må vi si i fra. Han krever respekt for sin religion. Artikkelen er ledsaget av et bilde av det som ser ut som en fullt integrert norsk muslim, tydeligvis på ferie i Thailand. En riktig rakrygget ung mann.
-Den samme mannen fikk sparken fra jobben sin for fem år siden pga omfattende trakassering av en etnisk norsk kvinne.
Jeg tipper ditt svar er at drittsekker kommer i alle former og farger. Fakta og statistikk tilsier dessverre at muslimer leverer flere drittsekker enn andre trosretninger.
Du ønsker å leve med muslimene Nils August, jeg ønsker ikke å leve med dem i det hele tatt. Det handler ikke om hat eller rasisme, jeg har bare innsett at vi ikke har noe som helst til felles. Vi ønsker komplett forskjellige samfunn. Dette har jeg funnet ut etter å ha levd med og blant dem i en årrekke. Jeg er ingen uutdannet bygdetulling som trekker konklusjoner på bakgrunn av dann og vann. Mine konklusjoner kommer etter egne personlige erfaringer over en årrekke.
Jeg er selv en innflytter til hovedstaden og møter ofte andre nyinnflyttede nordmenn fra alle kanter av landet. Den gjentakende tegningen er at de ofte er positive til det flerkulturelle samfunnet når de kommer hit. Sjarmerende liberale og sosiale med åpne antenner og ønske om å treffe nye mennesker. Som regel havner de på østsida, ofte av økonomiske grunner. Det koster å etablere seg.
Et par-tre år senere er de fremdeles sjarmerende og sosiale med åpne antenner, men nå blir ikke det flerkulturelle samfunnet omtalt i like positive vendinger, noe som ofte blir etterfulgt av relokalisering til Oslo-Vest/Bærum i det øyeblikket poden nærmer seg skolealder.
Tusener på tusener har gjort det allerede. Innvandrerprosenten i bydelene på Oslo Øst raser i været. Er alle disse nordmennene uutdannede rasister og idioter? Naturligvis ikke, de er ressurssterke, intelligente og velutdannede mennesker som ser at det flerkulturelle samfunnet ikke har noe å tilby verken dem selv eller barna deres.
Vil du sende datteren din på en skole med 70% muslimer, Nils August?
Drømmeverden – takk for ny kommentar, jeg satte større pris på denne:)
Du tar opp mange interessante spørsmål. Jeg deler noen av dine bekymringer. Det er ingen tvil om at en stor samling av innvandrere i enkelte bydeler innebærer endel problemer. I forhold til skole, som du tar opp, viser erfaringer fra mange land at når andelen fremmedspråklige når 20-30%, begynner majoritetsbefolkningen å flytte ut. La meg legge til – igjen – at jeg ønsker en strammere asylpolitikk, og en bedre utsendelsespolitikk av asylsøkere som har fått avslag. Poenget mitt er langt fra at jo flere, jo bedre eller noe slikt. Og jeg mener slett ikke at folk som flytter fra innvandrertette områder er rasister, uutdannede eller noe annet. Og det er ikke det jeg mener med demonisering av muslimer.
Det er selvfølgelig også mange som kommer til at de har lite til felles med muslimene de møter. Det er greit. Jeg tror imidlertid jeg vil skille mellom ulike tilfeller av hvor stort problem dette er: I noen grad dreier det seg om 1. generasjonsinnvandrere. Jeg tror ikke det er realistisk at alle førstegenerasjonsinnvandrere fra land som er svært forskjellige fra Norge, til et land uten tidligere innvandring av en folkegruppe (for eksempel pakistanere), skal integreres helt. I noen grad dreier det seg også om barn av innvandrere, som fortsatt er lite integrert. Det avgjørende da er hvor stor denne andelen er. Mye tyder på at barn av innvandrere de siste årene har begynt å komme seg betydelig på en del objektive mål på integrering (f.eks. utdannelse og jobb). I noen grad dreier det seg om barn av innvandrere, som på mange områder er integrert, men som ønsker et helt annet samfunn, som du skriver. Det kan definitivt også være et problem.
Mitt anliggende er at det er mange muslimer som ønsker integrering. Kanskje ønsker de ikke å bli akkurat som nordmenn, eller å gi opp alle synspunkter som vi kan synes er tvilsomme. Men slikt forventer vi ikke av andre mennesker vi omgås heller. Jeg har venner som regner seg som marxister. Jeg er mer redd for at de skal få politisk makt enn de moderate muslimene jeg kjenner:) Jeg har kristne bekjente som med en viss smerte konstaterer at de mener homofili er synd. Jeg har kinesiske venner som mener Kinas politikk i Tibet er klok og god. De fleste jeg kjenner har et annet syn på sentrale spørsmål ytringsfrihet, Grunnloven, rettsstaten osv. enn jeg har – spørsmålet om det norske totalforbudet mot politisk TV-reklame er et eksempel.
Jeg mener ikke å bagatellisere utfordringen vi står overfor i forbindelse med kulturkonflikten med mange muslimer. Den er betydelig, og den er noe som bør oppta oss, blant annet fordi innvandringen gjør at det blir flere muslimer relativt raskt, og forskjellene på noen områder er store. Men de muslimene som ønsker integrering, dem mener jeg vi må møte. Også om vi mener at innvandringen bør begrenses, eller om vi mener mange muslimer har synspunkter som er utålelige.
Jeg deler ikke helt din pessismisme med tanke på den muslimske fremtiden i Norge. Norge som innvandrermål er ganske nytt. Det er ingen tvil om at vi opplever en del problemer knyttet til integrering. Jeg er nok litt mer optimistisk i forhold til hvordan dette vil se ut for neste generasjon og videre, gitt at vi tar tak i noen av de utfordringene vi har, inkludert asyltilstrømningen. En sammenligning, som ikke er ment som en perfekt parallell, men som viser noen interessante trekk, er innvandringen av polske og russiske jøder til USA for 100 år siden. De dro i all hovedsak til New York, verdens mest moderne by, fra ofte svært tradisjonelle shtetln i Øst-Europa, eller fra de store jødiske byene, Minsk, Vilnius, Lodz og andre. Mange av dem bosatte seg i “ghettoer” – for eksempel Lower East Side på Manhatten, sammen med andre innvandrergrupper, som italienere og irer. Miljøet var delvis plaget av kriminalitet og mafiavirksomhet. Mange var sekulære – samtidig var den religiøse kontrollen blant en del også sterk. Frem til 2. verdenskrig var jiddisch hjemmespråk for de fleste.
Mange sekulære jøder i New York i dag viderefører besteforeldrenes religiøse verdier, og i nokså stor grad bor sammen med og omgås andre jøder. Men de er vellykkede og integrerte, og få tenker at de ønsker et fundamentalt annet samfunn enn noen andre. Samtidig bor det 50-100 000 jiddischtalende hassidim, ultraortodokse jøder, i Williamsburg, de ønsker et fundamentalt annet samfunn for seg og sin, har spesielle kleskoder, og holder seg i hovedsak for seg selv.
Etter mitt syn er integreringen av jøder i New York vellykket – også selvom det fortsatt bor hassidiske jøder i Brooklyn, og også selvom de sekulære jødene på Manhatten eller Long Island har en sterk jødisk identitet. Spørsmålet er om muslimer vil komme dit, eller hva som om en generasjon eller to eller tre vil være fordelingen mellom de ultraortodokse, de moderate og de sekulære, hvordan de vil omgås resten av befolkningen og hvordan resten av befolkningen vil omgås dem. Jeg forstår at det kan høres i overkant både abstrakt og optimistisk ut – det er ikke meningen, for jeg er enig i at vi har store utfordringer foran oss for å sørge for at dette går bra. Men det er ingen tvil om at mange amerikanere hadde et omtrent like pessimistisk syn på dette som du har nå – uten å være spesielt antisemittiske; de så at dette ikke hadde fungert i Europa, de så at jødene holdt seg for seg selv, og holdt på sine skikker.
Det finnes land hvor man ikke har lykkes all verden med integrering av muslimer, for eksempel Storbritannia og Frankrike. Jeg er mer optimistisk for Norges del; men bruk gjerne slike erfaringer som et argument for en restriktiv innvandringspolitikk. Men i forhold til den innvandrerbefolkningen som finnes i Norge, er det min klare overbevisning at sjansen for at det eksploderer minsker, og sjansen for at integreringen fungerer øker, om den relativt store gruppen muslimer og ikke-muslimer som deler i hvert fall en del tanker om hvordan et moderne samfunn ser ut, finner sammen i større grad i en del av debattene om integrering. Det er i denne sammenheng jeg mener det jeg kaller demonisering er ualminnelig destruktivt.
Du synes nok fortsatt jeg er naiv, og jeg gjør det kanskje ikke bedre for meg selv ved å holde meg til en nokså abstrakt argumentasjon, men siden det er såpass sent på kvelden, lar jeg det bli med dette i denne omgang. Og forskjellen på demonisering og kritikk – det kommer jeg tilbake til siden.
Trist å se at lederne av Frp og Høyre i etterkant av fredagens fredelig demonstrasjon utelukkende fokuserte på 11/9-advarselen. Siv trommet som alltid sterkest på tromma. Demonstrantenes fredelige “vi er såret”-budskap ignorerte hun fullstendig.
Agendaen til de ledende politikeren på høyresida er tydeligvis å sementere to blokker – etnisk norske og de andre – og skape større avstand mellom de to.
Slikt burde høyrefolk registrere og åpent ta avstand fra.
Det er flott at Hr Andresen svarer på mange av spørsmålene som dukker opp.
Min irritasjon går på at man hevder at flertallet av muslimer er som deg og meg. Det er kun et mindretall som er ekstreme osv.
Det er jo ikke sant. Når “moderate” muslimer(LIM) oppfordrer til markering, så stiller jo nesten ingen opp.
Jeg kjenner flere hyggelige muslimer som ikke er veldig religiøse. Realiteten er blitt at de er(føler seg) presset til å følge visse regler, og som BV forteller, så er kjærlighet over “grensene” bortimot umulig.
Det store flertallet i Norge er ikke dette vi`et som Støre snakker om. Men alle oss andre, som naturlig nok er litt skeptiske til store forandringer i samfunnet og at religiøse ledere igjen skal få større makt.
VI(nordmenn) er generøse og rimelig selvkritiske. Men, det er nok et stort men. Dialog er ikke alltid svaret.
Pakistanske jenter eller gutter, får ikke lov til å gifte seg med hvem de vil. At over 70% av jenter i Norge med pakistansk bakgrunn, henter ektemann i foreldrenes hjemland, kan ikke oversees.
Religiøse regler bestemmer over hva man skal spise, drikke, kle seg, omgås med, ha sex med, …
Hva blir igjen til den frie viljen?
Dette kan hverken Andresen eller andre prate/skrive seg vekk fra.
Brumlebassens kortslutning ligger i at forskjellene mellom oss og dem ikke trenger skapes. De har vært der hele tiden. Venstreradikale sjeler tror gjerne at alle folk er like, at forskjellene er noe som er utenpå, slik barna synger i en sang. Gjentakelsen om høyresidens ansvar for motsetningene er både falske og trettende.
Jeg vil også takke NAA for svar. Det blir påpekt at min forrige kommentar ikke virket helt relevant for debatten det legges opp til. Det som trigget innlegget var lederens siste setning:
“Kampen om integreringssamfunnet er vår kamp, og en kamp vi ikke har råd til å tape.”
Jeg kunne ikke blitt mer enig, og forslagene jeg knotet ned over vil være med på å øke sannsynligheten for at ting går bra.
Det ligger implisitt i NAAs avsluttende setning at det flerkulturelle prosjektet _kan_ gå galt. Hva innebærer dette? Hvordan ser det framtidige Norge ut dersom det hele ikke går bra og vi taper “kampen om integreringssamfunnet”? Det skulle jeg gjerne ha likt å vite. Selv SV er enig i at integrering er viktig. Men jeg har aldri hørt noe fra den kanten, og ikke fra så mange andre kanter heller, om hvilke konsekvenser en feilslått integrering vil ha for våre etterkommere. Vi trenger en ordentlig debatt om hvilket samfunn som vil følge i kjølvannet av en feilslått integrering.
Og vi trenger en grundig vurdering av sannsynligheten for suksess versus sannsynligheten for fiasko. I hvilke europeiske land har integreringen av muslimer vært en suksess?
I vurderingen av kriterier for vellykket integrering: Husk at den unge mannen som kom med “advarselen” om en norsk 11. september snakker godt norsk, er i full jobb, har en ok inntekt og dermed, i følge manges mening, er en velintegrert muslim.
Jeg ser ærlig talt ingen “løsning” på forholdet mellom Nordmenn og muslimske innvandrere. Ihvertfall ikke som jeg er fornøyd med.
Når muslimandelen i Oslo er 20-30% så er tallet i seg selv så problematisk at det ikke lar seg gjøre å “integrerere”. Det vil nødvendigvis bli segresjon – spesielt fordi muslimer har et så negativt syn på ikke-muslimer (dvs at de ser på ikke-muslimer som mindre verd).
Jeg tror vi har passert “point of no return”. Jeg tror det er umulig å unngå en konflikt i fremtiden. Faren er ihvertfall at norsk kultur (spesielt i Oslo) er fortapt.
Jonas NH:
Aner ikke hva du mener når du skriver at alle folk ikke er like. I dette kan jeg legge alt og ingenting. Jeg finner oss og dem-holdningen din uhistorisk og upresis. Østblokken med dets hjernevaskede beboere var den Store Fienden for 20 år siden. I dag kjører de våre busser, pusser opp våre bad og er våre ektemenn og -koner. Men de fremmedfryktende later som ingenting.
Bekymret skriver følgende:
“I vurderingen av kriterier for vellykket integrering: Husk at den unge mannen som kom med “advarselen” om en norsk 11. september snakker godt norsk, er i full jobb, har en ok inntekt og dermed, i følge manges mening, er en velintegrert muslim.”
Det var en dansk undersøkelse nylig som viste at de best “integrerte” etter sosioøkonomiske kriterier også er de mest fanatiske.
http://www.document.no/2010/01/integrering_stanser_ikke_ekstr.html
Husk også følgende: Osama bin Laden er rikmannssønn, Al-Zawahiri er aristokrat og lege, rike gulfstater er stinne av islamister. Glasgowbomberne var nevrokirurger. Mohammed Atta, kapreren av det første flyet som rammet World Trade Center, var “one of the highest scoring students”. Les mer om han her.
http://en.wikipedia.org/wiki/Mohammed_Atta
Er disse gutta fattige, undertrykte stakkarer eller snakker vi faktisk om en elite? Skal vi fortsatt håpe at “integreringen” (i betydning sosiøkomoniske forhold og utdanning) lykkes?
Brumlebass: Jeg tror de aller færreste mener det var polske sivile som var den store fienden under den kalde krigen. Det var Sovjet-regimet og dets jerngrep over hele Øst-Europa som var fienden. Men du kan jo spørre deg hvorfor ikke flere muslimer i dag “pusser opp våre bad og er våre ektemenn og -koner” som du sier. For det er en kjensgjerning at segregeringen er mye sterkere blant muslimer enn selv nyankomne litauere, polakker eller rumenere. Man må spørre seg om mange muslimer synes det norske samfunnet er noe man ønsker å integrere seg i? Ingen vil jo integrere seg i en kultur om man ser på den som ikke så bra som sin egen kultur.
Jeg synes også det blir feil å sammenlikne med jøder i New York. Jøder har en svært lang tradisjon for sterkt fokus på utdanning og hardt arbeid, på mange måter som kinesere. Dette blir å undervurdere hvor stor virkning kulturen innvandrerne kommer fra har på integreringen. Det er vel svært få som tror vi hadde hatt tilsvarende innvandrerproblemer om det var kinesere og ikke muslimer som var den største innvandrergruppen i Norge.
I tillegg til å omgås mer, tror jeg vi også må se på noen konkrete tiltak.
24-års regelen er et godt eksempel.
Normalt bør generasjonsutviklingen virke positivt i forhold til assimilering. 2. og 3. generasjon får bedre utdannelse enn sine foreldre, og bør derfor få bedre forståelse for norske verdier og levemåte. Utfordringen er at denne utviklingen ofte bremses ved henteekteskap i ung alder. I tillegg er denne type arrangerte ekteskap med på å sementere kvinnenes undertrykte rolle i disse miljøene.
I Danmark har man uomtvistelig hatt gode erfaringer med 24- års grensen.
Fra nettsiden til det liberale danske Venstrepartiet:
“Blandt nogle indvandrergrupper har arrangerede ægteskaber været udbredte. Unge er i en tidlig alder blevet gift med slægtninge og bekendte i hjemlandet. Vi forstår, at det kan være svært at bryde med traditioner og slægtninges forventninger. Men arrangerede ægteskaber er i strid med vores frihedsrettigheder vi har alle ret til selv at vælge ægtefælle.
24-årsreglen forhindrer ikke, at unge bliver gift, men den betyder, at man ikke kan få en ægtefælde til landet, før begge er fyldt 24 år. I den alder må man forvente, at begge parter har opnået en vis modenhed og selvstændighed i forhold til familien. Flere unge indvandrere vælger i dag at blive gift med en person bosat her i landet, og de der fortsat bliver gift med en person fra hjemlandet, bliver gift langt senere end før. Resultatet er, at flere unge i dag tager en uddannelse. Den mulighed vil vi ikke tage fra deres mindre søskende.”
Har jeg oversett noe, eller unnlot NAA å svare på om han ville sendt sine egne barn til en skole med 70% muslimer?
Bante: Noen refleksjoner om hva som er forskjellen på kritikk og demonisering – dette er ikke ment som en streng definisjon eller som et forsøk på å sette noen i en bås, men mine betrakninger typiske egenskaper ved de to:
Demonisering:
- Behandler islam som en helt unik trussel (mot “vestlige verdier”, ytringsfriheten, demokratiet e.l.) – dvs. vesensforskjellig fra alle trusler. Det vil si at man for eksempel betrakter det helt annerledes når en muslim ønsker en blasfemiparagraf enn når en protestant eller katolikk ønsker det. Den katolske kirken i USA har lagt press på, og stoppet, South Park fra å gjøre narr av jomfru Maria. KrF i Norge har lenge støttet en blasfemiparagraf ganske aktivt. Jo – det finnes selvsagt grunner til å bli ekstra på vakt i kjølvannet av voldelige opptøyer og trusler etter Muhammed-karikaturene: Men det demoniserende synet vil ikke åpne for muligheten for at en norsk muslim, som aldri har truet med vold, aldri har støttet ekstremisme, kan ønske en blasfemiparagraf uten å være en del av den samme trusselen som de voldelige radikale. (La meg understreke: Jeg er mot enhver form for blasfemiparagraf, og også mot rasismeparagrafen i den variant vi har den nå (jeg mener det nødvendige vernet for utsatte grupper går ved paragrafen som gjør oppfordring til vold ulovlig). Og jeg mener at karikaturer av Muhammed bør kunne publiseres, at det av og til er riktig (som da jeg tok avgjørelsen om at Minerva skulle publisere dem etter angrepet på Westergaard), at slike karikaturer kan være god og legitim religionskritikk, og at slike karikaturer også kan være morsom satire, f.eks. mot terrorisme.)
Tilsvarende vil den demoniserende ha en tendens til ikke å bekymre seg for slike trusler før det er muslimer som utgjør den: Man ville for eksempel ikke være skeptisk til turbaner i militæret, men når det blir snakk om hijab i militæret, ville man være mot. Man ville ikke bekymre seg vesentlig for norsk/kristen homsehets eller norsk motstand mot å gi homofile rettigheter, før muslimer ble en del av bildet. Man ville være tilbøyelig til å si kvinner som kler seg “løsaktig” i stor grad kan skylde seg selv for voldtekter – inntil muslimer mener det samme o.l. Dette er selvsagt forenklinger, og selvsagt er ikke alle så hyklerske, men noe ligger her.
- Islamkampens altomfattende karakter: Alle spørsmål blir dratt mot å handle om islam. Jeg skrev nylig en artikkel om at Kina truer land som møter Dalai Lama med sanksjoner. Kommentarer i den tråden ville det dra det mot at jeg dermed undervurderte trusselen fra europeiske muslimer, som ødelegger demokratiet vårt. 1,5 milliarder kinesere, med atomvåpen, verdens nest største økonomi, et autoritært styre, og sterkt manglende ytringsfrihet er ingen match for en som har sitt fiendebilde alltid klart og present i form av norskpakistanere.
- En manglende vilje til å ta muslimers oppfatning av sin tro på alvor. Den demoniserende mener typisk at islam objektivt står for f.eks. jødehat, ekteskap med niåringer, dødsstraff for homofili o.l. – om muslimer ytrer at de ikke mener noe av dette, vil den demoniserende ikke glede seg over dette, men i stedet fortelle muslimen at vedkommende tar feil, at islam faktisk står for noe annet. Den demoniserende vil dermed ofte tolke Koranen på omtrent samme måte som radikale ekstremister, og, kan det virke som, ha som en slags forventning at muslimer i Norge egentlig mener det samme, men taktisk ikke sier det, og typisk referere taquyya e.l. Igjen: Det finnes jødehat blant en del norske muslimer, og det finnes også muslimer som uttaler seg taktisk. Det er den generelle forventningen, avvisningen av andre muligheter, mangelen på en rimelig kontekstuell tolkning av alminnelige norkse muslimer, som for meg blir demonisering.
- Demonisering vil ikke nyansere trusselbildet: Halalkjøtt, bruk av hijab, terror – alt har en tendens til å bli like farlig, ref. FrPs snikislamiseringsliste. Dette minner litt om det klimaet som muliggjorde McCarthyismen i USA – hvor enhver sympati med sosialisme kunne gi påskudd til kommunisme- og forræderianklager.
- Den demoniserende vil avvise å reflektere over seg selv/det norske samfunn e.l., for å vurdere om aspekter ved islam kunne minne om aspekter ved vårt eget samfunn, og vil kategorisk avvise dialog og lignende. Alt slikt vil bli sett som tegn på svakhet: For ingen innrømmelser kan gjøres, ingen kompromisser kan finnes med en fiende som er absolutt ond.
- Den altomfattende og udelelige trusselen islam utgjør for den demoniserende grunner til tiltak som ellers ville være uakseptable, som å forby minareter. Den demoniserende dyrker konflikten: Det er vanskelig å skimte et reelt ønske om at integreringen skal lykkes, at Norge skal bli et vellykket samfunn der la oss si ti prosent av befolkningen er muslimer, utdannet og i jobb, bekjennende demokratiske verdier, men med en tydelig muslimsk identitet. En god muslim er for den demoniserende om ikke en død muslim, så i hvert fall en ateist.
Kritikk:
- Kritikk er normalt mer spesifikk: “Disse muslimene mener dette, som vi finner farlig/kritikkverdig/bekymringsfullt.”
- Den kritiserende er mer opptatt av trusler mot konkrete norske lover/ordninger etc., enn av abstrakt “islamisering”.
- Den kritiserende er mer opptatt av konkret asylpolitikk enn av abstrakte forestillinger om at “muslimene tar over Europa”.
- Den kritiserende, om han så er for å stanse tilstrømning av utlendinger til Norge, ønsker at integreringen skal lykkes.
Det er selvsagt ikke svart-hvitt dette. Jeg har ingen problemer med at folk gjør ulike problemer, og dermed vil mene at noe av det jeg setter i demoniseringskategorien er alminnelig kritikk. Til syvende og sist handler det vel mer om en følelse: En måte å snakke på, en følelse overfor muslimer, som får noe manisk, ensporet over seg, og som antyder at man er villig til å bruke svært sterke virkemidler for å få bukt med “problemet”.
Det største problemet jeg nok tror mange har med dagens innvandring til Norge er at innvandrerne kommer hovedsakelig fra de desidert mest kvinnefiendtlige, intolerante, dysfunksjonelle og religiøst konservative kulturene i verden. Og det er mennene som kommer.
Det er grenser for hva Norge kan tåle av denne typen innvandring om man ønsker å bevare det norske tolerante og likestilte samfunnet bygget på tillitt mellom hverandre og generasjonene. Og det er utilgivelig å skape et samfunn som våre barn og barnebarn må bo i, men som man ikke ønsker å bo i selv og flytter vekk fra.
Flott av Andresen å ta seg tid til dette. Og hans innspill hadde fortjent et lengre svar, men det har jeg ikke tid til akkurat nå. (Kanskje kan man foreslå at Minerva inviterer inn etpar intelligente personer som kan skriver om dette – kanskje to som står på hver sin side av debatten. La meg foreslå Lars Gule og Hans Rustad.)
I hht Andresens innføring, ser det ut til at jeg passer i begge kategoriene. Mer om det senere.
Men la meg komme med et konkret spørsmål: Kan jeg som islamkritiker påpeke at Muhammed var en bloddryppende erobrer som lå med barn, som beordret drap på diktere og som tok kvinner og barn til treller etter å ha henrettet deres fedre og menn? Kan jeg stille spørsmålet om i hvilken grad dagens mmuslimers praksis kan spores tilbake til denne tidvis svært usympatiske skikkelsen?
Bante: Du kan i hvert fall som Muhammed-kritiker si at du mener det er belegg for at han var slik.
Jeg tror jeg ville se på det som en fordel om du kontekstualiserte litt: Dvs. dels se det i forhold til i hvor stor grad konkrete muslimer, som du eventuelt ønsker å utfordre på teologisk/verdimessig, bygger på det du mener er aspekter ved Muhammeds liv; og dels i forhold til hvordan dette er i andre religioner – Kong David, en stor mann innen både kristendommen og, ikke minst, jødedommen, ble blant annet ansett som rettferdig av Gud fordi han var langt mer aktiv i å utslette moabittene, deres barn og kvinner, enn den veikere kong Saul, den gammeltestamentlige Gud hadde definitivt sine svin på skogen, og selv vår nytestamentlige hadde visstnok et seksuelt forhold til den 15 år gamle jomfru Maria:)
Når det er snakk om konkrete forhold i dag, som du mener er usympatiske, og som du mener kan spores tilbake til Muhammed, kan du selvsagt knytte det du mener er usympatisk til Muhammed. Om en muslim sier at han er for dødsstraff for homofile fordi Muhammed var det, kan du selvfølgelig si at i så fall var Muhammed en ond mann. Selvfølgelig er det kritikk, ikke demonisering.
Jeg har selv store problemer med det ufeilbarlige aspektet som i varierende grad tillegges religiøse personer som Muhammed eller Jesus, som vanskeliggjør god diskusjon og gjør selvstendig moralsk ansvar uklart. De aller fleste muslimer jeg kjenner, finner veier for å komme rundt de mest uakseptable av de bokstavtro tolkningene; det tar ikke bort behovet for å føre en kritisk dialog om det teologiske synet til dem som bekjenner at profeter er ufeilbarlige – men det er kanskje et argument for å prøve å knytte kritikken mest mulig konkret til de holdningene de har.
Kong David er ikke ett forbilde/rollemodel for kristne
Mens Imprealisten,krigherren og “slakteren” Muhammed er den ypperste rollemodel/forbilde for muslimer.
http://www.hirhome.com/islam/art.htm
A consensus Muslim account of the massacre of the Qurayzah has emerged as converyed by classical Muslim scholars of hadith (putative utterances and acts of Muhammad), recorded by pious Muslim transmitters), biographers of Muhammad’s life (especially Ibn Ishaq), jurists, and historians.[2] This narrative is summarized as follows: Alleged to have aided the forces of Muhammad’s enemies in violation of a prior pact, the Qurayzah were subsequently isolated and besieged. Twice the Qurayzah made offers to surrender and depart from their stronghold, leaving behind their land and property. Initially they asked to take one camel load of possessions per person, but when Muhammad refused this request, the Qurayzah asked to be allowed to depart without any property, taking with them only their families. However, Muhammad insisted that the Qurayzah surrender unconditionally and subject themselves to his judgment. Compelled to surrender, the Qurayzah were led to Medina. The men, with their hands pinioned behind their backs, were put in a court, while the women and children were said to have been put into a separate court. A third (and final) appeal for leniency for the Qurayzah was made to Muhammad by their tribal allies the Aus. Muhammad again declined, and instead he appointed as arbiter Sa’d Mu’adh from the Aus, who soon rendered his concise verdict: The men were to be put to death, the women and children sold into slavery, the spoils to be divided among the Muslims
[...] vil anbefale Nils August Andersens artikkel hos Minerva, og den påfølgende debatten som er svært interessant. Andresen forsøker også å presisere hva [...]
[...] enhver diskusjon utarte seg. Ofte i en ubehagelig retning sådann. I begivenhetene står fortsatt omstridte tegninger og fortsatt raseri. Jeg har klargjort for mitt syn om denne saken. Det som virkelig [...]
ML
Redaktøren kunne kanskje nevnt at Soskin ble idømt 2 års fengsel for sin tegning av israelsk rett.
Mona Levin-
Det har du selvsagt rett i. Det har falt ut ved en forglemmelse.
[...] Hvilken sak var det de skulle informere om? Jo, den lille glippen PST hadde på sin FB-side. Karikaturen i seg selv er 12 år siden og tegneren fikk 2 års fengsel for tegning. Det var en kahanist (jødisk terrorist) som tegnet tegningen og det var en bevisst agenda bak det. Det var å fyre opp til uroligheter i Midtøsten (nærmere bestemt Israel og de palestinske områdene), og det gjorde det. Det har blitt sagt at den samme karikaturen er årsaken til opptøyene i Hebron 1997. [...]
[...] enhver diskusjon utarte seg. Ofte i en ubehagelig retning sådann. I begivenhetene står fortsatt omstridte tegninger og fortsatt raseri. Jeg har klargjort for mitt syn om denne saken. Det som virkelig [...]
[...] jøder: Det finnes kanskje vel så mange fordommer mot muslimer og mot arabere. Jeg har skrevet om demonisering av muslimer mange ganger tidligere på Minerva. Og for en del påvirker det helt sikkert synet på [...]