http://www.hirhome.com/islam/art.htm

A consensus Muslim account of the massacre of the Qurayzah has emerged as converyed by classical Muslim scholars of hadith (putative utterances and acts of Muhammad), recorded by pious Muslim transmitters), biographers of Muhammad’s life (especially Ibn Ishaq), jurists, and historians.[2] This narrative is summarized as follows: Alleged to have aided the forces of Muhammad’s enemies in violation of a prior pact, the Qurayzah were subsequently isolated and besieged. Twice the Qurayzah made offers to surrender and depart from their stronghold, leaving behind their land and property. Initially they asked to take one camel load of possessions per person, but when Muhammad refused this request, the Qurayzah asked to be allowed to depart without any property, taking with them only their families. However, Muhammad insisted that the Qurayzah surrender unconditionally and subject themselves to his judgment. Compelled to surrender, the Qurayzah were led to Medina. The men, with their hands pinioned behind their backs, were put in a court, while the women and children were said to have been put into a separate court. A third (and final) appeal for leniency for the Qurayzah was made to Muhammad by their tribal allies the Aus. Muhammad again declined, and instead he appointed as arbiter Sa’d Mu’adh from the Aus, who soon rendered his concise verdict: The men were to be put to death, the women and children sold into slavery, the spoils to be divided among the Muslims

Jeg tror jeg ville se på det som en fordel om du kontekstualiserte litt: Dvs. dels se det i forhold til i hvor stor grad konkrete muslimer, som du eventuelt ønsker å utfordre på teologisk/verdimessig, bygger på det du mener er aspekter ved Muhammeds liv; og dels i forhold til hvordan dette er i andre religioner – Kong David, en stor mann innen både kristendommen og, ikke minst, jødedommen, ble blant annet ansett som rettferdig av Gud fordi han var langt mer aktiv i å utslette moabittene, deres barn og kvinner, enn den veikere kong Saul, den gammeltestamentlige Gud hadde definitivt sine svin på skogen, og selv vår nytestamentlige hadde visstnok et seksuelt forhold til den 15 år gamle jomfru Maria:)

Når det er snakk om konkrete forhold i dag, som du mener er usympatiske, og som du mener kan spores tilbake til Muhammed, kan du selvsagt knytte det du mener er usympatisk til Muhammed. Om en muslim sier at han er for dødsstraff for homofile fordi Muhammed var det, kan du selvfølgelig si at i så fall var Muhammed en ond mann. Selvfølgelig er det kritikk, ikke demonisering.

Jeg har selv store problemer med det ufeilbarlige aspektet som i varierende grad tillegges religiøse personer som Muhammed eller Jesus, som vanskeliggjør god diskusjon og gjør selvstendig moralsk ansvar uklart. De aller fleste muslimer jeg kjenner, finner veier for å komme rundt de mest uakseptable av de bokstavtro tolkningene; det tar ikke bort behovet for å føre en kritisk dialog om det teologiske synet til dem som bekjenner at profeter er ufeilbarlige – men det er kanskje et argument for å prøve å knytte kritikken mest mulig konkret til de holdningene de har.

I hht Andresens innføring, ser det ut til at jeg passer i begge kategoriene. Mer om det senere.

Men la meg komme med et konkret spørsmål: Kan jeg som islamkritiker påpeke at Muhammed var en bloddryppende erobrer som lå med barn, som beordret drap på diktere og som tok kvinner og barn til treller etter å ha henrettet deres fedre og menn? Kan jeg stille spørsmålet om i hvilken grad dagens mmuslimers praksis kan spores tilbake til denne tidvis svært usympatiske skikkelsen?