Det gir ikke mening at relativt velstående folk i arbeid skal få 100 prosent av inntekten ved sykdom, mens uføretrygdede permanent utestengt fra arbeidslivet må nøye seg med 64 proent. Derfor er det rettferdig å kutte i sykelønnen.
De med politisk makt i dette land, tør ikke å diskutere bruk av økonomiske incentiver for å redusere sykefraværet. 100 prosent lønn under sykdom er en rettighet som tydeligvis er hugget i stein. Politikere eller representanter for partene i arbeidslivet som sier noe annet blir raskt avvist. At forslag om moderate kutt blir så dårlig mottatt, viser at vi i Norge har et usunt offentlig ordskifte om velferdsordningene.
Det at verken partene i arbeidslivet, Regjeringen eller opposisjonspartiene åpner for en diskusjon om bruk av økonomiske incentiver for arbeidstakere, er uheldig. Politikerne evner dermed ikke å vise det lederskapet, og den åpenheten for ulike meninger, som et sunt demokrati trenger. Det er merkelig at ingen politiske partier tør å argumentere for bruk av økonomiske incentiver.
Sammenlignet med andre land og med andre velferdsordninger i vårt eget land er sykelønnsordningen besynderlig. Norske politikere pleier ikke å sitere filosofer for ofte, men Jens Stoltenberg har visst ved én anledning sitert John Rawls. Rawls er blant annet kjent for sin teori om rettferdighet som rimelighet. Han mente at vi mennesker måtte bli stilt bak et ”uvitenhetens slør” for å komme frem til rettferdige og rasjonelle valg. Hvis vi, i et tankeeksperiment, ikke vet noe om vår sosiale bakgrunn og våre egenskaper, ville vi, ifølge Rawls, være mer skeptiske til økonomisk ulikhet enn vi ellers er. Rawls kom i forlengelsen av dette frem til at økonomisk ulikhet kun kan godtas hvis de dårligste stilte får det bedre når ulikheten øker. Disse argumentene er av enkelte blitt brukt for å forsvare de økonomiske ulikhetene som oppstår i markedsøkonomien: De rike blir rikere, men de fattige blir også rikere.
Hva har dette med sykelønnsordningen å gjøre?
Rawls idé om et ”uvitenhetens slør” kan hjelpe oss å se sykelønnsordningen i et nytt og mer rasjonelt perspektiv. Ville vi valgt en ordning med 100 prosent lønn ved sykdom og bare omlag 64 prosent lønn ved uførhet eller arbeidsledighet, hvis vi skulle etablert velferdsordningene på ny? Jeg tror ikke det. For min egen del er jeg mer bekymret for å bli varig ufør resten av livet og kun tjene omlag to tredjedeler av det jeg tjener nå, enn å få redusert lønn de dagene eller ukene jeg er borte fra jobb pga sykdom.
Beregninger Civita har gjort, viser at en reduksjon av sykelønnen til 70 prosent kan frigjøre midler, slik at varig uføre også kan få 70 prosent. De varig uføretrygdede får i dag bare om lag 64 prosent av det de hadde i lønn før de ble uføre. Ved kutt i sykelønnen – til de relativt mer velstående som deltar i arbeidsmarkedet – kan en omfordele til de relativt sett mindre velstående, som ikke har noen mulighet til å delta på arbeidsmarkedet. Samlet sett blir det likevel en betydelig netto innsparing for staten, dvs. en sparing til fremtidige generasjoner, som også fortjener gode velferdsordninger.
Det argumenteres med at bruk av økonomiske incentiver for å få ned sykefraværet, er utrykk for mistenkeliggjøring av de som blir syke. Det kan imidlertid også sees som en ansvarliggjøring i forhold til det at man kan bli syk. Alle mennesker kan uforskyldt komme til å bli borte fra jobben i en uke pga influensa eller et halvt år pga mer alvorlig sykdom. Men selv om sykdom ikke er selvforskyldt, betyr ikke det at vi ikke bør planlegge livene våre, slik at vi også kan håndtere perioder med redusert inntekt. Vi oppfordres til å planlegge for en uventet regning. Dermed er det vel også rimelig å kreve at vi, som har normalt sykefravær, tar ansvar for å planlegge for det.
Alle partier og partene i arbeidslivet støtter opp om velferdsstaten, fordi den har vist seg å være effektiv og trygghetsskapende. Likevel er velferdsstatens moralske fundament truet, hvis statens ansvar blir for stort. I forhold til arbeid hviler velferdsstaten på noen få enkle prinsipper: Det skal lønne seg å jobbe. De som kan jobbe eller forsørge seg selv, skal gjøre det. Samtidig skal de som ikke kan forsørge seg selv eller jobbe, få tilstrekkelig støtte av fellesskapet til å kunne leve et godt og verdig liv.
De fleste velferdsordninger er utformet med dette for øyet. Det eneste unntaket er sykelønnsordningen, som er langt mer sjenerøs enn arbeidslinjen tilsier. Derfor er det rettferdig å stramme den inn.
- Lars Kolbeinstveit (f. 1980) er filosof og prosjektmedarbeider i Civita
Hei Lars Kolbeinstveit.
Mange takk for dette innlegget. Du har satt ord på det vi har diskutert mange ganger i vår familie og i vår vennekrets. Det er helt urimelig at det skal lønne seg å være syk (for det gjør det jo – ingen reiseutgifter, ingen utgifter til arbeidstøy etc. og allikevel 100% lønn).
Det er også veldig riktig det du skriver – at folk i jobb er de som har det best økonomisk her i landet og som derfor bør kunne sette til side noen kroner slik at man tåler en sykeperiode med redusert inntekt.
Når noe er helt gratis blir det alltid misbrukt – det er nesten for mye å forlange av oss vanlige dødelige at man ikke skal finne en unnskyldning for å være syk noen dager for den minste lille plage når fraværet ikke koster en noe som helst.
Nok en gang – takk for et relevant innlegg i debatten om sykelønn.
Mvh
Harald Weedon
Civita har altså beregnet at med 30 % reduksjon av sykelønn til 70 %, vil de uføretrygdede kunne få trygd tilsvarende 70 % (mot ca 64 % i dag).
Vakkert – og bygger på John Rawls tankeeksperimenterende metode (som er felles for kjernen den nyklassiske økonomiens metode) – der sosiale interesser og maktforhold er abstrahert bort og den rene fordelingslogikk ut fra en overordnet rasjonalitet frigjort fra alle særinteresser (= uten maktbruk) gjør seg gjeldende.
Men dersom dette skulle gjelde også for den perioden der arbeidskjøperen betaler sykelønnen, måtte de 30 % som arbeidskjøperen da “sparer” på sykelønnen, konfiskeres av staten for å kunne overføres til trygdebudsjettets post for uføretrygdede. Med andre ord et inngrep i den private eiendomsrettens forvaltning av lønnsmassen. Men det var vel ikke meningen?
Eller gjelder Civitas beregninger bare for den perioden der Folketrygden dekker regningen – slik at arbeidskjøpernes mindreutgifter til sykelønn i “arbeidsgiverperioden” kan havne i deres egne lommer og slik forbedre driftsresultatet (profittmarginen)?
Mvh
Hans Ebbing
Til Lars Kolbeinstveit.
Full lønn under sykdom er ikke et gode som er kommet av seg selv, det er faktiskt forhandlet fram av en part i arbeidslivet og å bare fjærne ordningen med et pennestrøk ville være høyst udemokratiskt.
Hva med ansatte som har fastlønn og andre oppover i systemene (stortingsrepresentanter og andre i ledende stillinger i alle sektorer, både privat og offentlig). Der vil aldri dette bli gjennomført.
Det er også temmelig naivt å tro at trygded vil få mer når de arbeidsføre skal fratas opparbeidede rettigheter.
Så til det store spørsmålet. Skal dette forslaget gjelde for alle?
“Det er også veldig riktig det du skriver – at folk i jobb er de som har det best økonomisk her i landet og som derfor bør kunne sette til side noen kroner slik at man tåler en sykeperiode med redusert inntekt. ”
Hvor mange er det som er i jobb tror du og bruker ALLE pengene sine på å betale bolig osv? ALLE er ikke høytlønnede nemlig, så dette passer kanskje for Civita men ikke for alle andre. Prøv å være en liten familie med et par unger, en bil og behov for en fireroms leilighet på østlandet (fordi det tilfeldigvis BARE er der de begge kan få brukt kompetansen sin) Boligmarkedet er gjerne så presset at folk må by høyere enn de har råd til og ender opp med å kutte ut forsikringer og liknende. Dette er resultatet. Å be folk spare selv er kun egnet for de som tjener en del over gjennomsnittet. Ta en titt på hvor mange som har egen pensjonsordning f.eks? Sånn er det bare. Det er de kortsiktige behovene som teller og med å vedgå at det er en god idè å sette penger til side for å møte en periode med f.eks sykdom, så vedgår man vel også at behovet er der, man vil bare ikke at staten skal bidra. For noen år siden var det jo noen sykepleiere som mente at lønna var for dårlig til å kjøpe seg bolig i byen. Tror du de legger til side mye? For ikke å snakke om hjelpepleierne som står et hakk lavere i hakkeordenen…. Tror du de setter av penger til pensjonsordninger og liknende? Hvis man skal følge den logikken om at man bare kan sette penger til side selv, så kan vi jo bare avvikle hele sykelønnsordningen og be folk spare selv. ALLE forstår at det ikke går. Dessuten har vi allerede en maksgrense i sykelønnsutbetalingene slik at det faktisk bare er folk på VANLIG/LAV lønn som får fullt utbytte av ordningen.
Det er forsåvidt en grei ting å mene, men det er nesten noe man bare kan mene om man sitter i en situasjon der man selv har G.O.D. råd. Så lenge pengene går til sykelønn til folk som faktisk er syke, så betaler jeg min skatt med glede. Det er mange andre steder enn sykelønnsordningen jeg ville kuttet i.
Svar til Hans Ebbing: Som jeg skriver i mitt innlegg vil en reduksjon av sykelønnen til 70 prosent bety en betydelig sparing for staten. Kostnaden ved å øke uføretrygden til 70 prosent er betydelig lavere enn det staten tjener inn. Staten har slik sett ikke et behov for å drive inn de pengene bedriftene sparer på 70 prosent i sykelønn. Når det er sagt er det ikke utenkelig at bedriftene hadde blitt med på å betale sykelønnen i en lengre periode hvis den ble redusert til 70 prosent.
Svar til ”Spaceman Spiff” Det er riktig at lavtlønte (særlig de med tunge yrker med høyere sykefravær) kommer uheldig ut ved kutt i sykelønn til 70 prosent. Det hjelper ikke denne gruppen isolert sett at de uføretrygdede ville fått et betydelig løft. (fra 64 % til 70 %). Men som Simen Markussen skriver på http://www.minerva.as/2010/02/16/insentiver-reduserer-utst%c3%b8tingen/ er det merkelig at sykelønnsordningen forsvares så sterkt med henblikk på de svakeste på arbeidsmarkedet, når de svakeste ikke en gang er i jobb. Jeg tror dette sier noe om at fagbevegelsen fremmer særinteresser vel så mye som solidaritet. Civitas forslag har som sagt en betydelig netto sparing for staten. Mye av dette bør jo rett og slett spares fordi utgiftene på statsbudsjettet er, som Sigbjørn Johnsen sier, for høye. Men som jeg skriver i Bergens Tidende http://www.bt.no/meninger/kronikk/Sykeloennsordningen-er-urettferdig-1027496.html er de lavtlønte en gruppe som i tilfelle bør prioriteres. Jeg mener de burde betale mindre skatt. ”Spaceman Spiff” sier videre at ”Hvis man skal følge den logikken om at man bare kan sette penger til side selv, så kan vi jo bare avvikle hele sykelønnsordningen og be folk spare selv. ALLE forstår at det ikke går.” Det synes jeg er en tilnærming som overhodet ikke er moderat. Jeg er tilhenger av sterke offentlige velferdsordninger, men mener disse bør ballanseres mot personlig ansvar. Å si at staten har ansvar for all velferd er å kjøre i grøfta på den ene siden av veien. Å si at individet må klare seg totalt på egenhånd er å kjøre i grøfta på den andre siden.
[...] er forståelig at man vil se og gjøre noe med sykelønnsordningene i Norge. Jeg ser da dette og gang på gang har regjeringen fått slakt for sine forslag. IA-avtale, [...]