Konfliktene mellom innvandrere og nordmenn løses ikke av at justisministeren ”kommer på banen”. Her, som ellers, kan myndighetene legge til rette for utvikling – men ikke skape den.
Demonstrerende muslimer er i hvert fall godt integrert i én del av det norske samfunnet: De mener, som nordmenn flest, at ethvert problem kan løses ved at myndighetene trer inn.
”Jeg ønsker […] handling [,] at justisministeren og andre institusjoner […] står frem og sier hva man kan gjøre med slik hets,” uttalte Fatima Khalil til Dagsrevyen lørdag. Også fredagens appeller gikk hovedsakelig på at myndighetene må gjøre noe.
Men nordmenn flest kommer ikke til å forstå hvorfor muslimene føler seg krenket, selv om justisministeren kommer på banen. Ei heller vil de muslimene som føler seg mest krenket, forstå de historiske, politiske og ideologiske grunnene til at ytringsfriheten er blitt et nærmest absolutt i Norge.
Derimot tror jeg at forståelsen øker når begge parter taler åpent og ærlig om hva de mener, slik muslimene gjorde i demonstrasjonen sist fredag. Mange nordmenn, inkludert undertegnede, kan forstå at karikaturen Dagbladet gjengir kan virke både krenkende, ufin og provoserende. Den er en, etter min mening, uintelligent og fordummende form for religionskritikk.
Det betyr imidlertid ikke at religionskritikk, ei heller uintelligent sådan, bør forbys. Meninger bør ut i lyset. Kun da kan de møtes.
Hat, mistro og fiendebilder møtes best med gode argumenter. Gode argumenter kommer lettere når man får mer kunnskap. Det kan myndighetene legge til rette for, først og fremst ved å ivareta en sterk ytringsfrihet.
Det viser seg stadig at de som faktisk har kontakt med innvandrere, er mer positive til dem. Blant nordmenn som har kontakt med innvandrere, ser bare én av 100 hovedsakelig negativt på denne kontakten. Det ville overraske meg om det ikke også er omvendt – at de innvandrere som har mest kontakt med nordmenn, er mest positive til dem.
Norge og andre vestlige land har brukt flere hundre år på å tolerere og venne seg til religionskritikk. En del av dem som innvandrer til Norge i dag, må gå gjennom den samme prosessen på mye kortere tid, og under mye sterkere press om å gjøre det raskt. Det betyr at det vil oppstå konflikter.
Men klarer vi å håndtere konfliktene like godt i tiden som kommer som vi har gjort til nå, vil norsk innvandringshistorie snart ses på som en suksesshistorie. Demonstrasjonen fredag gikk fredelig for seg, og all ære til arrangørene og deltakerne for det. Legger de fra seg den svært norske innstillingen til at alt vi ikke liker, skal forbys, skal de også snart se at sympatien øker.
Jeg tilhører derfor dem som synes det er positivt at integreringsspørsmålene kommer stadig høyere på dagsorden. På dette området er det mye mer eller mindre innestengt frustrasjon, og det er bra at det kommer ut. Troll sprekker som kjent i dagslys.
- Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.
“Men nordmenn flest kommer ikke til å forstå hvorfor muslimene føler seg krenket, selv om justisministeren kommer på banen. Ei heller vil de muslimene som føler seg mest krenket, forstå de historiske, politiske og ideologiske grunnene til at ytringsfriheten er blitt et nærmest absolutt i Norge.”
Dette synes jeg var noe urettferdig. Reaksjoner på at visse uttalelser “skulle vært ulovlig” er en jevnlig hendelse i kantinen på jobben, på tross av at de samme menneskene vil si de er for absolutt ytringsfrihet som et prinsipp. Fenomenet som ligger til grunn her er at når man “stemmer” over hvert enkelt tilfelle er man mye mer tilbøyelig for å stemme mot en generelt prinsipp enn om man måtte stemme over en rekke tilfeller i slengen. Dette fordi man tillegger mye større vekt på at ens egen ytringsfrihet kan bli begrenset marginalt, enn at andres begrenses grovt.
Poenget mitt er at det neppe er slik at muslimer ikke “forstår” ytringsfrihet. De reagerer, som mange norske grupper, på en enkelytring som rammer dem. Men om de ble stilt overfor prinsippet som en generell regel, eller et stort utvalg av ytringer, ville de trolig stemt ganske likt som resten av oss.
Vedr. grisekarikaturen trykket i Dagbladet. Denne var en illustrasjon til en sak som handlet om hva som ble skrevet om muslimer på PST´s facebook-side. Det kan i en viss grad sammenlignes med f.eks. å trykke jødekarikaturer som illustrasjon i en sak om anti-semittisme.
Avisene har selvfølgelig også et ansvar for hvordan de illustrer artiklene sine. Kan illustrasjonene virke støtende, må nytten og viktigheten av å illustrere vurderes opp mot hensynet til de som kan bli støtt. Men det blir feil å oppfatte trykkinga av akkurat denne tegninga som et forsøk fra Dagbladets side på religionskritikk. I motsetning til om det hadde vært Dagbladets egen avistegner som hadde laget karikaturen.