Vi er i ferd med å få en utvikling der prinsippet om at «vi alle lever på hverandres arbeid» erstattes med: «vi snylter mange på noens arbeid». Det er på tide å ta sykelønnskutt på alvor.
Rettigheter er essensielt for ethvert fungerende samfunn. Retten til liv, eiendom og søken etter lykke er, etter mitt syn, de mest fundamentale verdiene i et liberalt demokrati, men rettighetsbegrepet har via norsk venstreside begynt å få en merkelig allmenn betydning. For rettigheter som tidligere innebar at staten skulle sikre din frihet fra maktmisbruk og hindringer, er nå blitt til en omfattende rett til å kreve at staten legger alt til rette for deg, uten ekstra kostnader.
Enkelte ser ut til å tro at retten til liv innebærer at staten skal puste liv i lungene dine, at retten til eiendom betyr at staten skal putte eiendeler i fanget på deg, og at det av en rett til søken etter lykke følger at staten skal servere deg lykke på et fat. Mange nordmenns, og særlig norske politikeres, holdninger til velferdssamfunnet er i ferd med å ligne en aksjespekulant som vil ha lavest mulig risiko og høyest mulig avkastning, samtidig som eventuelle tap dekkes av det store fellesskapet. Det er et regnestykke som ikke går opp i lengden.
Pyramidespill
Det er ikke bare rettigheter vi har et tidvis merkelig forhold til. Kostnader er også noe mange politikere ikke helt ser ut til å forstå. For er det én ting politikere, særlig på venstresiden, er glad i, så er det ting som er gratis. Og det er gjerne kombinasjonen av rettigheter og gratis som er verst. Retten til å være syk har nemlig blitt ensbetydende med retten til at det skal være gratis å være syk, eller rettere sagt: retten til å være syk, helt gratis, på andres regning.
Velferdsstaten begynte som et pyramidespill, der hensikten var at det store flertallet på bunnen av pyramiden skulle betale til de få på toppen som trenger hjelp. Nå er velferdsstaten i ferd med å skifte form. Den begynner gradvis å se ut som en omvendt pyramide, der stadig færre på bunnen av pyramiden skal betale for stadig flere på toppen som vil ha sine gratis «velferdsrettigheter».
Dette er problemet med alle pyramidespill. Alle som betaler inn vil ha mest mulig igjen, men når det er stadig færre som betaler inn og stadig flere som vil hente avkastningene, så sier det seg selv at det må si stopp en dag. Oslo Høyre og Civita er blant dem som har ønsket å ta tak i dette problemet, og våger seg frempå med konstruktive og velbegrunnede forslag om kutt i sykelønn som få andre våger å ta i. Da blir det ramaskrik, og de beskyldes for å være usosiale og for å mistenkeliggjøre mennesker. Vel, dette er ikke snakk om å mistenkeliggjøre mennesker – det er snakk om å erkjenne et enkelt fakta: at gratisgoder misbrukes.
Billig kollektivtransport er også et gode det offentlige bruker mye penger på. Det offentlige er inne med store summer for at alle skal ha mulighet til å benytte seg av buss, tog, t-bane og trikk. Det er likevel ingen som ser det som problematisk at det er kontroll på t-banen (annet enn dem som ikke kjøper billett). Vi hører ikke politikere rope ut at det er mistenkeliggjøring av trikkepassasjerer å ha jevnlige billettkontroller.
Kunstig innretning
Kritikerne av sykelønnskutt har, med sin argumentasjon, ikke forstått hva velferdsstaten egentlig er. Velferdsstaten er en kunstig innretning. Sykelønn er, som alle andre offentlige ordninger, ett gode – ikke en rettighet. Politikere liker riktignok å vedta at goder skal være rettigheter, men det er like fullt kunstige rettigheter. Det er en rettighet det ikke er mulig å håndheve uten arbeidsfolks medvillighet. Er det ikke penger så er det ikke penger. Velferdsstaten er tuftet på prinsippet om at vi lever alle av hverandres arbeid. Nå er dette prinsippet i ferd med å endres til at vi snylter mange på noens arbeid. Velferdsstatens er i ferd med å miste mye av sin legitimitet og respekt. For kutt i sykelønn handler mer enn noe annet om respekt. Det handler om respekt for alle dem som står opp hver morgen, selv om de hoster litt eller har litt vondt i hodet.
Så er jeg selvfølgelig klar over at mange virkelig er så syke at de ikke klarer å gå på jobb, og vil bli nødt til å tåle en liten nedgang i lønn de dagene de er syke. Men permanent syke som i utgangspunktet ikke skal tilbake i jobb er allerede pent nødt til å akseptere en enda større nedgang i lønn enn det som i det hele tatt har vært diskutert fra noen kant i sykelønnsdebatten. Å kutte i sykelønnen er derfor både respektfullt ovenfor de som er i arbeid, det er rettferdig ovenfor de permanent syke, og det er ikke minst helt naturlig at man ikke mottar full lønn når man ikke er i jobb. Det viktigste er at det alltid er et incentiv om å stå i jobb.
Det kan avslutningsvis være nyttig å huske følgende sitat fra den gamle franske politikeren Frederic Bastiat: «Alle ønsker å leve på utgiftene til staten. De glemmer at staten lever på utgiftene til oss alle.»
- Kristian Tonning Riise (f. 1988) er leder i Hedmark Unge Høyre, og har vært praktikant i Civita. Han studerer idéhistorie ved Universitetet i Oslo og blogger på http://grenserforpolitikk.com
Godt sagt!
[...] LED HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS [...]
Det er høyst bemerkelsesverdig at 20 åringer kan uttale seg så bombastiskt om arbeidslivet og spesielt om sykefravær som er langt mer komplekst enn “jyplinger/politikerspirer som synser om ett og alt.
Anbefaling: ta ei uke med nattskift sammen med helseperonell eller andre grupper som jobber turnus/skift så får kanskje pipa en annen lyd.
Jo Benkow uttalte med kloke ord dengang ordningen med full lønn under sykdom ble innført:”hvorfor skal ikke andre ha det når vi som stortingspolitikere har slike rettigheter”.
Innføring av karensdager/reduset sykelønn vil også slå skjevt ut fordi de fastlønte vil beholde full lønn under sykdom.Det å skille klinten fra hveten er ikke ukjent for Høyre, det er helt legitimt og ikke noe galt i det.Men så er det å stå fram som formidler av det budskapet.
Intet dårlig innlegg, intet dårlig svar fra Jan E., heller. Men en påstand om at de som er sykemeldte ikke blir kontrollert, minst på linje med trikkesnikerne, er etter mitt syn så misvisende at den best kan betegnes som feilaktig.
Jan E: Man kan alltids slenge på et gammelt sitat fra en gammel helt, for å understøtte poenget sitt. For all del, jeg gjør det ganske ofte selv, og i den anledning kan jeg jo sitere en annen gammel traver (les: Kåre Willoch), som nylig uttalte følgende:
“Jeg skal ikke bruke mye tid på sykelønnsordningen, men jeg må si at jeg syns det er pinlig å se hvorledes en stor forening av fornuftige mennesker flykter fra virkeligheten og innbiller seg at man kan redusere sykefraværet uten å sette ned godtgjørelsen for å være syk”
(http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article1837978.ece)
Men for å ta selve poenget: Karensdager og redusert sykelønn vil også gå utover de som har fastlønn. Jeg skjønner ikke helt problemstillingen din, for dem som ikke har fastlønn vil jo uansett “rammes” hvis de ikke er på jobb. De som ikke har fastlønn er jo avhengig av å være på jobb, for å samle timer, provisjon, osv… for å i det hele tatt få lønn. Det er jo nettopp de med fastlønn det VIL gå utover. Fastlønn er jo fast lønn for utført arbeid, ikke fravær av arbeid.
Til – O.: Nå tror jeg du bevisst misforstår eksempelet mitt. Poenget er at å erkjenne at en ordning misbrukes, ikke indikerer at du har noe mer mistillit til folk. Det er bare å erkjenne et kjent faktum. Hvis du ikke taper noe på å sitte hjemme i stedet for å være på jobb, så vil også flere gjøre dette.
Kristian Tonning Riise:
Det var et krav om likebehandling rent økonomisk som resulterte at alle uansett avlønning skulle komme likt ut under fravær fra jobb.De fastlønnede/månedslønnede som det het på 50/60/70 tallet var funksjonærer og andre i ledende stillinger som hadde stor fordel av ordningen.Så mitt poeng er at det er alltid en forklaring på hvorfor tingenes tilstand er som de er.
Jeg har nesten dobbelt så mange år i arbeidslivet som du har år på baken,og samfunnsdebatten og det politiske liv har alltid interessert meg, og det er ikke blitt mindre etter oppdagelsen av Minervas sider.
Høyre har alltid et pessimistsk syn på økonomien uansett hvordan konjunkturene er, kan bare nevne skattelette som intensiv i både gode og dårlige tider.
Som en digresjon kan det nevnes (noe jeg har tatt opp tidligere, men desverre ingen som responderer): for et par år siden kom en sosialmedisiner fra Ntnu på banen med følgende: Norge bruker 99% av budsjettet til å reparere mennesker med lidelser og den ene resterende 1% til å forebygge lidelser.Hvorfor er det ikke noen som tar tak i dette “sløseriet” som kunne spart den enkelte og samfunnet for betydelige beløp?
For da hadde, tror jeg den debatten vi har i dag, vært ikke eksisterende.