Skriv ut utskriftsvennlig side

IMDI klager over at problematiseringen av innvandringen er for dominerende i norsk presse. Men kanskje det skyldes at problemene er betydelige?

Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. Allerede i tittelen i sin årsrapport offentliggjort tirsdag har Integrerings- og mangfoldsdirektoratet presentert sin konklusjon og sitt budskap. IMDIs grunnlag for å konkludere med at islamfrykten er medieskapt er så vidt jeg kan skjønne kapitlet der ti innvandrere i ledende stillinger bli satt til å vurdere norsk presse (s. 83-87). Det er i hvert fall her denne konklusjonen er lettest å gjenfinne. Det står mye fornuftig i denne rapporten, men IMDI har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å gi den en slik innpakning. Det skaper mistanke om at IMDI ikke ønsker en realistisk fremstilling av innvandring og innvandrere i mediene, men en forskjønnet en.

Grupper med størst problemer fremstilles negativt
I forordet trekker IMDI-direktør Osmund Kaldheim frem at det er muslimer og personer fra Afrika som får mest negative omtale i media. Han kobler dette til at de samme gruppene sterkest føler seg diskriminert i Norge. Kaldheim kunne ha gjort en annen kobling, nemlig at den negative omtalen kan skyldes at dette er de gruppene som er sterkest overrepresentert blant kriminelle, blant mottakere av sosiale ytelser, har lavest utdanningsnivå (s. 32) og som i minst grad yter noe tilbake ved å jobbe.

IMDI utgir også et utmerket faktahefte. I den siste utgaven av dette kan vi f.eks. lese (s. 44) at sysselsettingsandelen blant dem med bakgrunn fra Afrika er snaue 50 prosent, fra Asia snaue 57 prosent, mot 76,2 for innenlandskfødte og nesten like høy blant innvandrere fra vestlige land.

Hvorfor så mye skriverier om somaliere?
Videre (s. 11) gjøres det et poeng av at somaliere får tre ganger så mange medieoppslag som polakker, selv om polakkene er dobbelt så mange, og at oppmerksomheten stort sett er negativ. Kan det ha noe med at somalierne er gruppen med lavest arbeidsdeltakelse, høyest avhengighet av trygd og sosialhjelp, mens polakkene i langt større grad jobber, tar høyere utdanning og betaler sin skatt?

På samme side pekes det på at dekningen av somaliere i Norge særlig er knyttet til kriminalitet, kulturell praksis (som vel er IMDI-språk for kjønnslemlestelse) og manglende integrering, som jeg antar har som viktig bestanddel økonomisk utenforskap. Rapporten stopper ikke opp for å nevne at dette i høy grad er faktiske, og ikke medieskapte problemer.

Statistisk Sentralbyrå utga en rapport i 2007 der byrået gjennomgikk levekårene til 18 forskjellige innvandrergrupper. Inntektsregnskapet på s. 82 er interessant lesning: Et gjennomsnittlig par med barn i Norge hadde en yrkesinntekt på 635.000 kroner, og betalte snaue 205.000 i skatt. For somaliere var tallene henholdsvis 150.000 og 42.000. Gjennomsnittsparet fikk snaue 74.000 i overføringer fra staten, hvorav 1600 kroner i sosialhjelp, mens somalierne fikk 194.000 hvorav mer enn 61.000 i sosialhjelp. (Polakkene finner dere på s. 147).

Skal fakta retusjeres vekk?
Mener IMDI at SSB aldri burde ha offentliggjort et slikt regnskap, eller at mediene burde ha tiet det i hjel? På side 51 skriver bidragsyterne Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen:

Som en av de sist ankomne gruppene til Norge har somaliere vært utsatt for en gjennomgående mistenkeliggjøring, som «de som ligger dårligst an på alle statistikker» når det gjelder tilpasning til det norske samfunnet. De har blitt rapportert om som gruppen med høyest arbeidsledighet, størst forbruk av sosial trygd, dårlige resultater på skolen, høy grad av kriminalitet og blitt knyttet til fenomener som tvangsekteskap, omskjæring, khatrøyking og vold.

Men dette er jo fakta! Skulle pressen la være å fortelle om negative forhold knyttet til en gruppe, fordi dette er ”mistenkeliggjøring”?

Og så pynter vi litt på det!
På samme side (11) som uthengning av somaliere først fremheves, gjengis et foto fra eldreomsorgen, der en ung afrikansk jente, som meget vel kan være somalier, hjelper to etnisk norske eldre.

Billedteksten er: ”Innvandrere i Norge har en relativt høy deltakelse i arbeidslivet sammenlignet med andre europeiske land, det gjelder særlig for kvinner.” Er det denne typen medisin mot ”mistenkeliggjøring IMDI ønsker seg? Eller skal vi tro at valget av illustrasjonsfoto er helt tilfeldig? Legg merke til valget av sammenligningsgrunnlag – ikke den norske gjennomsnittsbefolkningen, men innvandrere i andre land.

I denne rapporten finner vi ikke mange upassende fakta, men vi behøver ikke å gå lenger enn til IMDIs eget faktahefte (s. 45) for å finne ut at yrkesdeltakelsen blant somaliske kvinner i Norge er 25 prosent, som faktisk er en viss fremgang fra tidligere år, men fremdeles er desidert lavest av alle nasjonaliteter.

Overdrives kriminalitetsfaren?
Vi vet at fjernkulturelle innvandrere er betydelig overrepresentert blant kriminelle. Tar vi hensyn til sosioøkonomiske bakgrunnsvariabler – unge menn med lav utdanning er mer kriminelle etc. – reduserer overrepresentasjonen betydelig, men den ”ujusterte virkeligheten” er tross alt den som folk flest møter. Derfor er det ikke rart at kriminalitet er en viktig faktor i dekningen av innvandring.

Likevel er det grunn til å spørre om skjevheten i mediedekningen på dette punktet står i forhold til skjevheten i kriminalitetsstatistikken. Generelt mener jeg at kriminalitetsstoffet får alt for stort rom i media, og bidrar til å skape et inntrykk av at Norge er et langt farligere sted enn det som faktisk er tilfellet.

En relevant eksempel er forholdet mellom stort fokus på (relativt få) overfallsvoldtekter, der ikke-vestlige innvandrere de tre siste årene sto bak samtlige 41 anmeldte forhold i Oslo, og mindre fokus på de langt flere øvrige voldtektene, der overrepresentasjonen er mindre. Men skyldes denne oppmerksomheten at gjerningsmennene bak overfallsvoldtektene er innvandrere? Jeg synes ikke det er så merkelig at mediene i den perioden der disse voldtektene skjedde gjorde mer ut av at unge damer ikke turde gå over Grünerløkka på grunn av redselen for vilt fremmede, enn at vi har et stort underliggende problem med voldtekter begått i hjemmene av bekjente. Det første fenomenet er utgangspunkt for nyhetssaker, det andre for mer dyptgående analyser, som pressen faktisk også bringer, men det er langt færre av dem.

Problemfokuset dominerer
Hovedfunnet i medieanalysen som er gjort av Retriver for IMDI er at 71 prosent av oppslagene om innvandring eller integrering har negativ vinkling, altså at de er problemorienterte. Det kan virke mye, men som vi har sett ovenfor står det ikke til å nekte at det er betydelig reelle problemer knyttet til sosioøkonomiske forhold og kriminalitet. Og pressen, og formodentlig lesere og seere, er nå en gang mer opptatt av hendelser og problemer enn av ”hverdagsliv”.

Kulturmotsetninger er også sterkt fokusert de senere år, men også disse er i høy grad reelle, selv om man kan diskutere om de gis uforholdsmessig stor plass. Mediene og leserne er for eksempel interessert i at muslimer protesterer mot karikaturtegninger, særlig fordi disse protestene gjerne er knyttet til trusler eller krav om sensur.

En presisering er nødvendig her: Andelen på 71 prosent gjelder de artiklene som har innvandringsrelaterte emner som hovedfokus. Tar man med alle artikler som berører temaet, også de der dette er mer perifert, faller andelen til 40 prosent. Derfor blir det også feil når Hilde Haugsgjerd i Aftenposten i går skyver leserinnleggene foran seg, og viser til at av nyhetsartiklene er bare 37 prosent problemorientert. Denne andelen relaterer seg altså til totalen på 40 prosent, ikke 71 prosent. Lederer og kommentarartikler er etter denne målestokken, altså artikler der innvandring er hovedfokus, overrepresentert, med 53 prosent problemorientert, men ikke så mye som innsendt stoff (70 prosent). På den annen side er bare 11 prosent av reportasjestoffet problemorientert.

Minerva publiserer mye stoff knyttet til innvandring og religion, og en stor del av dette er problemorientert. Det mener jeg speiler virkeligheten og forhold som det er viktig å debattere. Men vi har også publisert flere artikler som viser en mer positiv utvikling, blant annet en reportasje om innvandrernes middelklasseaspirasjoner, og den høye og voksende andelen innen høyere utdanning.

Ingen presseorganer kan si med hånden på hjertet at de til enhver til finner den riktige balansen mellom problemfokusering og å speile også positive utviklingstrekk, eller vet akkurat hvor dette balansepunktet ligger. Det ligger i en kritisk og undersøkende presses natur å være mer opptatt av det som trenger forbedring enn det som er i orden.

Twitter: @jasnoen

Ønsker du å kommentere på dette innlegget kan du gjøre det her.