CEPOS’ bok om konservative tenkere minner oss om at et samfunn ikke kan konstrueres på grunnlag av kald rasjonalitet og abstrakte, utopiske ideer, men må vokse frem. Den viser også at konservative i dag mangler et realistisk politisk program.
11 konservative tænkere
Rasmus Fonnesbæk Andersen
og Henrik Gade Jensen (red.)
CEPOS 2010
Personene i CEPOS sin nye bok om elleve konservative tenkere – Tocqueville, Eliot, Oakeshott, Voegelin, Arendt, Goldwater, Tolkien, MacIntyre, Bloom, Scruton og Dalrymple – har tilsynelatende lite til felles, annet enn at de kan, mer eller mindre treffende, bli beskrevet som konservative. Boken mangler et enhetlig tema, og essayene er dessverre svært ujevne både i lengde og kvalitet. Likevel fungerer boken godt som en port inn til deler av den konservative tradisjonen – og gitt menneskene som presenteres skal det godt gjøres å ikke få til noe interessant.
Hva er kjernen i konservatismen? En grundig undersøkelse av det spørsmålet ville kreve mer spalteplass enn det er rom for i dette bokessayet, men ifølge Minervas egen Torbjørn Røe Isaksens artikkel på våre nettsider for bare noen uker tilbake, er konservatismen først og fremst ”et sett antagelser og predisposisjoner” om mennesket og om samfunnet. Implisitt i disse antagelsene er en skepsis til den menneskelige fornuft, og hos noen tenkere også en mer generell skepsis til det moderne, liberale samfunn.
Ingen illusjoner
”Det er en sunn politisk forhåndsregel å betrakte enhver mann som svindler”, skrev David Hume, sitert i Henrik Gade Jensens forord. Det er vel en overdrivelse å påstå at Humes ord reflekterer det konservative menneskesynet, men konservative vil likevel erkjenne at Hume hadde et poeng: Selv om mennesket fra naturen ikke er ondt, er det utvilsomt tilfelle at det har et potensial for det onde, og at menneskets handlinger ofte er preget av egoisme, svakhet og kortsiktighet. Som en politisk forhåndsregel er derfor Hume sin anbefaling på sin plass: Et samfunn må være kulturelt og institusjonelt robust nok til å kunne håndtere menneskets svakheter. Den reaksjonære filosofen Joseph de Maistre mente at mennesket trengte ”pave, konge og bøddel” for å holde sine impulser i sjakk, og dermed holde et hobbesiansk anarki på armlengdes avstand. De fleste konservative ser nok ikke like svart på menneskenaturen som de Maistre, men en sunn skepsis er likevel noe som går igjen hos mange av dem.
Den grunnleggende konservative innsikten er at mennesket ikke kan løsrives fra sine omgivelser, og at det trenger sosiale institusjoner – rettsvesenet, sosiale sanksjoner, skam – for å kunne leve i sammen i fungerende og sunne sosiale fellesskap. Konservatives syn på samfunnet skiller seg derfor fra det liberale. Mens liberale ofte begynner fra et sett av prinsipper om hvordan samfunnet bør organiseres for å maksimere visse goder – spesielt frihet – tar konservative gjerne utgangpunkt i det allerede eksisterende samfunnet og ønsker sjelden å si noe universelt om hvordan samfunn bør eller ikke bør se ut.
Blodløs rettighetstenkning
Den konservatives rolle har ofte vært å ha påpeke at verden ikke er så enkel som det den franske opplysningstenkeren Rousseau, og senere inkarnasjoner av ham, vil ha det til. Som Kasper Støvring skriver i kapitlet om den engelske filosofen Roger Scruton, er den historiske erfaringen fra den franske og russiske revolusjon at universelle rettigheter ikke sikres ved hensiktserklæringer eller ved å bli nedfelt i formelle grunnlover. Rettigheter er noe som vokser gradvis frem i samspillet mellom individet, samfunnet og staten. På grunn av at rettigheter alltid forutsetter orden og fungerende samfunnsstrukturer, er rettigheter først og fremst historiske og kulturelle fenomener – partikulære og lokale, ikke globale og universelle.
Støvring skriver: ”Hvis rettigheter skal opprettholdes som realiteter, avhenger de av eksistensen av et pliktbasert dydsfellesskap, en borgerlig gjensidighet som binder fremmede mennesker sammen under en felles rettsorden.” Derfor er konservative som Scruton og Theodore Dalrymple (en engelsk psykiater og skribent) kritiske til den moderne rettighetstenkningen, særlig slik den blir praktisert av institusjoner som FN og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Rettigheter eksisterer ikke i et vakuum, og kan i siste instans kun opprettholdes av de individene et samfunn består av. Dersom rettigheter pålegges av andre utenfra, vil det derfor forrykke den nødvendige balansen mellom rettigheter og plikter.
Liberale sier gjerne at statens rolle er å opprettholde noen grunnleggende rettigheter – først og fremst retten til liv og eiendom – og ellers la mennesker gjøre som de vil. Men et samfunn kan ikke holdes sammen av formalistisk rasjonalitet. Ifølge Scruton er poenget med et politisk og juridisk system er nettopp det å ha legitime institusjoner som kan avveie forskjellige interesser og hensyn for å finne en løsning samfunnet kan leve med. Det er kjernen i det å være et samfunn, og det er det som er problemet med EMD og liknende institusjoner; de hakker løs på rettighetenes grunnlag – et legitimt, historisk fremvokst samfunn – isolert fra å måtte veie ulike hensyn opp mot hverandre. De kan argumentere abstrakt, formalistisk og moralistisk uten tanke på konsekvenser eller praktiske følger. Følger man Scrutons logikk her, betyr det at overnasjonale beslutningstagere undergraver den sosiale og organiske grunnmuren som rettighetene er bygget på. Eller for å sitere den anglo-amerikanske skribenten John Derbyshire, som skrev om det å fjerne alle hentydninger til religion fra det offentlige:
Does it not occur to you … that by purging all sacred images, references, and words from our public life, you are leaving us with nothing but a cold temple presided over by the Goddess of Reason – that counterfeit deity who, as history has proved time and time and time again, inspires no affection, retains no loyalties, soothes no grief, justifies no sacrifice, gives no comfort, extends no charity, displays no pity, and offers no hope, except to the tiny cliques of fanatical ideologues who tend her cold blue flame?
Mennesket og samfunnet kan med andre ord ikke leve av rasjonalitet alene. Dekonstruerer man et samfunns religion, kultur, tabuer og tradisjoner står man igjen med en fremmedgjort, atomisert masse av mennesker uten noe annet til felles enn at de lever på samme territorium.
Det lange forfallet
Konservative kjennetegnes gjerne også av en skepsis til hele det moderne prosjektet – i bredeste forstand, utviklingen i Europa siden opplysningstiden – og da spesielt av en mistro til alle typer utopistiske ideer. ”Mennesket er født fri, men overalt bærer det lenker”, jamret Rousseau. Kastet man vekk monarkiet, aristokratiet, presteskapet – kort sagt, det bestående – ville menneskene kunne leve frie og lykkelige sammen. Da monarkiet, aristokratiet og presteskapet var borte, skulle man rive ned borgerskapet, nasjonalstaten, ”patriarkatet”, den borgerlige moralen. Prosessen har fortsatt frem til i dag, hvor det ikke er stort igjen å rive ned eller dekonstruere.
Hva er det som er så galt med nåtiden, og med utviklingen, at noen føler man må se til fortiden for å finne svar? Hva er galt med universelle rettigheter, frihet, kapitalisme, rikdom, mangfold, moderne kultur og overnasjonale institusjoner? Med andre ord, hva er galt med liberalismen?
For i hvert fall tre av de elleve som omtales i denne boken – Voegelin, MacIntyre og Bloom – vil svaret være ”det meste”. Den tysk-amerikanske filosofen Eric Voegelin (som Søren Hviid Pedersen har skrevet om for Minerva tidligere) sammenlikner liberalismen, sammen med samtlige av den moderne tidens ideologier, med en type forskrudd religiøsitet: Vestlig tenkning har vært på feil spor siden William of Ockham på 1300-tallet, fordi verden med ham mister orden og sammenheng. Med Ockham tømmes verden for mening, og resultatet er en verden som etter renessansen ble stadig mer relativistisk, oppløsende og individualistisk. I et slikt samfunn griper mennesket i desperasjon til ideologiene – mest grotesk representert til nazismen og kommunismen, men også, ifølge Voegelin, i siste instans til liberalismen.
Den skotske filosofen MacIntyre er inne på samme spor når han kritiserer reformasjonen. MacIntyre mener at protestantismen la grunnlaget for en mekanisk oppfattelse av universet, som gjorde at fornuften ikke lenger kunne være en kilde til moral og livsinnhold. Dette ledet til det moderne synet på individet som løsrevet fra sin arv og sin kontekst, som selv kan velge sitt liv, sin identitet, og sin livsstil. ”Den sosiale identifikasjonen er en del av den enkeltes substans … Uten denne identifikasjonen eller dette ’sosiale rommet’ er individet intet, eller på det meste en fremmed eller fredløs.”
Resultatet av menneskets løsrivelse fra sine historiske og organiske strukturer er det Arendt kalte massemennesket, ”tankeløst, indifferent, lidenskapsløst”, som – ifølge Bloom – bruker sine liv på et vanvittig arbeid, for så å ha fri i en atmosfære av vanvittig likegyldighet. For disse tenkerne ble liberalismen med andre ord ensbetydende med en dehumaniserende, teknokratisk modernitet.
Problemet med dette er jo selvsagt at å se på hele sin kulturs historie som et eneste stort forfallsprosjekt, og sidestille – som Voegelin – all politisk tenkning siden Ockham med totalitarisme, knapt kan kalles konservativt i vanlig forstand. Konservatisme forutsetter tross alt at det fortsatt er noe å bevare.
Verd å bevare
For Scruton, Eliot og Tolkien er nasjonen og den nasjonale kulturen det man ønsker å bevare. Men nasjonen må ikke forveksles med staten: ”Jeg elsker England, ikke Storbritannia”, skrev Tolkien. Man må anta at det ikke var på grunn av at han mislikte Skottland eller Wales, men på grunn av at England er en geografisk og kulturell realitet – og således noe man kan elske – mens Storbritannia først og fremst er et politisk begrep. Nasjonalisme i sin ekstreme form er, som bloggeren Daniel Larison har pekt på flere ganger, en type avgudsdyrkning, og således antikonservativt. Den patriotismen vi her snakker om er mer slik Orwell i sin tid definerte den: ”…devotion to a particular place and a particular way of life, which one believes to be the best in the world but has no wish to force on other people.”
Nasjonen og nasjonalstaten er, ifølge Scruton, forutsetningen for de frie og ordenspregede vestlige samfunn. Forutsetningen for velfungerende stater er sosial samhørighet. Statens autoritet og legitimitet avhenger rett og slett av om borgerne betrakter det som sin felles stat – den avhenger med andre ord av nasjonal lojalitet. Og den lojaliteten ”er grunnlagt på kjærlighet til sted, til de skikker og tradisjoner som er blitt innrisset i landskapet, og til ønsket om å beskytte disse godene”. Det er med andre ord ikke en type lojalitet som kan skapes eller formes gjennom en villet politikk – den enten er der eller ikke er der.
Den typen lojalitet kan, derimot, forvitre gjennom en villet politikk. Den europeiske nasjonalstaten har vært under press i flere tiår, både ovenfra – via EU og andre internasjonale organisasjoner – og nedenfra – via innvandring –, i tillegg til å ha vært utsatt for forsøk på delegitimering fra den intellektuelle eliten. Konservative ser gjerne pessimistisk på denne utviklingen, og er skeptiske til tanken om at mennesker skal kunne leve sammen i relativ harmoni dersom de ikke har en felles historie, felles tradisjoner, og sammenfallende forståelse av det gode liv. Det er derfor rimelig å anta at de fleste tenkerne omtalt i denne boken ville sett på prosjektet med å omdanne de gamle europeiske nasjonalstatene til multikulturelle samfunn styrt fra Brüssel, med skepsis.
Et politisk program
Men hva er det de konservative vil? Hvordan vil et konservativt politisk program kunne se ut i vesten i 2010? Tocqueville har vært i graven i 150 år. Eliot, Tolkien, Bloom og Arendt var mer opptatt av litteraturen og historien enn de var av politikk. Det er vanskelig å forestille seg at Voegelin eller MacIntyre skulle kunne bidra med en realistisk, konservativ politikk. Oakeshott og Goldwater var på mange måter mer liberale enn de var konservative.
De som da gjenstår som veivisere er Scruton og Dalrymple. Slik jeg leser Scruton vil en konservativ politikks fremste oppgave være å forsvare nasjonalstaten som organiserende politisk prinsipp. Konkret ville et vellykket forsvar av nasjonalstaten måtte innebære 1) en avvisning av kulturradikalismen innen akademia og offentlige utdanningsinstitusjoner; 2) en sterkt redusert innvandring og en avvisning av multikulturalistisk ideologi; og 3) en rehabilitering av den suverene staten i regional og internasjonal politikk. Dalrymple ville muligens ha lagt til at vi, 4) må oppfordre til større ansvarlighet og uavhengighet fra staten ved å gjenopprette skillet mellom verdig og uverdig trengende, samt 5), stramme inn kriminalpolitikken og gjenopprette respekten for samfunnets autoritetsstrukturer
De fleste som har kjennskap til europeisk politikk ser at dette er relativt urealistiske mål, og jeg tror ikke Scruton, Dalrymple eller noen av de andre som omtales i boken, har noen særlige illusjoner om realismen i et slikt politisk program. Det betyr at dersom den konservative analysen av samfunnet og mennesket holder vann, er de vestlige samfunnene på vei inn i solnedgangen.
- Magnus Thue (f. 1980) er redaksjonssekretær i Minerva.
Vil du kommentere dette innlegget kan du gjøre det her.
