http://www.europeanrenewal.org

Jeg synes det du skriver om det politiske program er interessant, men jeg er nok ikke helt enig i dine konklusjoner. Den konservative legger vekt på behovet for identitet og understreket nødvendigheten av at sosial samhørighet er en forutsetning for den fungerende nasjonalstat, (som du selv sier). Den konservative retning bør i sitt politiske budskap legge større vekt på nasjonalstaten. I tradisjonell konservative tenkning har nasjonalstaten alltid stått sterkt. Dette gjelder fremdeles i globaliseringens tidsalder og ryktene om nasjonalstatens død er betydelig overdrevet. Nasjonalstaten er fremdeles den viktigste politiske aktør.
Men av dette følger også at den konservative må ha mot til å mene noe om
politiske korrektheter som “det multikulturelle samfunn”. Den konservative er ikke i mot et visst kulturelt mangfold, men vil ha vansker med å akseptere at det åpnes opp for en parallell eksistens av en rekke “uavhengige” kulturer som kan true den nasjonale harmoni og grunnkonsensus.
Det var Francis Sejersted som engang da han var tydeligvis grundig lei av den evige diskusjon om Burke minnet om det svenske uttrykk om ” å legge noe på burk” dvs . legge noe ned /hermetisere og foreslo å “legge Burke på burk ”
Man kan godt ha en motvilje mot å trekke frem Burke i alle mulige anledninger. Det kan likevel være relevant å minne om at Burke har sagt (og det er godt mulig at han i dette århundres sprogdrakt trakk det vel
langt) at “fordommer og hykleri er den sement som holder samfunnet sammen”
Den konservative bør ikke nødvendigvis gjøre disse ord til sine, men likevel ha i erindring at disse ord inneholder et snev av hva man faktisk kan kalle en “konservativ sannhet”.
Jeg synes vel kanskje også at du i ditt avsnitt om et politisk program burde ha inkludert noe om å beskytte og promovere individet mot statlige overgrep, behovet for på trekke opp mer bestemte grenser for den statlige maktutfoldelse samt behovet for rettssikkerhet og lov og orden i nasjonalstaten.Men så er det vel heller ikke alt man rekker å få med i en nettartikkel i Minerva om konservatismen.

Kanskje det rett og slett ikke finnes noen sann konservatisme etter at de ga opp kampen for enevelde, merkantilisme og adelens privilegier? Synes for min del at konservative har en tendens til å enten være så nært kulturkonservative liberalister eller kristeligdemokrater at man knapt trenger et eget begrep for dem. Kanskje de ledende partiene i Sør Korea og Japan har vært sanne konservative? De har ihvertfall i stor grad sitt eget opplegg.