Straffeskjerpelser hjelper ikke ofrene
Høyres forslag om å skjerpe straffen for voldtekt er symbolpolitikk på sitt verste.
Om få dager kommer det opp et representantsforslag i Stortinget som krever skjerpet staffenivå i volds-, overgreps- og voldtektssaker. Dette kan rent umiddelbart høres besnærende ut, men tar man forslaget nærmere i øyesyn framstår det dessverre bare som en lettvint og populistisk tilnærming til en sammensatt problemstilling.
Representantsforslaget blir lagt frem av Høyres representanter André Oktay Dahl, Anders B. Werp, Linda C. Hofstad Helleland og Elisabeth Aspaker. De vil skjerpe straffenivået – men går for eksempel ikke inn for å styrke oppfølgingen av overgrepsofre. De er kun opptatt av straffenivået.
Et slikt ensidig fokus på straff er en uheldig tilnærming til en kompleks problemstilling. Vil for eksempel høyere minimumsstraff for voldtekt føre til flere anmeldelser? Eller flere domfellelser? Eller bedre oppfølging av ofrene? Straffeskjerpelser blir dessverre fort billig symbolpolitikk, og lite annet.
For meg fremkaller forslaget om skjerping av minimumsstraffer to avgjørende spørsmål: Er skjerpede strafferammer det viktigste for offeret? Og er dette et treffsikkert virkemiddel når vi vet at 8 av 10 voldtektssaker blir henlagt?
Svaret er nei.
I utredningen fra Voldtektsutvalget ble det anslått at mellom 8.000 og 16.000 personer årlig opplever voldtekt eller voldetksforsøk. Utvalget presiserte at dette er et konservativt anslag, og at mørketallene nok er betydelige. Samtidig førte bare 974 av disse tilfellene til anmeldelse (2006).
Når man har med seg at 80 prosent av slike anmeldelser ikke fører til annet enn henleggelse av saken, er det ikke å undres over at mange voldtektsofre vegrer seg for å anmelde overgrep til politiet. Mange opplever faktisk møtet med politi og rettsapparat som et nytt overgrep. Manglende oppfølging, manglende fagkompetanse hos myndighetene og manglende trygghet for domfellelse er bare noen av grunnene til dette.
Volds-, overgreps- og voldtektssaker er vanskelige fordi overgriper og offer ofte er bekjente, og mange står hverandre nær. Empiriske undersøkelser viser at tallet på domfellelser ofte går ned når minimumsstraffen går opp. Høye strafferammer generelt – og minimumsstraffer spesielt – kan derfor få som konsekvens at flere saker blir henlagt, og at flere overgripere blir frifunnet. De fleste ofre vil oppfatte dette som at de ikke blir trodd, noe som igjen undergraver den allmenne rettsfølelsen.
Jeg er bekymret for at den nye straffeloven, som hever minstestraffene for voldtekt og samleie med barn under 14 år, vil føre til en svekket stilling for voldtatte og barn i rettsapparatet. Jeg er opptatt av å bedre rettsikkerheten til voldtektsofrene, men tror at dette arbeidet må gjøres på mange forskjellige måter – og ikke primært gjennom straffeskjerpelser.
Det er i så måte betimelig å minne om at Straffekommisjonen i 2002 gikk inn for å oppheve minstestraffen for voldtekt, og at et mindretall i kommisjonen også gikk inn for å fjerne minstestraffen for samleie med barn.
Det viktigste for fornærmede i sedelighetssaker er at siktede blir domfelt, ikke hvor mange år straffen blir.
Det er mye som kan gjøres på dette feltet foruten straffeskjerpelser. For det første burde enhver ansvarlig politiker, i tillegg til de andre som sitter på Stortinget, starte med å dra frem Voldtekstutvalgets NOU, som skisserer en rekke viktige og treffsikre tiltak. Blant annet må man drive mer forebyggende arbeid, det må opprettes team i politidistriktene med seksuelle overgrep som ansvarsområde og det må gjennomføres kompetanseheving i rettsapparatet – fra ordenspoliti til dommer.
Jeg mener ikke at personer som utsetter andre mennesker for grusomme overgrep ikke skal bli straffet hardt. Selvfølgelig skal de det. Men det viktigste er tross alt at de blir straffet, og skjerpede strafferammer er ikke nødvendigvis det beste virkemiddelet for å sikre dette – snarere tvert imot. Symbolpolitikk gjør ingenting for ofrene.
- Anne Solsvik (f. 1981) er leder Unge Venstre
Det som er viktig er å ta dem ut av samfunnet slik at de ikke slår til igjen. Det bør være større fokus på at man fortjener straff for det man utsetter andre for. Det er alt for stort fokus på rehabilitering.
“Det viktigste for fornærmede i sedelighetssaker er at siktede blir domfelt, ikke hvor mange år straffen blir.” Feil. Det viktigste for fornærmede i sedelighetssaker er at siktede blir domfelt OG at straffen står i forhold til overgrepets grusomhet. Du skriver selv om noen av de ekstrabelastningene som følger med tilværelsen som voldtektsoffer – hvorfor skal noen orke disse ekstrabelastningene hvis de ikke føler at straffen gjør det verdt det? Dersom et voldtektsoffer vet at det hun stort sett kan forvente av straffereaksjon fra samfunnet er et par år i fengsel for overgriperen, og at et av disse årene gjøres betinget, tja… Hvorfor gidde? Jeg håper ikke du har rett i at en straffskjerpelse og minimumsstraff vil gjøre det enda vanskeligere for ofrene å bli trodd, men disse prosessene er steintøffe uansett, bare at straffene nå er en vits – jeg kjemper heller en beinhard kamp i retten med utsikter til å få hevnet meg så det monner på overgriperen, enn en beinhard kamp i retten uten særlig å vinne. Og ja, jeg mener hevn. Mange ofre har et politisk ukorrekt behov for å få ta igjen, men siden selvtekt er ulovlig, er det rettsstatens plikt å ivareta offerets behov for gjenreisning ved å straffe overgriperen når dette er på sin plass.
Flott og modig at Unge Venstre hever stemmen når Høyre hiver seg på høyere straff populistbølgen.
Personlig er Norges moderate straffetradisjon er en av de tingene jeg virkelig setter pris på. Jeg er for straff, det er et av de ytterste symbolene på et samfunn som tror på personlig ansvar. Men tilnærmingen bør hele tiden være: hvordan kan vi oppnå ønskede effekter (rettsfølelse, individuell og almennpreventiv) med minst mulig – ikke med mest mulig – straff.
Voldtekt og samleie med barn er usedvanlig vanskelig. Derfor må jeg igjen applaudere din modighet for å tale rasjonalitetens sak i dette minefeltet av et tema. På disse områdene er det ingen grense for hvor langt den frådende mobben vil gå i form av straff, selv i moderne Norge. Å forsøke å vinne populistpoeng på dette feltet av Høyre er i mine øyne patetisk, desperat og et svik av rollen som lovgivende makt.
En liten detalj: Du sier Voldtektsutvalget anslår mellom 8.000 og 16.000 personer årlig opplever voldtekt eller voldetksforsøk, men at det er store mørketall. Er ikke dette anslaget nettopp et forsøk på å anslå mørketallene?
Uff ja, kan vi ikke bare holde hender og forsøke forstå. Inni enhver voldtektsmann bor det en misforstått liten gutt. Hurra for rosa briller og den gode samtalen!
What is it with the word “sperregrensen” you dont understand?
Anne, – det du skriver er gjennomtenkt, og du tar opp flere viktige aspekter ved dette. Når 80% av sakene blir henlagt, hvilken effekt vil da en utvidelse av strafferammene ha? Og som du sier, hva med å fokusere mer på forebygging, kompetanseheving oppfølging av ofrene?
Dette er et vanskelig og omfattende tema, som setter i gang sterke følelser hos mange. Det er også et tema som reiser dypere filosofiske spørsmål, som for eksempel: Hva er hensikten med straff: Er det preventive det vigtigste, eller at offeret skal få få “hevn”?
Vi har ulike ståsteder og ulike meninger, og dette er som sagt et følelsesladet tema. Men jeg håper og ønsker at vi kan fortsette debatten (eller helst dialogen) uten sarkasmer og personangrep.
For øvrig synes jeg det hadde vært mer fair om alle debattanter signerte med sitt fulle navn.
At straffeskjerpelser ikke hjelper ofrene er litt upresist.
I rettsosiologien er det anerkjent at straff også har almenpreventive effekter. I tillegg er det viktig at samfunnets reaksjoner står i et rimelig forhold til den alminnelige borgers rettsoppfatning.
Den preventive effekten er varierende, avhengig av type overtredelser. Når det gjelder voldtekt vil jeg anta at denne effekten er større for overfallsvoldtekter enn voldtekter i nære relasjoner.
Det er selvfølgelig et poeng hvis det er en påvist sammenheng mellom strafferamme og henleggelser, selv om jeg i utgangspunktet stiller meg noe tvilende til denne påstanden.
KKontordama: utfordringen er nettopp å i det hele tatt få en domsavgjørelse fordi politikere gang på gang prøver å heve minstestraffen fremfor å fokusere på bedre etterforskning, oppfølging og kompetanse innenfor miljøene som jobber med denne typen saker.
Det er billig symbolpolitikk å gå bakveien inn i lovverket når det ikke hjelper et fnugg på styrkingen av saken i rettsalen! Folk må jo se at manglende forarbeid og bevis svekker en sak og da er en heving av minimumsstraffen det siste som skal til for å sikre at saken får et rettferdig utfall. Da kan man mene at dette er så urettferdig man bare vil, men det holder dessverre ikke.
Sondre R: det er et konservativt anslag(som de skriver selv i NOUen).
Ove: 8 av 10 saker blir lagt bort. Hva er ditt svar?
Jeg kan ikke på noen måte, hverken i materialet du henviser til eller i din argumentasjon se at hevet straff vil føre til færre anmeldelser, eller færre dømte, utifra en gitt mengde voldtekter. Rett meg om jeg tar feil.
Straffene er subjektivt sett for lave i seg selv, både følt fra offrets side og samfunnets rettferdighetssans.
Dertil kommer at som har voldtatt før, er en mer sannsylig overgriper igjen, enn en som aldri har voldtatt. Samfunnspreventivt vil man derfor, uansett anmeldelseprosent og oppklaringsprosent tjene på å holde forbryterne, som jeg rent personlig så fikk minimum 30 år, innelåst over lengre tid enn det den gamle sosialdemokratiske “stakkars stakkars” har foreskrevet.
Hei Anne, 8 av 10 saker blir lagt bort.
1. Skaff bevisene. Informer om og om igjen om at det er viktig at anmeldelsen kommer tidlig, slik at man får sikret bevis. Gode mottak for voldtektsofre, ha et tilstrekkelig antall med gode og erfarne politibetjenter på plass som kan voldtektssaker.
2. Skaff ressursene. Større kapasitet blant politi og rettsvesen forøvrig. Dette innebærer også at man prioriterer disse sakene sterkere.
3. Straff de som blir dømt så det monner slik at det signaliseres at voldtekt er en alvorlig kriminell handling. Synes ikke du det er en verre forbrytelse å voldta enn å stjele? Vel, da skal straffene gjenspeile dette. I dag mener visst samfunnet og rettspleien det motsatte. Og om du fortsatt mener at det viktigste er at det blir en straff, men at lengden på straffen ikke er like viktig, bidrar du og Unge Venstre etter mitt syn dessverre til å sende samme signal.
Det er ingen her som er uenig med deg i at forebygging og oppfølging er sentralt, men for mange av oss er også symbolpolitikk viktig, og vi engasjerer oss i hvilke signaler samfunnet sender om voldtekt og hvordan vi skal reagere på en slik forbrytelse.
4. Godta at ikke alle blir dømt. Voldtekt skjer ofte i lukkede rom og er vanskelig å bevise, det ligger dessverre i forbrytelsens natur. Uansett hva vi gjør kommer mange voldtektsforbrytere til å gå fri. Men jeg synes som sagt at de vi da klarer å nagle, bør straffes hardt.
Til Katinka Strøm Lyngroth:
Selv synes jeg små sarkasmer er ganske underholdende og til tider på sin plass, men jeg innrømmer at den jeg skrev der ovenfor var unødvendig og skrevet i irritasjon på et tidspunkt da jeg nok heller burde ha talt til 10. Jeg beklager det.
Derimot forstår jeg ikke din og andre debattanters interesse i andre debattanters navn? Er det ikke argumentene som teller? Eller skal du google skattelistene etterpå før du vurderer hvem du er enig med? Er det mer interessant hva jeg mener om jeg heter Fjert Didriksen og er advokat enn om jeg heter Hansen og er rørlegger? Hva skal du egentlig med etternavnet mitt?