Skriv ut utskriftsvennlig side

Det norske demokratiet er i mye dårligere forfatning enn vi liker å tro.

Denne artikkelen ble først publisert i idéseksjonen i Minerva 1-2010, som du nå kan finne på Narvesen og i utvalgte bokhandlere.

Det er stadig færre som bestemmer stadig mer, beslutninger fattes alle andre steder enn der de skal fattes, og stadig flere føler seg mer fremmedgjort ovenfor politikk og samfunnsutvikling. Det er behov for reform og nytenkning, det er behov for et system som gjør veien mellom velger og representant kortene, som raskere og mer dynamisk tar opp i seg aktuelle strømninger og foredler samfunnsdebatten der det først og fremst bør skje: i landets Storting.

Ikke minst i en tid hvor Norge er i ferd med å bli stadig mer mangfoldig, og forandringene skjer raskere, er det behov for et politisk system som både makter å ta opp i seg det som er nytt på en dynamisk måte, og fremstå relevant og viktig for alle deler av befolkningen.

2014 nærmer seg med stormskritt, om ikke annet er det en anledning til å tenke stort rundt vårt eget system, og om det er godt nok til å møte dagens og fremtidens utfordringer. Det norske demokratiet må være i takt med tida og tilhøva, for å sitere fjelloven. Kanskje er nettopp dette det viktigste vi kan bringe videre til fremtidige generasjoner.

Det har gått nesten 100 år siden den forrige store valgreformen i Norge. Full stemmerett for alle, kombinert med overgang fra flertallsvalg i enmannskretser til forholdstallsvalg i flermannskretser, ble innført over et lite tiår. Det norske valgsystemet, og dermed rammen for det norske demokratiet, har endret seg lite siden. Men samfunnet rundt har endret seg betydelig. Partiene var i sin spede barndom for 100 år siden, mitt eget ikke engang påtenkt. Mye har skjedd med den norske partifloraen på 100 år. Bare tre av dagens sju partier på Stortinget eksisterte den gang, og størrelsesforholdet dem i mellom har endret seg dramatisk. Dette er i seg selv ikke problematisk, kun et uttrykk for den sunne dynamikk som bør prege ethvert demokrati. Spørsmålet er om det norske demokratiet er like sunt og dynamisk i dag som tidligere. Jeg vil peke på noen sentrale utviklingstrekk som jeg mener understreker behovet for reform og endring.

Bryt partienes maktmonopol
Partiene sitter for alle praktiske formål med monopol på hele det politiske maktsystemet. Det er partiene som utformer program og bestemmer hvem som skal nomineres, og siden hvem som skal bekle ulike stillinger og posisjoner. Velgerne gis ved fylkestings- og stortingsvalg ikke reell mulighet til å påvirke hvem som skal representere dem, bare hvilket parti de mener er best skikket.

Det kunne rettferdiggjøres i større grad før enn nå, rett og slett fordi partiene hadde flere medlemmer. De var, i hvert fall til dels, brede folkebevegelser. Mitt parti, Senterpartiet, hadde knapt 50 000 medlemmer da jeg meldte meg inn for omtrent 20 år siden. I dag har vi i underkant av 20 000. Vi ser den samme tendensen hos de aller fleste partier. Fra å være brede bevegelser der politikk ble utformet og premissene for samfunnsdebatten lagt, har partiene utviklet seg i retning av kampanjeorganisasjoner hvor stadig flere premisser legges av den sentrale partiledelsen.

Det er naturlig å stille spørsmål ved et system som gir partiene all makt, men bildet blir imidlertid ikke komplett før vi ser seg i sammenheng med en del andre sentrale utviklingstrekk de siste tiårene. Hvem er det som lykkes som politikere i dag, hvilken bakgrunn har de og hva skal til for å gjøre suksess?

Nå som før finner vi stortingsrepresentanter i mange aldre og med variert bakgrunn, men om vi ser på hvem som blir partiledere, statsråder og bekler de mest sentrale posisjonene på Stortinget, finner vi noen interessante fellestrekk (selvsagt med unntak). Mange har liten arbeidserfaring utenom politikk og organisasjon, de har gått gradene over tid i partiene og lært seg faget fra innsiden. Jeg vil også hevde at det er en fordel for politikere med ambisjoner å holde seg på god fot med partiledelsen. Dynamikken i et politisk parti er ofte ikke annerledes enn i en hvilken som helst organisasjon eller på en hvilken som helst arbeidsplass. Den praktiske konsekvensen av en slik utvikling er at lojaliteten går oppover i systemet, mot ledelsen, istedenfor ”utover” til velgerne du representerer og som har gitt deg mandat. Politikk har blitt profesjon, med et eget stammespråk og egne koder for suksess.

Det er ikke et problem i seg selv, politikken har mange dyktige og kompetente mennesker, men det er et problem fordi utvalget av folk blir såpass lite og smalt, og fordi systemet i praksis stenger mange ute. Vi reduserer systematisk muligheten for sunn konkurranse om de viktigste posisjonene i samfunnet. Alle disse trekkene peker mot den samme utviklingen: Færre bestemmer stadig mer, og lojaliteten i systemet rettes oppover, ikke utover. Det var neppe intensjonen da valgsystemet vårt ble utformet for snart 100 år siden.

Frigjør folkets engasjement
Det er i valgsystemet vårt nøkkelen til positiv endring og bredere engasjement ligger. Vi må ha et system som åpner for mer folkelig engasjement og større politisk konkurranse. Det vil igjen bidra til større mangfold blant politikerne, kortere vei mellom velger og representant, og det vil kunne føre til at det blir viktigere å holde seg inne med egne velgere og eget valgdistrikt enn tilfellet er i dag. Med andre ord trenger vi et valgsystem som gir oss mer selvstendige representanter.

Kristin Clemet sa i forbindelse med Barack Obamas valgseier i USA, at en slik seier aldri kunne forekommet i Norge. Obama kom utenfra og vant over det Demokratiske partiets etablissement. Jeg er enig med Clemet i analysen, men like fullt burde det gjøres mulig. Kontrasten mellom en amerikansk og en norsk valgkamp er stor, men eksempelet Obama viser at et bredt og brennende engasjement ligger latent hos de fleste også i den rike del av verden. Det må bare tennes! Og det gjøres ved at hvert enkelt individ, hver velger, blir viktig.

Men vi behøver ikke dra helt til USA. Finland har et valgsystem som på en helt annen måte enn vårt eget åpner for mangfold og variasjon i det politiske systemet. Ved de finske riksdagsvalgene er det velgerne som bestemmer hvem som skal representere dem og partiet, noe som gir en helt annen dynamikk enn i Norge. Det blir kortere vei mellom velger og representant, større fokus på viktige saker for valgdistriktet fra representantenes side, større konkurranse om plassene og mulighet for flere til å stille til valg.

Som listetopp for Senterpartiet i Sør Trøndelag vet jeg at bare 1. plassen på listen er interessant. Når den er avgjort, er spenningen for de fleste praktiske formål utløst. I Finland ville flere kunne konkurrert om plassen. For meg personlig ville det betydd mer spenning og arbeide, for velgerne mer makt og mulighet for påvirkning.

I den grad slike reformer debatteres i Norge, trekkes det ofte frem at slike endringer vil undergrave partiene. Tross alt kan jo folk også bare melde seg inn om de ønsker å engasjere seg. Det finske Senterpartiet har nesten 300 000 medlemmer i et land med 5,2 millioner innbyggere. Til sammenligning hadde Arbeiderpartiet i 2008 knappe 49 000 medlemmer i et land med 4,8 millioner innbyggere. Det finske Senterpartiet har statsministeren og mellom 20 og 25% oppslutning ved valg. Med andre ord er det ingen åpenbar sammenheng mellom et lukket politisk system og økt oppslutning rundt partiene.

Makten ut av de lukkede rom
Mer selvstendige representanter kan også styrke Stortingets stilling i det politiske systemet. Ifølge Grunnloven er Stortinget sentrum i vårt politiske univers, og vi kjenner alle Sverdrups ord om ”All makt i denne sal.”

Siden 1961 har Norge kun hatt 12 år med flertallsregjeringer. Vårt parlamentariske system har stort sett utviklet seg gjennom mindretallsregjeringer som har vært avhengige av å sikre flertall i Stortinget. Det har til tider gitt den folkevalgte forsamlingen en svært dominerende posisjon i det politiske systemet, men samtidig ført til at man ikke har følt behov for å diskutere Stortingets institusjonelle posisjon etter hvert som samfunnet og politikken har endret seg. Ett unntak er den klargjøringen og forsterkningen av Stortingets kontrollfunksjon og mindretallsrettigheter, som har funnet sted de siste 15 årene.

De endringene jeg har skissert som vil gjøre representantene mer selvstendige, vil også styrke Stortingets stilling. Rett og slett fordi det blir viktigere å holde seg inne med egne velgere. Dynamikken fra den amerikanske Kongressen er vel verdt å legge merke til her. Det krevde lange forhandlinger med Kongressen før Obamas helsereform var på plass, selv om Demokratene har et stort flertall i begge kamre. Det var kanskje bakgrunnen for Presidentens bemerkning om at han misunte Stoltenberg muligheten til å kjøre alle Regjeringens forslag gjennom Stortinget. Så kan det heller være gjenstand for diskusjon hva som er mest demokratisk: Regjeringens styringsrett eller parlamentets rett og vilje til å ha siste ord. For min del vil jeg hevde at uavhengig av kvaliteten på prosessene i forkant, er det først når et forslag er fremlagt og møter offentlighetens kritiske søkelys, at det blir klart hvorvidt forslaget er godt eller ei. Derfor bør Stortinget styrke sin rolle som den endelige beslutningstaker, kvalitetssikrer av forslag og som arena for demokratisk debatt og konkurranse. I mange tilfeller vil det flytte makt og beslutningsmyndighet fra lukkede rom og folk uten mandat, til det offentlige rom og den folkevalgte forsamling.

Behov, vilje og endring
Stortingets rolle og relevans kan også styrkes på andre måter. Som i diskusjonen om valgsystem, er det mange muligheter, og mine forslag er helt sikkert ikke uttømmende. Noe av det enkleste er å gjøre flere beslutninger til gjenstand for vedtak eller godkjenning i Stortinget. Vi kjenner fra andre land, som USA, praksisen at Presidentenes utnevnelser til viktige stillinger må godkjennes av Senatet. Fra tid til annen blir ikke godkjenningen gitt. Utnevnelsene til USAs viktige Høyesterett er alltid gjenstand for stor debatt og engasjert offentlig ordskifte, men også ambassadører og tjenestemenn må gjennom samme prosedyre.

Hadde Stortinget hatt den samme rollen, kunne det gitt utnevnelsene et sterkere og tydeligere mandat, de kunne kvalitetssikres bedre, og ikke minst ville Stortinget fått mulighet til å debattere utviklingen i sentrale institusjoner, som Høyesterett, over tid. Det ville gitt en merverdi både for Stortinget, det offentlige ordskiftet og i dette tilfellet Høyesterett. For når diskuterte Stortinget sist forholdet mellom statsmaktene, eller den retning Høyesterett utvikler seg i?

Stortinget kunne også endret sin egen forretningsorden slik at den enkelte stortingskomité fikk initiativrett, det vil si muligheten til å ta opp relevante saker. I dag er det kun de saker Regjeringen fremmer, samt private lovforslag, som behandles. En slik endring ville gjort stortingsdebatten mer dagsaktuell, og Stortinget til en viktigere talerstol for aktuell debatt.

Stortinget har den makt det velger å ha. Endringene jeg har skissert, er kun noen vedtak unna. På den annen side, status quo krever ingen nye vedtak.

En sterkere posisjon for Stortinget vil ikke nødvendigvis gå på bekostning av andre deler av det politiske systemet, snarere gi en politisk merverdi. Både reform av valgsystemet, større makt til den enkelte representant og endringer i Stortingets agenda vil kunne bredde det politiske systemet, øke dets legitimitet og styrke institusjonene. Alle systemer har en naturlig, konserverende kraft i seg, men norsk historie har vist at endringer langt større enn de jeg skisserer er mulige, bare viljen er til stede. At behovet for endring er til stede, er for meg åpenbart. Nå må vi jobbe med viljen og evnen.

• Ola Borten Moe er stortingsrepresentant fra Senterpartiet.