I programmet Hjernevask avslører Harald Eias at mange kjønnsforskere som er opptatt av hvordan kjønnene bør være, mer enn 250 år etter Hume fortsatt er livredde for kunnskap om hvordan de er.
Det bør være ganske klart at den politiske og etiske begrunnelsen for likestilling ikke er avhengig av at det ikke finnes statistiske biologiske forskjeller mellom kjønnene. Likestilling er et moralsk imperativ fordi alle mennesker, uavhengig av kjønn, er like mye verdt. Om statistiske biologiske forskjeller kunne tenkes å påvirke yrkesvalg, bør det være ufarlig for dem som er opptatt av likestilling.
Likestilling bygger ikke på biologi
Likevel er det en del aktører i likestillingsfeltet som synes frenetisk opptatt av å diskreditere alle tanker om slike biologisk betingede statistiske forskjeller mellom hva menn og kvinner interesserer seg for, som om det ville gjøre det vanskeligere å arbeide for reell likestilling, vanskeligere å fjerne sosiale barrierer mot å skape like muligheter for alle.
Den samme tendensen har vi sett i homofilidebatten: Det biologiske gjøres av mange på begge sider i debatten til et viktig poeng. I motsetning til i likestillingsdebatten er det i homofilidebatten ikke kjønnsforskere av Jørgen Lorentzens eller Cahtrine Egelands støpning som avviser biologiske forklaringer: Det er homofilimotstandere. Mange forkjempere for homofiles rettigheter, derimot, har vært opptatt av at homofili skal være en biologisk betinget tilstand; for hvis man er født homofil, da kan man ikke ”helbredes”, slik enkelte særlig kristne grupper ønsker. Reaksjonen er forståelig, og faglig har det sikkert også mye for seg: Men et slikt forsvar mot tanken om helbredelse er for svakt; det flytter kampen fra moralens arena til den biologiske forskningens. Og hvis forskere i fremtiden kan fastslå at mange homofili ikke er født homofile, da står man med brustent skjold og brukket sverd. Forsvaret mot tanken om helbredelse er selvsagt et annet: Nemlig at homofili ikke er en sykdom. At det ikke er sykt, ekkelt eller umoralsk å elske og begjære en av samme kjønn. Og at det derfor ikke finnes noe å helbrede. Så er det vitenskapelige interessant i seg selv, men det er en helt annen debatt.
Også forkjempere for likestilling på arbeidsmarkedet gjør seg en bjørnetjeneste hvis de bygger sine forsvarsverker på antagelser om biologisk likhet som kan vise seg å slå sprekker. Disse forsvarsverkene er også i all hovedsak unødvendige: Man kan godt oppfordre kvinner til oftere å søke lederstillinger, selv om det skulle vise seg at kvinner statistisk sett er mer opptatt av trygghet i jobben enn menn. Man kan reklamere for ingeniørfaget selv om kvinner statistisk sett tenderer mot å ønske å jobbe med mennesker og ikke maskiner. Og man bry seg om sosiale strukturer som påvirker valg.
Urimelige og rimelig strukturer
Hvorfor er det likevel slik at mulige medfødte interesseforskjeller tilsynelatende oppfattes som farlige? ”Problemet” med medfødte interesseforskjeller er at de, i den grad de er reelle, danner én åpenbart “rimelig” årsak til statistiske forskjeller på menn og kvinners utdannings- og yrkesvalg, som staten ikke automatisk bør prøve å kompensere for. For dem som ønsker å bruke statistisk ulikhet mellom menns og kvinners yrkesvalg som et tilstrekkelig bevis på undertrykkende sosiale strukturer som staten må endre med tvang, blir mulige biologiske forskjeller en trussel. For dem som derimot bare er opptatt av å endre det de mener er urimelige sosiale strukturer, utgjør biologiske forskjeller overhodet ingen fare.
Det kan tyde på at grunnen til at det biologiske skys som pesten i norsk likestillingsdebatt, er at for mange av debattantene tvilholder på å kunne basere sin argumentasjon for statlige inngrep på resultat (for eksempel statistiske forskjeller i yrkesvalg) snarere enn prosess (hvordan rimelige og urimelige sosiale strukturer fungerer). Det er et dårlig utgangspunkt. For det er nettopp hva slags samfunnsstrukturer det er legitimt at staten forsøker å endre gjennom politisk makt, som bør være det politiske spørsmålet. Da kan det ikke være et premiss at resultatet må bli likt.
Hva er rimelige og hva er urimelige strukturer som påvirker yrkesvalg? Hva er begrunnelsen for å hevde at visse sosiale strukturer er urimelige? I hvilken grad er det rimelig å forsøke å kompensere resultatene hvis de sosiale strukturene ikke er urimelige eller undertrykkende? Det er nettopp det likestillingsminister Lysbakken må svare på i likelønnsdebatten. At kvinner velger deltid, og at de søker jobber i offentlig sektor, er ikke noe tilstrekkelig grunnlag for å hevde at det finnes strukturer staten må endre. Ikke først og fremst fordi slike forskjeller kan ha en biologisk betinget komponent, men først og fremst fordi mange strukturelle forskjeller ikke er urimelige i noen meningsfull forstand – heller ikke om foreldre har litt forskjellige forventninger til sine barn, om små forskjeller forsterkes gjennom sosialisering på skolen, eller om ektemenn og hustruer påvirkes av kjønnsstereotypier. Og om resultatet er at kvinner statistisk sett oftere synes det gode liv innebærer å jobbe som lærer med moderat lønn, trygg jobb og lange ferier, tilhører det i utgangspunktet privatsfæren. Slike strukturer er formende; men ikke uten videre undertrykkende.
Fra et konservativt perspektiv er det åpenbart at statlige forsøk på å overprøve kombinasjonen av eventuelle biologiske forskjeller og kjønnskulturen i et organisk samfunn grenser mot hybris. Men også for sosialdemokrater bør dette være commonsensisk: Jovisst, aktivister må gjerne argumentere for likere barneoppdragelse, og gjerne oppdra sine barn så likt de kan, men om staten prøver å styre folks privatsfære direkte, glir den mot det totalitære. Selv mener jeg at man bør forsøke å oppdra gutter og jenter relativt likt på de viktigste områdene, og utsette begge kjønn for stimuli av ulike typer. Men om det er slik at barna av sosiale eller biologiske grunner bekrefter noen av kjønnsstereotypiene, mener jeg ikke at foreldrene bør drive ideologisk motprogrammering med sine barn. Om det finnes statistiske kjønnsforskjeller i interesser mellom sunne, friske, opplyste og utdannede mennesker i Norge som nærmer seg yrkesalder, kan ikke disse forskjellene i seg selv regnes som illegitime. Om de er biologisk eller sosialt betinget er underordnet.
Så finnes også andre forskjeller, mer urimelige forskjeller. Da kan staten ha en rolle. Et eksempel er fravær knyttet til graviditet og fødsel. Det er en viktig debatt, som imidlertid er en veldig liten del av forklaringen på kjønnssegreringen av arbeidsmarkedet. Noen hevder at kvinnedominerte yrker har tapt i lønnsoppgjørene. I privat sektor har dette lite for seg, fordi lønnen over tid konvergerer mot markedslønnen. I offentlig sektor kan det være et argument – men det må i så fall være spesifikt og godt belagt. Det holder ikke å si at en gruppe tjener dårlig, og at den eo ipso er diskriminert.
Er og bør
Hva kan så staten gjøre i etterkant av at forskjeller oppstår? Det er her debatten må stå: I hvilken grad og på hvilken måte skal staten kompensere for statistiske forskjeller som oppstår gjennom en kombinasjon av biologi og akseptable sosiale strukturer?
Det betyr ikke at mennesker i samfunnet ikke kan argumentere mot kulturelle trekk, det betyr ikke at mennesket trenger å la seg begrense av biologien, hverken statistisk eller individuelt. Om kvinner er født med større interesse for relasjoner enn for raketter, er det ikke noe argument for at samfunnet bør forsøke å få dem til å jobbe med relasjoner. Men motsatt er det slik at om kvinner og menn biologisk har like interesser, bør samfunnet ikke av den grunn forsøke å tvinge dem til å velge like jobber. Samfunnets hovedoppgave er at de sosiale strukturer de biologiske menneskene inngår i, ikke er undertrykkende på en måte som fratar dem muligheter.
Og fordi menneskers oppvekstforhold, biologisk og sosialt, i dagens Norge ikke på noen meningsfull måte generelt er undertrykkende eller urimelige, bør staten være tilbakeholden med å angripe resultatene av menneskers valg. En debatt som i så stor grad fokuserer på aggregerte resultater som den norske, skygger for forsøk på å identifisere det som finnes av undertrykkende eller urimelige strukturer, samtidig som det åpner opp for dårlig begrunnet statlig inngripen som kan være samfunnsøkonomisk kostbart, og i verste fall et overgrep overfor enkeltmennesker som presses til å endre sine valg og hindres i å leve sine liv.
David Hume formante oss til ikke å slutte fra er til bør. Likestillingsdebatten er i hvert fall definitivt ikke som den bør være.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Hm. Jeg er i all hovedsak enig med deg. Jeg har vært både oppgitt og irritert på mye av norsk kjønnsforskning de siste årene, primært fordi den virker urimelig defensiv når den blir stilt overfor helt berettiget kritikk mht forskningsmetode, og fordi den blir i overkant normativ uten helt å ønske å innrømme det. Å kritisere forskerne fordi de ikke forsker på et helt annet fagområde, eller bruker annet teoretisk grunnlag fremstår imidlertid for meg som litt søkt (som en kamerat som skrev doktoravhandlingen sin i internasjonal politikk med utgangspunkt i postmoderne teorier, og ble fortalt av en elder statesman på sitt universitet at han burde basert seg på realismen i stedet, for da ville oppgaven vært mye bedre).
Det er mulig denne debatten kommer kvinner litt tettere inn på livet, fordi praktisk talt alle dyktige kvinner på et eller annet tidspunkt har truffet menn som mener at kvinner egner seg bedre på kjøkkenet og som derfor mener at vi ikke egner oss i en bestemt jobb, eller et bestemt verv. Jeg er enig med deg i at det ikke er noen direkte sammenheng mellom å anerkjenne biologiske kjønnsforskjeller og dermed å akseptere alle manifesterte sosiale kjønnsforskjeller, men det finnes nok av dem som bruker biologiske forskjeller nettopp i slikt henseende.
Og jeg synes jo kanskje Eia undergraver sitt eget prosjekt litt, når han belegger interessen for biologiske teorier ved å henvise til at han sjekker tekstmeldinger og himler med øynene under ungenes skoleoppvisninger mens ekskona sitter pent og følger med. For alle anekdoter som underbygger kjønnsforskjeller, finnes det utallige foreldre med én sønn og én datter som opplever konstant krangling om både dukkene og traktorene. Hvis det skal gi noen mening å diskutere biologiske forskjeller, må både tilhengerne og skeptikerne ta inn over seg at det er snakk om statistiske forskjeller, hvor variasjonen innad i hvert kjønn som oftest er større enn den gjennomsnittlige forskjellen mellom kjønnene. Kanskje Eia rett og slett er dårligere oppdratt enn ekskona?
Jeg har ikke kritisert forskere for ikke å forske på noe annet enn det de gjør; jeg oppfattet egentlig ikke Harald Eia i den retningen heller. Det er helt greit å si at man ikke forsker på biologi, bare på den sosiale komponenten. Problemet oppstår når man uttaler seg om biologi: Da kan man ikke lenger si at det ikke er det man forsker på.
Ellers forstår jeg godt frustrasjonen ved å møte kvasibiologiskbegrunnede argumenter om hva man egner seg til eller ikke egner seg til og som man ikke føler seg hjemme i, på samme måte som jeg forstår frustrasjonen til homofile som blir fortalt at de kan bli annerledes om de går til psykolog. Poenget mitt er bare at det gode svaret på det, er at det er irrelevant hvordan genene har predisponert deg for det ene eller annet verv: Det interessante er at hvis du har lyst på stillingen, da er det den du er her og nå som skal vurderes, på linje med alle andre, og uavhengig av menneskehetens samlede evolusjonshistorie.
Nei, jeg leste deg heller ikke som at du primært kritiserte forskerne for ikke å forske på noe annet, men jeg er fortsatt ikke helt sikker på Eia.
Og jeg er som sagt enig med deg i mange av dine konklusjoner, ikke minst den at man skal være forsiktig med å gjøre enkeltpersoners valg til et samfunnsproblem.
[...] atferd. Om biologi er relevant eller ei, betyr lite for praktiske likestillingsspørsmål, som Minervas redaktør Nils August Andresen skriver godt om i ukens [...]
“Sikker på Eina?” Hva betyr det? Fyren har stilt noen spørsmål, og hele Norge går av skaftet. Underlig.
I likestillingsdebatten savner jeg som teleingeniør noe om stemmeskiftet. Jeg tolker stemmeskiftet som at gutter skifter til et begrenset, lavere akustisk frekvensbånd, både med hensyn til stemme og hørsel, enn det bredbåndsområdet kvinner og barn har med hensyn til hørsel. Mine tanker om dette startet da min ektefelle hevdet at jeg ikke kunne tolke barnegråt. Hun kunne høre om barna gråt på grunn av smerter eller bare av misnøye, hvilket jeg ikke kunne. Nylig så jeg så at medisinere ved Sheffield University hadde undersøkt i hvilken grad menn oppfattet hva kvinner sa – som regel tilskrives vel problemer på området manglende interesse fra mannens side. De fant imidlertid at dette skyldtes reelle vansker med oppfattelse av hørsel.
Fra fysikken er det kjent at lave frekvenser har langt lavere dempning med avstand enn høyere frekvenser. Dette er grunnen til at store skip, med lang stoppdistanse, har fløyter med langt lavere frekvens enn Bygdøfergen. At strupehodet øker i størrelse ved stemmeskiftet, tilsvarer at bassinstrumener er større enn fløyter og fioliner. Dette indikerer at evolusjonen kan ha tilpasset menn til akustisk kommunikasjon over lengre distanser, mens kvinner og barns hørsel er tilpasset fine nyanser i lyd i nærområdet.
Stemmeskiftet kan således tolkes som en tilpasning av gutter til menns oppgaver utenfor hjemmet – ikke bare som brølaper i hjemmet.
Kjønnsforskeres og feministers holdninger i denne saken kan oppsummeres slik:
“Biologi.. Jammen, er du MOT likestilling eller?!”.
Anbefaler alle samfunnsvitere ved UiO å repetere avsnittene fra ex.fac angående vitenskapens etos.
Eller bare rett og slett å legge fra seg den totalt upassende, barnslige arrogansen de har opparbeidet seg. Skjønner de ikke at deres manglende integritet slår ut negativt for all forskning og vitenskap?
Ikke minst bør de legge av seg de feministiske, politisk inspirerte føringene de baserer arbeidet sitt på – direkte intellektuell uredelighet.
Det som kanskje flere bør ta opp er det faktum at kjønnsforskere ikke er forskere i vanlig forstand, men – som Jon Hustad skriver i Aftenposten – del av en ideologiproduksjon. Dessverre har Universitet i Oslo godtatt dette, mindre forbausende selvfølgelig at staten godtar det, all den tid den faktisk vil styre oss. Dette er møte mellom forskjellige logikker og i Norge vinner ideologi og propaganda over forskning. Resultatet heter kjønnsforskning.
[...] for forskjeller mellom folkegrupper, på akkurat samme måte som det gjelder forskjeller mellom kjønn, som jeg har skrevet om [...]