Skriv ut utskriftsvennlig side

OECDs beregninger viser at både den privatøkonomiske og offentlige avkastningen av høyere utdanning er uvanlig lav i Norge. Professor Alison Wolf mener at avkastningen er enda mindre.

En av de mest udiskutable påstander i samfunnsdebatten er at det norske folk trenger mer utdanning, og derfor at jo flere som fullfører en universitetsutdannelse, desto bedre. Alle er enige om at det er ”kunnskapsøkonomien” som skal erstatte oljen, og den fordrer stadig bedre utdannede arbeidstakere.

For et par år siden kom jeg over en bok som utfordrer dette synet: Does Education Matter: Myths about education and economic growth, skrevet av professor of education Alison Wolf ved Londons Institute of Education, der hun ledet The International Centre for Research on Assessment. Wolf, er som hør og bør, utdannet ved Oxford, og dessuten i Neuchatel, Sveits. I dag er hun Professor of Public Sector Management ved King’s College, London, og har også arbeidet for det amerikanske utdanningsdepartementet.

I boken fra 2002 advarer Wolf mot Blair-regjeringens voldsomme satsing på utdanning. I fjor sommer publiserte Wolf en artikkel med de samme argumentene i det amerikanske tidsskriftet Change: The magazine of higher learning. Nedenfor siterer jeg betydelige passasjer fra denne artikkelen, som har den fordelen at Wolf har kunnet teste ut sin tese i syv år til. Jeg har også inkludert et par sitater fra en lengre artikkel publisert i 2002, som er omtrent identisk med nøkkelkapitlet i boken.

Wolf er forsiktig med å konkludere med at hennes funn tilsier at man bør satse betydelig mindre på utdanning. Hennes ærend er snarere å avvise at det finnes noe empirisk grunnlag for å si at utdanningens økonomiske avkastning tilsier at man bør satse mye mer, og at myndighetene må være mer kritiske til hva de satser på. Det er viktigere med kvalitet enn kvantitet.

Wolfs anliggende er den privat- og samfunnsøkonomiske avkastningen. Men utdanning kan også tillegges egenverdi som ikke måles i lønn eller BNP, både for den enkelte i form av kunnskap, forståelse, dannelse, og for samfunnet som helhet. Private fordeler begrunner ikke subsidier, men noen vil hevde at en godt utdannet befolkning gir samfunnsfordeler utover de økonomiske, og at det derfor er rett og rimelig at de mindre utdannede subsidierer de mer utdannede. Den debatten får ligge til en annen gang.

Wolfs synspunkter er såpass interessante at jeg synes de fortjener oppmerksomhet og ettertanke. Min artikkel er altså ikke basert på noen bred undersøkelse av dette feltet – da måtte jeg ha skrevet en lengre avhandling, men er et partsinnlegg. (Lant Pritchett ved Kennedy School of Government, Harvard kommer til mange av de samme konklusjonene som Wolf.) Kanskje tar Wolf feil. Motargumentene mottas med takk i kommentarfeltet, og kanskje blir noen også inspirert til en svarartikkel.

Det alle mener
Wolf starter med å vise til den konvensjonelle visdommen, i 2002 som nå:

Back in 2002, England’s then-Education Secretary Estelle Morris wrote an article for the Guardian newspaper, the national broadsheet most popular with educators, informing the world that “a one percentage point increase in the number of workers with higher education qualifications raises GDP by 0.5%.” (…)

Morris and her colleagues were well placed to carry out their ideas. Government policy was dedicated to increasing university enrollments and increasing qualification levels (academic and vocational), and education spending rose rapidly.

When everything fell apart last year, it suddenly turned out that funding more students wasn’t, after all, a recipe for guaranteed growth. It wasn’t even a recipe for relative protection from a global maelstrom. On the contrary, Britain is set to experience a particularly sharp downturn.

Konvensjonelle beregninger gir dårlig avkastning i Norge
Wolf går så systematisk til verks og starter med den vanlige måten å beregne avkastningen ved høyere utdanning på, nemlig ved å sammenligne den ekstralønnen dette gir, fratrukket private og offentlige kostnader under utdanningsløpet. I de aller fleste tilfeller gir dette et positivt beløp. (Det kan innvendes at denne måten å regne økonomisk avkastning på er for snever).

OECD har nylig publisert beregninger av avkastningen i Education at a Glance 2009 (s. 166). Den største private kostnaden er tapte inntekter under utdanning. Norge har blant de aller laveste private avkastningsratene i OECD. Det skyldes primært kombinasjonen av lav lønnspremie og relativt høye skatter. Dette kan igjen henge sammen med en høy produksjon av høyere utdannede og våre relative egalitære tradisjoner, men la nå det ligge i denne omgang.

OECD har også regnet på det offentliges kostnader og fordeler (i form av høyere skatteinntekter – s. 168). Da kommer Norge nesten aller dårligst ut i OECD, bare slått av Danmark. Staten taper faktisk litt for hver kvinne som tar høyere utdanning. Til sammenligning er høyere utdanning svært lønnsomt i USA, både for den enkelte og for staten, hovedsakelig fordi lønnspremien er svært høy der, noe som mer enn oppveier høyere direkte private utgifter.

Sorteringsmekanisme
Selv når det offentliges kostnader tas med, mener Wolf det er store problemer med en slik måte å regne på. Utdanning tjener i økonomisk forstand to hensikter – å tilføre kunnskap og ferdigheter som vil være til nytte senere, og å rangere. Evnen til å ta høyere utdanning speiler altså ferdigheter og egenskaper man allerede har, og arbeidsgiverne bruker dette som en sorteringsmekanisme, uten at det nødvendigvis er noen sammenheng med det selve utdanningen har tilført. Dersom sorteringseffekten er den viktigste, burde det finnes langt billigere måter å gjøre dette på enn å la folk studere i fem-seks år.

I artikkelen fra 2002 skriver Wolf:

Employers are generally on the lookout, other things being equal, for the most able and intelligent people they can find. How long you stay in education is itself very closely related to how well you do in school, so years of education are a good proxy for the sort of general intelligence that schools reward. Academic achievement fairly early on also determines what sort of courses you take. So the differences in earnings associated with different qualifications may say less about skills these courses teach than about the people who take them. On top of that, years in education are also a reasonably good indicator of motivation, perseverance and organization – all of which top employers’ wish lists.

Og i sin ferske artikkel utdyper hun dette.

You assume that graduates are mostly from the top end of the distribution. If you have a desirable, well-paying job on offer, you recruit only college graduates. Even if they are not the world’s greatest brains, graduating successfully shows they are apt to be reliable, conscientious, and hard-working. Graduates duly earn more. But only some of that is because of their college-learned skills. Some of it is because they had above-average skills and abilities before they entered college, and some is because the graduate “badge” put them in the employer’s line of vision.

Grunnleggende utdanning er viktig
Wolf viser i artikkel fra 2002 til at grunnleggende utdanning og de grunnleggende ferdighetene dette gir, særlig i matte, lesing og skriving, er svært viktige.

Almost everyone who masters the core skills properly now goes on to higher education. So the returns they get look as though they aren’t payoffs to primary or even lower secondary education, but to later education levels and formal degree awards. However, we can’t conclude from this that the skills that employers are actually using and looking for are indeed the ones gained late in one education. The most valuable could well have been acquired much earlier, by age 14, 16 or 18 – and we have seen strong suggestions that this may indeed be the case.

Å lære på jobben
I artikkelen fra 2002 drøfter Wolf også forskning av Mark Bils og Peter Klenow som viser betydningen av den erfaringen vi får i arbeidslivet, sammenlignet med betydningen av utdanning.

The basic argument of the “education leads to growth” school is that education increases productivity, and this is why the educated have higher wages. However, it is also the case that, as workers become more experienced and build up time on the job, they tend to earn more. This is because of the skills they have gained while in employment – an “experience premium.”

In most countries, over the past few decades the average duration of education for young workers in any given occupation has increased markedly compared to their older workmates. If all this additional education has really increased their productivity, both immediately (since they have less to learn when they start work) and in the longer-term (because they learn faster and more thoroughly), wages should reflect this. Over time, we should find that the experience premium declines. Highly educated young workers should get paid more on entry than the previous generation, but less of an experience premium because they have less to learn and learn it faster. And those countries with the most rapidly narrowing premiums should be the fastest growing, as they benefit from educated young workers.

These patterns can’t be found; the breadth or narrowness of the experience bonus in workers’ wages seems to bear no relationship to growth rates.

Men konkurranseevnen da!
Wolf kan heller ikke finne noen sammenheng mellom andelen som tar høyere utdanning, eller samlede utgifter til utdanning, og økonomisk vekst. Hun avviser argumentet om at globaliseringen gjør det enda viktigere å konkurrere gjennom et høyt utdanningsnivå.

In the 1980s, Japan was the feared rival—and not just for Americans. The French concluded that they had to catch up with Japan’s high school graduation rates and poured enormous effort into doing so. It is not obvious what this did for the French economy, which has, for the last fifteen years, had unemployment rates well above the OECD average. Meanwhile the Japanese themselves were on the cusp of a decade-long recession from which the economy has never fully recovered. (…)

Yet there is no obvious statistical relationship between a country’s growth rate (or income per head) and the proportions of the population entering higher education or education spending. This is true whether you look at the world as a whole or compare like with like—developing countries with each other, or countries within the “rich” group. The World Bank’s studies show that some of the poorest and economically least successful developing countries (such as Egypt) have had very high levels of university participation. Within the group of developed nations, the richest per head—Switzerland—has the lowest university participation rate and has done for years.

I 2002-artikkelen skriver hun mer om tilfellet Sveits:

Switzerland was the richest developed country in both 1980 and 1993 – and also one with a history of relatively low public expenditure. The proportion of its young people in university or other higher education is way below the average for the developed world. Compared with the average for the OECD countries, Swiss university enrollment rates have for much of the past quarter century hovered at around a third of the average for the OECD, and some OECD countries registered rates five or six times higher.

Selv om Sveits er kjent for utmerket kvalitet på sine universiteter og høyskoler, kan jeg ikke huske å ha sett den lave studentandelen fremhevet noen gang i norsk utdanningsdebatt. Det passer vel ikke.

Effekten av høyere utdanning overdrives
Lønningene speiler fire typer ferdigheter: De som stammer fra grunnleggende fordeler som ikke har noe med utdanningssystemet å gjøre, for eksempel intelligens og oppvekstvilkår, de som er oppnådd i grunnutdanningen, de som stammer fra høyere utdanning og de som stammer fra læring i jobben. I tillegg har det stor betydning for lønnsnivå og lønnsforskjeller hvordan et samfunn er organisert, og på hvilket utviklingstrinn det befinner seg. Da blir det feil å gå ut i fra at hele lønnspremien for dem med høyere utdanning stammer fra effekten av selve utdanningen. En naturlig implikasjon av dette og OECDs avkastningstall, er at vi i samfunnsøkonomisk forstand utdanner for mange i Norge i dag.

Jeg tror at for de fleste av oss er de grunnleggende ferdighetene vi tilegner oss i løpet av 13 års skolegang, i kombinasjon med den erfaringen vi får i arbeidslivet, den optimale utdanningen. Altså at det bare for et klart mindretall vil være samfunnsøkonomisk fornuftig å forlenge utdanningsforløpet ut over dette. Akkurat hva som er riktig andel er vanskelig å si, men en ting er jeg sikker på: Mest mulig til flest mulig er ikke optimalt.

Twitter: @jasnoen