Delta i arbeidslivet. Lær deg norsk. Til gjengjeld vil vi akseptere deg som en ekte nordmann, og du får lov til å leve ut de delene av kulturen din som ikke bryter med våre grunnprinsipper.
En av mange ting jeg har trodd på en gang er multikulturalismen. Det var vanskelig å vokse opp i Norge på 80- og 90-tallet uten å bli innprentet i verdien av det fargerike fellesskap, og jeg antar at det er det enda. Det var en grunn til denne innprentingen. Et land hvor nærkontakt med fremmede kulturer stort sett hadde vært forbeholdt sjøfolk og misjonærer taklet naturligvis innvandring dårlig, og dette var utgangspunktet for anti-rasistiske bevegelser og multikulturelle visjoner. Det var godt ment, og riktig tenkt.
Men barnelærdommen holdt ikke det den lovet. Den lovet, i Jo Tenfjords ord, at meget er forskjellig, men det er utenpå. Inni er vi like. Men det kulturelle mangfoldet i verden forteller oss at det er omvendt: Av utseende er vi mennesker ganske like, det er på innsiden vi finner de virkelig store forskjellene. Ikke bare på tvers av kulturer, men innad i dem.
De klareste forskjellene bunner i religion. Som tidligere kristen vet jeg hva det betyr å se verden fra et religiøst ståsted, hva det betyr å virkelig tro på noe. Sekulære nordmenn tenker gjerne at med unntak av en og annen abortprest er den kristne troen et lett slør man legger over et ellers normalt verdensbilde. Men for en som er personlig frelst er troen selve fundamentet man bygger alt annet på.
Tro kommer ikke hendig innpakket i sære klesdrakter og fanatiske blikk. I morgen sitter du ved siden av noen på bussen. Han ser ut som deg, og snakker som deg, men han tror at Jesus har en plan med livet hans, og det påvirker alle beslutninger han tar, og hele hans forståelse av verden.
I Norge har vi lært oss å leve med forskjellene mellom kristne og ikke-kristne, delvis ved å flytte religion inn i den private sfæren, og delvis ved å late som om forskjellene ikke finnes. Den multikulturelle drømmen var at vi enkelt kunne dytte islam inn i den samme modellen.
Bildet slår sprekker
Men alt var ikke som det skulle: Mange innvandrere til Norge holdt fast på autoritære levemønstre de fleste kristne hadde lagt langt bak seg, og noen var til og med villige til å drepe som del av en global kamp for et islamistisk diktatur.
Vendepunktet for mange var terrorangrepene i 2001, men dette var en del av en langsiktig trend, hvor multikulturelle idealer møtte en multikulturell virkelighet, og kom til kort. Året før avslørte TV2 skremmende holdninger til kjønnslemlestelse blant somaliske innvandrere. Det multikulturelle bildet slo sprekker, og kritikk av holdningene i innvandrermiljøer kunne ikke lenger like enkelt avfeies som en form for rasisme.
Selv startet jeg en politisk blogg på denne tiden, som et verktøy for å forstå hva det var for en verden jeg nå hadde oppdaget at vi levde i. Jeg gravde frem kilder på nettet som manglet fra det offisielle bildet: Intervjuer med islamister, wahhabiske fatwas, arabiske aviskronikker.
Motivasjonen for å grave frem dette på egen hånd var en følelse av at de etablerte autoritetene på islam hadde mistet all troverdighet. Nå var det opp til hver og en av oss å bidra til et nytt, og riktigere bilde av verden. Vi var mange som hadde denne reaksjonen, og det var gjennom de påfølgende årene at politiske blogger stod frem som et selvsikkert alternativ til midtstrømsmediene.
Kontrasten mellom faktasøkende nettamatører og etablerte kommentatorer bidro til å styrke denne selvsikkerheten. Aviskommentatorene gikk på autopilot, og hadde lite annet å bidra med enn det samme gamle budskapet: Tannløs dialog er alltid det beste, og USA er uansett den virkelige fienden. Selv kalte jeg meg krigsblogger, og hadde et amerikansk flagg i bloggbanneret.
Alle som har befunnet seg på opprørersiden når et verdensbilde ender opp som en selvhøytidelig parodi på seg selv, vet hvor gøy dette kan være. Av krigsbloggernes positive egenskaper er jeg mest stolt over denne: Vi var morsommere enn våre motstandere.
Motstridende impulser
Helt fra starten av var dette nettmiljøet, som primært var amerikansk, men hadde global utstrekning, preget av motstridende impulser. Flertallet stod for liberale og demokratiske prinsipper. I utenrikspolitikken tok dette form av støtte til Irak-krigen som et forsøk på å legge forholdene til rette for en demokratisk oppvåkning i Midtøsten. I innenrikspolitikken tok det form av et ønske om å aktivt innføre toleranse og likestilling også i konservative muslimske miljøer.
Kort sagt mente man at verdens muslimer trengte, og var mottagelige for, en egen Opplysningstid. Den vestlige samfunnseliten hadde sviktet muslimene. Den trakk på skuldrene over diktaturene i Midtøsten, og lot kvinner lide i stillhet i patriarkalske innvandrermiljøer. Løsningen var å konfrontere mørkemennene, der borte og her hjemme.
Men det var også anti-demokratiske strømninger i dette miljøet. Disse gikk ut på at islam i seg selv var en trussel, at muslimske innvandrere utgjorde en fortropp for en islamifiseringsprosess som en dag ville gjøre Europa om til Eurabia, et kontinent hvor ikke-muslimer var annenrangs borgere. Islamistene representerte ikke bare en ekstrem retning innen islam, det var de som var det egentlige Islam. “Liberale” muslimer var enten bløffmakere eller hadde misforstått sin egen tro.
Løsningen var derfor å bekjempe islam slik vi for 60 år siden bekjempet nazismen. Det gikk ikke klart fram hvordan en slik bekjempelse skulle foregå, men premisset var klar: Muslimer kan aldri ta del i våre liberale og demokratiske tradisjoner, og kan aldri bli våre allierte i kampen mot islamistisk terrorisme. Det er de som er fienden, og de er på mange måter en farligere fiende enn terroristene, fordi det er så mange av dem. Islam er den grønne fare som vil oversvømme Europa. Terrorisme er det minste av våre problemer.
Disse impulsene levde i starten side om side, fordi man var mer opptatt av sine felles motstandere enn av sine ulike prinsipper. Gradvis tok dette slutt. For meg kom bruddet i 2004, i form av flere oppgjør med anti-muslimske lesere av bloggen min. Andre hadde lignende opplevelser. Deler av det anti-muslimske miljøet beveget seg på sin side nærmere nyfascistiske grupper som Vlaams Belang og BNP.
Den liberale ydmykheten
Selv ble jeg skeptisk til tanken om å presse frem en liberal oppvåkning blant konservative muslimer og andre innvandrergrupper. Prinsippene var gode – personlig frihet og likestilling må gjelde for alle, vi kan ikke utelukke store deler av verdens befolkning ut fra en misforstått ærbødighet for fremmede kulturer. Friheten til å velge må gjelde likt for begge kjønn, og om denne tanken er kontroversiell i en kultur må den kulturen endre seg, slik vår har gjort det.
Men retorikken ga bismak, og spesielt viljen til å frata folk friheter for å gjøre dem til bedre, “friere” mennesker, med retningslinjer for dypt personlige ting som klesdrakt og ekteskapsinngåelse. Denne veien har andre gått før, senest for å skape det opplyste sosialdemokratiske mennesket, som trener, drikker med måte, aldri røyker, sender barna i offentlige barnehager og offentlige skoler, tenker varmt om Fellesskapet, og ikke stikker seg ut i noen bestemt retning.
Det meste som er godt i den liberale tradisjonen kan oppsummeres med ett ord: ydmykhet. Tanken om at vi ikke alltid vet hva som er best for andre, at vi ikke kan tvinge de riktige holdningene ned over samfunnet ovenfra, men må gi folk frihet til å velge selv.
Da må vi akseptere at noen bruker frihetene til å leve på en “feil” måte. At de sender barna til en religiøs skole, til tross for at vi selv kanskje ikke tror på noen gud. At de bruker pengene de tjener på noe bortkastet, når vi kanskje selv skulle ønske de ga til et godt formål. Og at de velger å la være å bruke friheter vi andre setter pris på.
Vi kan bruke loven til å sikre at alle har de samme rettighetene, og den samme beskyttelsen mot overgrep. Men vi kan ikke bruke loven til å gi alle som bosetter seg i Norge troen på liberale, sekulære og demokratiske verdier.
Vi må bruke andre midler, som ord, eller bare å gå foran med et godt eksempel. Og for at ordene skal være egnet til å overbevise må vi forstå de vi snakker med. Jeg har fått sansen for det “politisk korrekte” konseptet dialog. Det å snakke med folk som tenker annerledes, og høre hvordan verden ser ut fra deres ståsted. Ikke som erstatning for debatt, men som en forutsetning for debatt.
Si det du mener, og men det du sier
Vi trenger også noe grunnleggende å falle tilbake på når debattantene går hjem for kvelden, noe som gjør at vi alle kan fortsette å leve sammen i samme samfunn. Det vi trenger er gjensidig tillit, basert på enighet om felles spilleregler.
Tillit er oljen i samfunnsmaskineriet, i alle relasjoner mellom grupper og mellom enkeltmennesker. Når det er til stede gjør det alt lettere, når det mangler gjør det alt vanskeligere. Jeg lar pengene mine stå i banken fordi jeg har tillit til at jeg kan ta dem ut når jeg trenger dem. De tapende partiene i et stortingsvalg aksepterer å være i opposisjon fordi de har tillit til at vinnerne vil holde et nytt valg om fire år.
Hvis derimot sekulære og kristne nordmenn tror at muslimske nordmenn ønsker å ødelegge det norske demokratiet, og hvis muslimer tror at sekulære og kristne nordmenn ønsker å utrydde islam, så vil vi finne det vanskelig å leve i samme land. Vi kan leve med forskjeller, og vi kan leve med urettferdighet. Men vi kan ikke leve med usikkerhet om selve spillereglene.
Det er noe litt magisk ved tillit, det oppstår ikke bare fordi vi ser verdien av det. Det er heller ikke gitt at tilliten er fortjent, det er iallefall ikke noe jeg skal gi meg inn på her. Men tillitsmangel, enten den er velbegrunnet eller ikke, er selve nøkkelen til å forstå norsk innvandringsdebatt.
Det ser vi i den meningsløse karikaturdebatten som har herjet kronikkspaltene de siste årene. Konflikten har fra starten av handlet om å utføre symbolske handlinger som uttrykker mistillit til motparten. Det hele kunne vært unngått om alle hadde fulgt et enkelt prinsipp: Si det du mener, og men det du sier. Men slik oppfører man seg bare blant folk man stoler på.
Klare forventninger og klare løfter
Mye har skjedd i norsk offentlighet siden 2001. FrP foreslo nylig å forby bruk av burka og niqab på offentlig sted. Det var ikke så overraskende. Det er sånt de har det med å foreslå. Mer overraskende var det at Arbeiderpartiets innvandringspolitisk talskvinne allerede hadde foreslått det samme. Og enkelte i SV vurderer nå å forby hijab i skolen. Tanken er å hjelpe liberale muslimer å stå opp mot de konservative.
Høres kjent ut. Den samme tanken lå bak den nykonservative oppblomstringen etter 2001. De nykonservative ble grovt misforstått i Norge: Man trodde de var en ondskapsfull kabal, men i virkeligheten var de liberale idealister som ønsket å legge makt bak idealene sine. Problemet var at de ikke visste hva de drev med. Det tror jeg heller ikke de som nå vil fremtvinge en liberal oppvåkning i norske innvandrermiljøer gjør heller.
Jeg vil ikke tilbake dit vi startet, eller til noen av stoppestedene underveis. Kritikken mot multikulturalistene var for det meste riktig. Deres største forbrytelse var å hysje ned og brunstemple alle sine kritikere, og dermed gjøre en sunn debatt umulig. Resultatet sliter vi med fremdeles.
Innvandringen til Norge har hatt mange mørke sider. Personlig tror jeg det viktigste vi kan gjøre er å legge både glansbildet og motreaksjonen mot det bak oss, og heller lære av amerikansk innvandringspolitikk. Jeg vil at vi møter nye innvandrere med klare forventninger og klare løfter:
“Delta i arbeidslivet. Lær deg norsk. Til gjengjeld vil vi akseptere deg som en ekte nordmann, ikke en første- og annengenerasjons innvandrer, og du får lov til å leve ut de delene av kulturen din som ikke bryter med våre grunnprinsipper. Velkommen hit, og takk for at du valgte Norge som ditt nye hjemland!”
Det er de ordene jeg selv ville ønsket å bli møtt med, om jeg flyttet til et annet land. Og det er jo en grei pekepinn. Det innvandrere faktisk møter når de kommer til Norge, både fra det offentlige og fra de innfødte, unner jeg ikke noen.
- Bjørn Stærk blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.
Veldig bra!
Meget godt formulert!
Et godt innlegg.
Vi må begynne å omtale og diskutere islam som en politisk bevegelse med en totalitær og undertrykkende ideologi.
Religion misbrukes for å legitimere en ideologi som bekjemper demokrati, likestilling og ytringsfrihet.
Hijab er et symbol på underkastelse.
Ville vi godta at barn brukte naziuniformer på skolen- trolig ikke.
Hva er forskjellen på en naziuniform og en hijab vedrørende det tankegodset som skal formidles ved bruk av klesplagg?
Muslimene kommer ikke tilNorge for å bli integrert i arbeidslivet- eller lære seg norsk.
Det er velferdsstatens ytelser som bringer dem hit- også ved hjelp av tvangsekteskap og søknad om asyl.
Velferdsstaten er ikke lenger bærekraftig.
Istedet for å ta ondet ved roten- og drøfte at for mange fra den tredje verden skor seg på trygd og sosialhjelp mm., har statsministeren i Norge begynt å snakke om at nordmenn ikke arbeider nok.
Det er faktisk begrenset hvor mange velferdsstaten skal klare å forsørge- uansett hvor mye nordmenn arbeider.
Dette er feig avsporing.
Noe annet er at de fleste vi tar inn i landet fra den tredje verden- ikke har forutsetninger for å klare seg selv i Norge.
Hvorfor er det ikke mulig å stanse en innvandring som ikke er bærekraftig?
Det er i noen tilfeller fornuftig å ta inn innvandrere som ikke klarer seg selv. Årsaken er at om de er av riktig “rase” kan deres barn allikevel gjør det veldig bra. Første generasjons vietnamesere er blant gruppene som arbeider minst, mens andre generasjon er blant gruppene som dropper minst ut av skolen og tar mest høyere utdannelse. I slike tilfeller kan innvandring av sosialklienter være en god investering for fremtiden. For andre grupper er det motsatt. Det kan godt første generasjon gjør en god jobb som taxisjåfører, renholdere, butikkmedarbeidere og andre slike jobber, mens andre generasjon stort sett driver med kriminalitet, religiøse fundamentalisme og annen elendighet.
Sosialhjelp er under en prosent av det offentlige sine utgifter, så landet går nok ikke konkurs av det med det første.
Bra innlegg!
En kortversjon blir jo nesten Thorbjørn Egners: “Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill — og ellers kan du gjøre hva du vil!”.
Mye bra her, men noen kommentarer:
“Et land hvor nærkontakt med fremmede kulturer stort sett hadde vært forbeholdt sjøfolk og misjonærer taklet naturligvis innvandring dårlig, og dette var utgangspunktet for anti-rasistiske bevegelser og multikulturelle visjoner. Det var godt ment, og riktig tenkt.”
Hvilken målestokk er brukt for å å si “dårlig”, “godt” og “riktig” her? I innvandringsdiskusjoner trekkes ofte frem eksempler på tidligere tiders (riktignok langt mindre) vandringer som har “gått bra”. Men man nevner da aldri at disse “gikk bra” nettopp UTEN noen “anti-rasistiske bevegelser og multikulturelle visjoner”. De fastboende var fri til å reagere naturlig, og i praksis slik: “Delta i arbeidslivet. Lær deg språket. Gjør du forbrytelser kjeppjager vi deg. Oppfører du deg som folk, og får behov for hjelp, skal vi hjelpe deg som vi hjelper våre egne. Etter noen år blir du en av oss.” Hvorfor skulle dette være en “dårlig” måte å takle innvandring på? Men det var nettopp multikulturalismen og den såkalte “anti-rasismen” som forhindret – og fremdeles forhindrer – disse “klare forventninger og klare løfter”, og dermed forårsaket fadesen. Det var dårlig tenkt, og i høyden delvis godt (naivt) ment.
“Hvis derimot sekulære og kristne nordmenn tror at muslimske nordmenn ønsker å delegge det norske demokratiet…”
Jeg tror dikotomien du oppstiller er falsk. Det er fullt mulig for en storstilt innvandring å virke (netto) destruktivt på vertssamfunnet UTEN at dette er ønsket eller intendert fra de innvandrendes side. Foruten de opplagte faktorene samfunnsøkonomi og kriminalitet, kommer alt man har prøvd å fange i begreper som kulturell kompatibilitet, sammenhengskraft, tillit og sosial kapital (Putnam).
Skrevet av en ekte liberalist. Alt godt.
Enig, det var godt skrevet.
Må si jeg er litt forbauset over Harald, som først roser innlegget og deretter later til å skrive bortimot det motsatte.
Hovedtrekkene hos Aude er også bra – men i våre dager er det vel bøter, samfunnsstraff, fengsel og slikt som er reaksjonene på forbrytelser, ikke kjeppjaging, lynsjing og den slags metoder. Og det er vel i all hovedsak positivt. Er også noe usikker mht. hvordan den såkalte “anti-rasismen” forhindret dette, etter hva jeg vet blir jo overnevnte straffer i stor grad brukt på personer av en annen opprinnelse enn det urnorske.
Bare så synd at Norge er en nasjonalstat, bygget på etnisk fellesskap gjennom tusenvis av år. Man kan like det eller ikke, men det er situasjonen, og Norge har derfor aldri hatt behov for slike skapelsesmyter som unge land som USA måtte skaffe seg for å fungere som en sammenhengende enhet. Det lå implisitt at nordmenn vile være lojale til sin egen nasjonalstat. Det var ingen selvfølge for innvandrernasjonen USA, og en lang rekke tiltak for å fremme patriotisme har vært nødvendig.
“Delta i arbeidslivet. Lær deg norsk. Kvitt deg med de delene av kulturen din som ikke bryter med våre grunnprinsipper som nordmenn. Til gjengjeld vil vi akseptere deg som en ekte nordmann, ikke en første- og annengenerasjons innvandrer.”
Dette er den riktige rekkefølgen i utsagnet. Og slik må det være.
Harald: “Et godt innlegg. [..] Hva er forskjellen på en naziuniform og en hijab vedrørende det tankegodset som skal formidles ved bruk av klesplagg?”
Jeg mistenker at du bare leste (og likte) begynnelsen. Poenget mitt er iallefall det stikk motsatte.
Aude: “Hvilken målestokk er brukt for å å si “dårlig”, “godt” og “riktig” her?”
Med dårlig mener jeg at de som kom hit ble møtt med fordommer og mistenksomhet. Forståelig nok, med tanke på hvor ensrettet Norge var da innvandringen begynte. Men det var altså også forståelig at organisasjoner og det offentlige tok tak i dette.
hjar: “Bare så synd at Norge er en nasjonalstat, bygget på etnisk fellesskap gjennom tusenvis av år. Man kan like det eller ikke, men det er situasjonen”
Ikke nå lenger. Man kan like det eller ikke, men det er situasjonen.
Selv føler jeg meg ikke spesielt fristet av minnene om det monokulturelle Norge.
Bjørn Stærk:
Takk for dagens mest kloke og hyggelige lesning! Enig med alle overstående som mener at det er et bra og velformulert innelegg.
Jeg ble også forført av neocons, men fikk en kraftig oppvåkning når jeg så hvordan det multikulturelle Irak sank ned i det mørkeste kaos når de ikke lenger hadde en sterk mann på toppen. Din blogg var en favoritt på den tiden sammen med den forferdelige Littlegreenfootballs, han har nå skiftet hatobjekt til europeisk høyreside, men fanatismen er lik.
Løsningen er å la dem være i fred i sine land og ikke la dem komme inn i våre land. Vi må avvise deres kulturimperialisme (angrep på vår ytringsfrihet) , men vi må også stoppe våre imperialistiske overgrep. Få gutta hjem.
Jeg lurer på hvorfor folk helt ser bort i fra at “nordmann” har en etnisk dimensjon. Jeg foreslår at nordmann forbeholdes det etniske, mens norsk kan dekke det du beskriver. En språklig etnisk utvisking av nordmenn er ubehagelig, det har vært prøvd mot andre folkeslag før med dårlig resultat.
Det virker som om man har et sterkt behov for å forsøke å omgjøre Norge til et slags USA, men uten USA sin historie. Dette er et typisk ideologisk prosjekt som er dømt til å mislykkes. Akkurat som Sovjet-kommunismen. Det fremstilles her som om “det monokulturelle” er Norge hvor nordmenn, samer, tatere og noen andre grupper levde i kongeriket, noe som skal ha ført til ensretting. Men vi ser jo tvert imot at med dagens innvandring, så fremmes det en enda større ensretting og klam konsensuskultur i den politisk korrektes ånd. For noen er mangfold et snakk om hudfarger, og ingenting annet. Som et slags bevis overfor omverdenen og seg selv om at man er anti-rasist. For andre er hudfarger irrelevant, men kultur er det ikke.
Norge har ikke noen elite-innvandring slik som USA har. Både i Norge og Sverige er de største innvandrergruppene i all hovedsak folk fra landsbygda i den muslimske verden. Dette er en type innvandring av en kultur som nordmenn kvittet seg med for mange hundre år siden og mange nordmenn orker ikke en ny runde med slag om som tok svært lang tid å vinne. Og vi ser resultatet ved at nordmenn flytter vekk fra denne kulturen i Oslo. Det tragiske er å stemme frem et samfunn for sine barn og barnebarn som man ikke er villige til å bo i selv, og flytter vekk fra.
Det er interessant å lese Stærks selvbiografiske oppsummering. Underveis i lesningen tar jeg meg i å tenke at dette er et forstandig menneske.
Allikevel sitter jeg tilbake med en merkelig følelse av å ha blitt vist et glansbilde, en flashy overflate med null dybde, forførerisk dialogisk nonsense så tom at det trengs en sann kunstner for å klare å kombinere et åpenbart reflektert verdenbilde med hot air and nothing else.
Jeg får på netthinnen bilde av en mann som ikke klarer å bestemme seg, skal han stå på høyre eller venstre fot? Først står han på høyre, men finner raskt flere gode grunner til å skifte balansepunkt til venstre. Men ikke før har han funnet den nye balansen, før han føler et behov for å skifte stilling – han ser flere gode grunner til det…
Hvordan forene motsetninger? Det er det vi alle lurer på. Stærk mener å ha funnet løsningen: tillit. Men hva, hvordan og når sier han ingenting om. Eller jo, det er noe med ydmykhet og dialog. Hmm, har vi hørt det før? Engang på 80-tallet, kanskje? Men det er da slutt på 80-tallets naivitet?
Den stadige flukten inn og ut av virkeligheten er fascinerende. La oss se nærmere:
Den (nye) realismen slås fast allerede i ingressen: jobb, lær norsk, og ikke bryt med vår kulturs grunnprinsipper – slik skal innvandrene møtes på flyplassen.
Hvem frigjort fra den multikulturalistiske tvangstrøye kunne vært uenig?
Men, erfaringen tvinger frem et oppfølgingsspørsmål: hva om innvandrene ikke oppfyller Stærks krav? Hva om de avviser våre grunnprinsipper?
Når pakistanske kvinner i Norge, nordmenn slik Stærk ser det, sier at de heller vil se sin datter dø enn vanæret, ja da spør jeg meg, er dette et brudd på vår kulturs grunnprinsipper? Jeg ville trodd det.
Setter man opp krav slik Stærk gjør, trenger man også å klargjøre sanksjonsmulihetene overfor de som ikke innfrir kravene. Men dette avviser Stærk. Det er illiberalt, det er ikke ydmykt: «Men retorikken ga bismak, og spesielt viljen til å frata folk friheter for å gjøre dem til bedre, “friere” mennesker, med retningslinjer for dypt personlige ting som klesdrakt og ekteskapsinngåelse.»
Folk skal få leve slik de vil. Lett å si Amen til det. Men er «folk» også treåringer i hijab? Er det 15 åringe muslimske jenter som skjønner at skal de kunne ta del i det norske samfunnet, litt ihvertfall, så må de underkaste seg patriarkatet og en seksualmoral praktisert i Punjab – eller dø?
Eller mener Stærk at er man muslimsk jente så er det ingenting man vil mer enn å gifte seg med en nær slektning fra hjemlandet og gå rundt mer kysk kledd enn katolske nonner?
Det der med å ha kjærester, gå på fester, reise bort, drite i religionen, det er det bare norske jenter og Bjørn Sterk som finner naturlig. Ikke sant?
Liberalere flest ignorerer at mellom individet og staten finnes de tvingende minoritetsmiljøer som heller vil se sine unge døde enn med en kjæreste. Som liberaler, eller «liberaler», er man nødt til å benekte virkeligheten, skulle liberaleren ta inn over seg det dypt ufrie liv som minoritetsmiljøer kan friste med, så hadde hans argumentasjon syntes noe utilstrekkelig.
Det er ikke lett å være et godt menneske i en hard verden. Så da kan løsningen være å skrive om amerikansk svart/hvitt-film heller enn innvandring og islam. Det sistnevnte vekker så mange vanskelige følelser i en.
Synes egentlig at folk er litt optimistiske når det gjelder USA. De har fortsatt to store grupper, afroamerikanere og latinoer som etter å ha vært tilstede i USA i over hundre år fortsatt ser på seg selv som grupper distinkte fra hvite amerikanere.
Bante, det er vanskelig å argumentere mot sarkasme, eller å følge det opp på andre fornuftige måter. Hvis det er noe her hvor du er usikker på hva jeg egentlig mener, går det an å spørre rett fram. En del av dette har jeg også skrevet mer om i detalj bak linkene i teksten.
@Bjørn Stærk
hmmmm,
du skrev
——————————————-Beginquote
…
“Delta i arbeidslivet. Lær deg norsk. Kvitt deg med de delene av kulturen din som ikke bryter med våre grunnprinsipper som nordmenn. Til gjengjeld vil vi akseptere deg som en ekte nordmann, ikke en første- og annengenerasjons innvandrer.”
——————————————–Endquote
Jeg skjønner av at du var mest opptatt av at REKKEFØLGEN skulle bli rett.
..For du mente vel sannsynligvis: “BEHOLD de delene av kulturen din som ikke bryter med våre grunnprinsipper”….. ?
For øvrig synes jeg ditt din “begråting” over at Norge er en nasjonalstat tuftet på en tradisjon og historie som er lang nok til å fungere som sosialt lim er nokså korttenkt.
Det du da egentlig setter opp som “ideal” er “hypermigrerende” verden. Alle verdens land og kulturer ville jo da være en “identisk blanding av forskjellighet” -hvis du forstår mitt mentale bilde?
Cassanders
In Cod we trust
Cassanders, det jeg skrev var “og du får lov til å leve ut de delene av kulturen din som ikke bryter med våre grunnprinsipper”. Usikker på hvor ditt sitat kom fra.
“Det du da egentlig setter opp som “ideal” er “hypermigrerende” verden. Alle verdens land og kulturer ville jo da være en “identisk blanding av forskjellighet” -hvis du forstår mitt mentale bilde?”
Nei ikke egentlig. Og jeg har ikke noe slikt ideal. Jeg tenker heller at de klare alternativene er umulige eller uønskelige. Å være monokulturell i vår tid krever en ekstrem innadvendthet, man må gjøre landet om til en borg, fysisk og mentalt. Da er det bedre å holde innvandringen til et overkommelig nivå, og lære seg å leve med større forskjeller enn vi var vant til tidligere.
Nei, jeg kan ikke si at jeg føler meg usikker. Synes jeg leser deg som en åpen bok. Kan seff være jeg tar feil. Det ville vært å foretrekke.
Til Bjørn Stærk og andre “politisk korrekte”:
Hvorfor en man ikke lenger en kristen?
Har man kun vært auforisk – det vil si lagt vekt på ytre staffasje- og ikke helt forstått det kristne budksapet?
Islam er også – og mest- politikk.
Folks trosliv utnyttes som legitimering av en ideologi som på det sterkeste motarbeider demokrati-likestilling og ytringsfrihet.
Islam står derfor for de stikk motsatte verdiene som det norske samfunnet er bygget på.
Velferdstaten er en sekulær kristen stat.
Muslimer har ingen motforestillinger når det gjelder å utnytte vår sekulære kristendom til fulle, jfr. taxisaken i Oslo som eksempel.
“Det liberale dilemma” gjelder hvor langt man skal strekke sin “liberalitet” på bekostning av menneskerettigheter og demokrati, likestilling og ytringsfrihet.
Jeg synes det er dette dilemmaet BS bør tenke mer nøye gjennom.
All kultur og all ideologi er ikke akseptabelt i vårt samfunn.
Det er derfor våre forfedre utkjempet 2. verdenskrig.
Hvordan skal islam bekjempes?
Det er dette spørsmålet som må være gjenstand for diskusjon.
Stærk med svak innsikt.
Tenker her først og fremst på de misvisende påstander om hvor vellykket innvandringen i USA er.
Dette er argumenter som er blitt tilbakevist også i tidligere kommentarer her,også ved andre.
Legger ved flere linker som vil klart tilbakevise de fleste av dine(ev.Helskogs)argumenter.
Først en fremragende(den beste?)webzine:
http://www.vdare.com/index.asp
Her følger tre utvalgte artikkler som viser den “stygge”virkeligheten:
http://www.vdare.com/fulford/090906_fulford_file.htm
http://www.vdare.com/allen/brownback.htm
http://www.vdare.com/allen/brownback.htm
Til sist to anbefalelsesverdige bøker:
http://www.amazon.com/Alien-Nation-Americas-Immigration-Disaster/dp/0060976918/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1268254961&sr=1-1
Denne kan også lastes ned(gratis)på før nevnte webzine.
http://www.amazon.com/State-Emergency-Invasion-Conquest-America/dp/B002PJ4HGM/ref=pd_bxgy_b_text_b
Fra Pat Buchanan,den mest fremstående paleocon i live idag?
Til alle andre,les selv og gjør deg opp din egen mening.
Velbekomme.
Jeg mener at svaret er å erstatte liberalismen med utilitarisme. Utilitarismen er også tilhenger av ytringsfrihet, demokrati, økonomisk frihet(dog i de fleste tilfeller med en velferdsstat), personlig frihet og mange av de andre positive sidene med liberalismen(og færre ulemper). Samtidig gjør den det mulig å fordømme muslimer, rett og slett fordi de handler utifra moral og ikke hva som skaper mest lykke. Det store problemet i dagens verden er egentlig moral. Uavhengig om den brukes til å legitimere statsterrorisme, overdrevet fokus på likhet, overdrevet fokus på miljø, som en bremse mot innføring av fornuftige velferdsordninger, barbariske straffer, arrangerte ektenskap, dødsstraff og alt det andre. Problemet er rett og slett moralisme.
“Med dårlig mener jeg at de som kom hit ble møtt med fordommer og mistenksomhet.”
Tja, tro dét? Jeg vil tro at nordmenn da som nå var et av de aller minst fordomsfulle folkene i verden. Og at mye av det som er blitt stemplet som “fordommer og mistenksomhet” tvert imot var og er deler av et velfungerende fellesskaps sunne immunforsvar. Det virker dessuten underlig å holde unyansert fast i forestillingen om “fordommer og mistenksomhet” nå som tiden og SSB har gitt de som advarte mot utviklingen rett i mange ting.
“Forståelig nok, med tanke på hvor ensrettet Norge var da innvandringen begynte.”
Igjen, i forhold til hva? Og hvorfor skulle “ensretting” i denne betydningen være noe negativt? Over hele Europa har vi i de siste tiår sett, og ser ennå, folk som strever for å etablere sin egen nasjon med en høyere grad av “ensretting”. Som man forstår, jeg kjøper ikke forestillingen om at den formen ikke-vestlig masseinnvandring som har pågått, og pågår, er noen viktig komponent i “globaliseringen”. Dén handler om at den teknologiske utviklingen har muliggjort en helt annen grad av kommunikasjon og transport, og dermed handel, turisme og utveksling av kulturuttrykk og arbeidstagere. Denne utviklingen har skjedd helt uavhengig av innvandringen av ti- eller hundretusener fra “den muslimske landsbygda” som det skrives over her.
Til O: Ja, “kjeppjaging” var selvfølgelig historisk og billedlig ment. Men det peker på et vesentlig poeng: artikkelforfatteren snakker om “klare krav”. Men så lenge man ikke vil sette inn noen sanksjoner for brudd på dem, er de selvsagt ingen krav, men bare fromme, naive ønsker. Så lenge det ikke får noen som helst betydning for oppholdstillatelse, adgang til å leve på felleskapets midler, nei knapt engang på adgangen til statsborgerskap, å ignorere disse kravene blankt, så vil systemet fortsette å bli utnyttet på det groveste. Man trenger ikke å være spillteoretiker for å forstå at dét er ren gift for den “litt magiske” tilliten. Eller samfunnsøkonom for å forstå at systemet ikke er bærekraftig.
@Bjørn Stærk,
Ikke rart du ikke kjenner igjen sitatet. Det var ikke skrevet av deg, men av nick’et: hjar (hjar skrev 10. mars, 2010 kl. 14:31 )
…
My bad
Cassanders
Vi har alltid hatt betydelig innvandring til Norge- og det har aldri ført til store samfunnsmessige problemer i den grad vi kan se i dagens Norge.
De fleste innvandrere klarer seg godt i Norge.
Hvem er det som ikke ønsker å bli integrert?
Kan det være islam som er problemet her?
Hva er det med islam som gjør at folk danner parallelle samfunn?
Det bygges moskeer i stor stil- finansiert fra Saudi-Arabia.
Islam har sin opprinnelse her- og her er det fortsatt etablert et klansystem med privilegier for de få.
Her holdes en innvandrerbefolkning nærmest som slaver.
Er herskere i Saudi-Arabia interessert i en demokratisk utvikling, likestilling og ytringsfihet?
Neppe!
Moderate islamer blir eksterme når de kommer til Norge.
Hvilke påvirknninger er de utsatt for?
En moderat muslim fortalte at imamene kom til Norge- og skremte vettet av fattige mennesker- for å kunne få tiende.
Imamene ble beskrevet som korrupte ledere, helt på linje med den herskende klassen i muslimske land.
Det er i islams interesse av folk holdes ned i uvitenhet.
Det er også i islams interesse at alle skal slutte seg til islam- og måtte børe med livet underveis til “paradis”.
Det vi nå trenger – er ikke en debatt om innvandring- men en debatt om islam.
Hvorfor er det ikke mulig for muslimer å tilpasse seg et moderne samfunn?
Hvorfor ønsker ikke mulsimer å tilpasse seg et moderne samfunn?
Hvorfor finansierer Saudi-Arabia moskeer i stor stil – moskeer som er etablert mer for politisk virksomhet enn for folks trosliv.
Brynjulf Mugaas, ekspert på Somalia, har en kronikk i dagens Dagbladet angående hijab og den tvang som utgytes i muslimske miljø mot de som ikke ifører seg dette høytsittende kyskhetsbeltet. Han kommer med noen Pauli-ord – helt fri for sarkasmer.
Kan vi håpe på Stærks kommentarer?
Stærk: Så lenge du ikke definerer hva du mener med “grunnleggende prinsipper” så bli det hele veldig retningsløst. Eller har jeg oversett noe? Det er vel alle enige nå som man har sluttet å karakterisere alle som mener at innvandrer skal lære seg norsk er rasistiske ( som på 80-90 tallet)
PeeWee: At 1. generasjons vietnamesre ikke arbeider – hvor har du det fra? Jeg vet du er nasjonalsosialist som elsker trygd, men det der strider mot alt det jeg har lest om Vietnamesere i Norge(og fra min egen kjennskap/vennskap med dem)
Jeg har sett påstander om at første generasjons innvandrere jobbet like lite som somaliere. Det ble fremhevet at noen som ville forsvare å ta inn flere somaliere. Mulig mine kilder tar feil, er ikke godt å si. Min erfaring er dog at vietnamesere i første generasjon ofte ihvertfall tidligere var veldig utenfor det norske samfunn, kanskje enda mer enn muslimer, mens det er stikk motsatt for andre generasjon. Selv de sliter med å lære seg norsk og ikke får jobb så klarer ihvertfall vietnamesere å gi sine barn en skikkelig oppdragelse.
Påstanden om innvandrere fra Vietnam er helt feil, jfr. SSB:
http://www.ssb.no/innvregsys/tab-2009-06-24-09.html
Det er mulig at tallene jeg så viste til åttitallet.
En balansert og velbegrunnet drøfting. Meget bra.
Litt pirk:
“Året før avslørte TV2 skremmende holdninger til kjønnslemlestelse blant somaliske innvandrere.” Det er riktig, men igjen skal vi huske på at holdningene finnes hos noen, langt fra mange eller alle. Problematisk er det, men jeg mener vi bør ha så presist språk at vi unngår utilsiktet generalisering.
Konrad: Hvordan vet du at det ikke er mange?
Amal Aden hevder at det tvertimot at det er uvanlig blant somaliere å ikke være for kjønnslemlestelse. Det er jo ikke overraskende at holdningene er utbredte, når vi vet at mer enn 99% av jenter i Somalia blir kjønnslemlestet.
Aude: “Tja, tro dét? Jeg vil tro at nordmenn da som nå var et av de aller minst fordomsfulle folkene i verden.”
Begge deler kan være sant: At vi var relativt lite fordomsfulle, men at vi allikevel møtte innvandrere med flere fordommer enn de fortjente.
Ellers tror jeg ikke på den sunne folkelige skepsisen, “immunforsvaret” som du kaller det. Den er vel mer som klokka som står stille: Den viser riktig to ganger i døgnet.
“Igjen, i forhold til hva? Og hvorfor skulle “ensretting” i denne betydningen være noe negativt? ”
Jeg aksepterer ikke at du bare kan kritisere noe i “forhold til” noe annet. Hvis du har to dårlige alternativer er det lov å påpeke at det beste av dem er dårlig, selv om det andre er verre.
Om ensretting er galt er en annen debatt, men det gjør en iallefall dårlig egnet til å forholde seg til mennesker som er grunnleggende forskjellige fra en selv. Ensretting gjør folk perspektivløse.
Chris: “Så lenge du ikke definerer hva du mener med “grunnleggende prinsipper” så bli det hele veldig retningsløst.”
Det kunne fylle en hel artikkel i seg selv. Det sentrale her er uansett ikke å slå fast nøyaktig hvilke grunnprinsipper vi bør bli enige om, men at en slik enighet er en forutsetning for at forskjellige mennesker skal kunne leve sammen. Alle må ikke være enige, men mange nok til å oppnå et visst nivå med gjensidig tillit. En kommentator over her syntes det var naivt å bringe vage ord som “tillit” inn i dette, men dette går faktisk til kjernen av problemet.
Jeg har definitivt ikke hele svaret, men jeg håper jeg har gitt en klar beskrivelse av spørsmålet.
Hjar: Oppslagene fra den gang gjaldt vel noen få imamer, og antakelig ble situasjonen fremprovosert/skjevt fremstilt av TV2. Men dette er underordnet. Poenget er at det er stor forskjell på å si at “holdninger finnes” eller endog at “toneangivende personer har disse holdningene”, og å si at dette er utbredte eller dominerende holdninger. Når det gjelder omskjæring så finnes overhode ikke dokumentasjon på at dette er en utbredt aktivitet eller dominerende holdning blant somaliere i Norge (tvertimot). Somaliske kvinner i Norge sier jo at nettopp vil beskytte sine døtre mot det de selv måtte gjennomgå.
http://konradstankesmie.blogspot.com/2009/07/forskere-kritiserer-hrs-tall.html
Man regner med at rundt 95% av kvinner blir omskjært i Somalia, de praktiserer også den verste varianten.
Likevel vil Konrad ha oss til å tro at fenomenet er lite utbredt blant de som har funnet veien hit. Du burde gå inn i deg selv og tenke nøye etter om du ønsker å bidra til at jenter født i Norge fortsatt må gå igjennom dette. Det gjør du nemlig når du ønsker mørklegging.
http://www.unicef.org/somalia/SOM_FGM_Advocacy_Paper.pdf
Sysselsettingen hos etniske nordmenn er nær 75%. For øst-asiater ligger den rundt 60% (vietnamesere 61%). Mens for muslimske innvandrere er sysselsettingen rundt 45%. Lavest hos somaliere med 35%.
Dersom muslimske innvandrere i Norge hadde hatt like høy sysselsetting som baltiske, polske, nederlandsske, svenske innvandrere i Norge, ville dette gitt en økt verdiskapning i størrelseorden 50-100 milliarder kroner årlig.
Det er slike regnestykker som gir de sjokkrapportene vi har sett flere av fra tenketanker i Sverige de siste årene, hvor det anslåes at ikke-vestlige innvandring nå påfører Sverige tap på 250-500 milliarder kroner årlig.
I tillegg vet vi at svært mange muslimer ikke jobber med å skape samfunnsverdier for felleskapet, men jobber mest med å integrere seg selv i Norge. De fleste av de få somaliere i arbeid jeg har kjennskap til, jobber feks som miljøarbeidere, tolker, politiske aktivister, morsmålslærere, ungdomsarbeidere, kulturarbeidere, og ellers alt annet opp mot det å integrere sin egen gruppe i Norge.
Ikke-vestlige innvandreres lave sysselsetting i Norge, og lave verdiskapning, ligger som en udetonert bombe under den norske velferdsstaten. En bombe som vil eksplodere når de ikke-vestlige innvandrergruppene raskt øker i prosentandel av den totale befolkningen.
Etniske gruppers sysselsetting i Norge: http://www.ssb.no/innvregsys/tab-2009-06-24-09.html
Til Bjørn Stærk
Veldig bra innlegg. Jeg er selv innvandrer til USA, og kan bekrefte at jeg har blitt moett med aapene armer. Soennen min er ikke “annen genrasjons innvandrer”, han regnes som amerikaner.
Min kone som er amerikansk men som snakker flytende norsk ble moett av den klassiske norske velkomsten til fremmende da hun bodde i Norge: “Hva gjoer du her og du vil aldri bli en sikkelig nordmann”. Det er helt klart lettere aa vaere innvandrer i USA.
Til Hallvard:
Innvandring til Amerika/USA kan ikke sammenlignes med dagens innvandring til Europa og Norge.
I USA har de alltid vært nøy på at nyankommer skulle lære seg engelsk/amerikansk.
Opprettholdelse av morsmålet var en privatsak- evt. “fremmedpråk” innen utdanning.
USA var og er fortsatt ingen velferdsstat.
Folk må klare seg selv.
I de statene hvor skandinaver har vært toneangivende- har de dog utviklet noe velferd.
Det er nettopp til disse statene muslimer liker å flytte.
I USA var det indianerbefolkningen som fikk lide når folk med mer avansert teknologi mm kom inn.
I Norge opplever vi at folk på et vesentlig lavere utviklingstrinn kommer som innvandrere- som ikke vil lære seg norsk- som pendler- og som skor seg så mye på velferdsstaten at den ikke lenger er bærekraftig.
Problemene med innvandringen ser ut til å ha nøye sammenheng med islam som ideologi- fordi isalm motarbeider alt som heter demokrat, likestilling og ytringsfrihet.
Folk dro til USA for å bli integrert.
Det var vesentlig folk fra en vestlig og enhetlig kultur som dro.
De første pilgrimene emigrerte til Amerika for å kunne utøve sin kristne religion.
Muslimer som kommer til Norge ønsker ikke integrering- men sosial sikkerhet på bekostning av norske skattebetaler.
Muslimene er pendlere mellom verdensdeler.
Et sitat fra en person som i flere tiår har levd godt på offentløig støtte for “integrering”: “hva er vitsen med å lære norsk- det er jo bare 3-4 millioner som taler norsk?”
I Norge blir vi invadert av en befolkning som politisk, kulturelt og sosialt fører oss tilbake til steinalderen- og vi betaler for det selv.
Våkn opp!!
Paloecon:
Det burde være unødig å gjenta meg selv. Undersøkelsene som er gjort har ikke klart å avdekke mange nye tilfeller av omskjæring. At kvinner innvandret fra Somalia i voksen alder er omskjær beviser jo ingenting. Heller ikke at HRS/Storhaug nekter å akseptere fakta.
Men Konrad, hva slags undersøkelser er det du viser til? Barn i Norge undersøkes jo bare sporadisk. Vi vil ikke vite. I en bydel i Paris undersøkte man alle somaliske jentebarn – samtlige var omskåret. Etter at dette tiltaket hadde vært i bruk noen år ble problemet eliminert. http://www.rights.no/kjoennsl_gen/article_30.00_050206_102_1.pdf
Halvard: Det integrerte USA er en myte. De som har integrert seg utmerket i USA er hvite, kristne europeere. Og hvite, kristne europeiske innvandrere integreres like godt i Norge som i USA, det viser all statistikk. Svensker, dansker, baltere, tyskere har høyere sysselsetting i Norge enn etniske nordmenn, mens derimot muslimer og afrikanere ligger rekordlavt på sysselsetting.
USA er ellers et segregert samfunn, der negre, indianere, muslimer, jøder og nå sist latinere, sticks together etnisk. Boligmarkedet i USA er feks langt mer segregert enn det norske.
Mens i USA tvinges alle etnisiteter til å jobbe pga lave sosialutbetalinger. Noe som straks vil skje her i Europa også, for når sosialkassa er tom vil fattigdommen også eksplodere her hos oss, og alle som kan jobbe – innfødte som innvandrere – blir tvunget ut i lavtlønnede servicejobber slik som i USA.
Den venstrevridde femtekolonnisten Bjørn-Øyvind Stærkstrømmen fortsetter å skjønnmale islam. Når skal han få ut fingeren og ta et oppgjør med sin egen islamofili?
Det er et demokratisk problem at demokratiet har lite å stille opp mot ekstremisme.Da Norge er et liberalt land vil dette på sikt svekke demokratiet.
Eneste løsning er en kraftig innstramning i asylpolitikken.
Herunder innføre 24 års aldersgrense for henteekteskap.
Og begrense retten til familiegjenforening.
Vi ser utviklingen i Malmø.Bruk det som en advarsel.
[...] ville jeg ha ønsket å bli møtt med noe lignende det bloggeren Bjørn Stærk nylig formulerte på minerva.as: ”Delta i arbeidslivet. Lær deg norsk. Til gjengjeld vil vi akseptere deg som en ekte nordmann, [...]
[...] de synes de godt kunne vært enda lenger, men det gjorde Arnfinn Pettersen etter artikkelen min på Minerva tidligere i år. Så jeg gjorde den lenger. Mye lenger. Nå kan du lese den på de nye [...]
[...] med sin blogging. Men da jeg i dag leste Si det du mener. Mén det du du sier på Humanist, og så Velkommen til Norge! på minerva, så ble min interesse for denne krigsbloggeren revitalisert. Får også slenge en takk [...]
Kan jo likså godt kommentere noko av artikkelen din her òg:
Det er på ein måte noko pussig at dykk i prokrigsrørsla byrja å blogge fyrst i 2001, for korkje Afghanistan eller Irak var den fyrste krigen i denne tida. Alt i 1999 hadde nemleg NATO, Noreg og USA hatt ein to månader lang krig mot Jugoslavia, sjølvsagt med full støtte frå dei nykonservative. Mobiliseringa mot denne folkerettsstridige krigen, og det nye NATO-konseptet som han var ein del av, var vel på mange måtar starten for antikrigsrørsla.
At dei nykonservative er idealistar og ikkje realistar er vel noko som alltid har vore velkjend. Men det gjer vel ikkje mistaka deira noko betre? Realisme og ikkje-intervensjonisme bør heller liggje til grunn for utanrikspolitikken enn naive førestellingar om kva ein kan oppnå gjennom militærmakt. Det er vel ikkje så mange av dei som har bedt om orsaking etter å ha drege landet inn i Irak-katastrofen, og køyrt seg fast i den afghanske hengjemyra, men ein gammal warblogger som Andrew Sullivan har no faktisk iallfall delvis det.
Elles må eg få peike på at både Gert Nygårdshaug og Jan Guillou har fått heilt rett. Det har ikkje vore nokre Al Qaida-åtak i korkje Noreg eller Sverige, og dei to terroråtaka som eg kjem på, i Madrid i 2004 og London i 2005, var jo ein direkte konsekvens at Spanias og Storbritannias krig i Irak. Blowback er kan hende eit omgrep som sjølverklærte krigsbloggarekspertar ikkje hadde høyrt om? At terror kan leverast både med bilbombar og bombefly er nokså opplagt. Og ja, dei amerikansk- og norskallierte krigsherrane i Afghanistan er like store skurkar som Taliban. Det er nok noko som dei fleste afghanarane er samde om.
Når du om Irak-krigen skriv at det var dei profesjonelle som bevegde seg ned på amatørnivå, kan det berre gjelde dei som stod bak eller støtta krigen. Ekspertar, både militære og på Midtausten, åtvara jo sterk mot krigen, inkludert tidlegare republikanske politikarar som James Baker og Brent Scowcroft. Det er faktisk noko vanskeleg å sjå George W. Bush som meir kunnskapsrik enn krigsmotstandarane. Heller tvert imot vil eg, og nok òg dei andre 90% av nordmennene som var mot krigen seie.
Eg har vanskeleg å skjøne kvifor det skulle vere ein samanheng mellom motstand mot innvandring og multikulturalisme og støtte til å invadere og okkupere land under fjerne himmelstrøk. Tvert imot, ein burde jo vente at såkalla isolasjonisme skulle omfatte skepsis mot både utanlandsk krigføring og utanlandsk innvandring, og gjerne frihandel òg. Motstandarar av den nyliberale globaliseringa og den frie flyten bør logisk vere føre til motstand mot innvandringa og krigane som høyrer med.
Det er jo òg slik at dei neokonservative ideologane står for ein liberal innvandringspolitikk (dei er jo tidt gamle liberalarar eller trotskistar!), medan dei paleokonservative motstandarar deira vil ha mindre av både krig og innvandring. Haukar som George W. Bush og John McCain prøvde jo faktisk å liberalisere innvandringslovene i USA i 2006, noko som antiintervensjonistar som Pat Buchanan og Paul Craig Roberts naturlegvis kjempa imot. Sjølv liberalisten Ron Paul, kjent for sin krigsmotstand, er tilhengarar av å redusere innvandringa. I Storbritannia har du folk som Peter Hitchens og Neil Clark, medan New Labour-regjeringa som gjekk til åtak på Irak òg liberaliserte innvandringspolitikken og fremja multikulturalisme.
Elles er vel USA meir ei åtvaring enn eit førebilete når det gjeld innvandring. Eg har inntrykk av at dei fleste i USA meiner at innvandringspolitikken der ikkje er serleg vellykka. Dei slit med veldig mange ulovlege innvandrarar, og dei har ikkje greitt å kontrollere straumen over grensene sine. Innvandringslovene blir ikkje handheva.
Innvandringa driv òg ned løns- og arbeidsforholda til vanlege folk, serleg dei med låge inntekter. Dei rike fær derimot billeg arbeidskraft. Så innvandringa aukar skilnadene mellom fattige og rike, og må vere ein viktig grunn til å dei sosial skilnadene er mykje større i USA enn i Noreg. Ein av grunnane til at USA har ein mykje dårlegare utbygt velferdsstat enn dei fleste europeiske land er nok den store innvandringa. Og i eit historisk perspektiv kan ho òg vere ein grunn til at arbeidarrørsla vann fram i USA i mindre grad enn i Noreg. Den perioden då arbeidarrørsla var på sitt sterkaste der, om lag ifrå 1930-åra til 1960-åra, var vel ein dei periodane i amerikansk historie med lågast innvandring, mellom innstrammingane i 1920-åra og liberaliseringa i 1965.