Hvor tragikomisk og historieløst er det ikke da at Sibeko ustyrer sin sønn, som bor sammen med to lesbiske kvinner, med en t-skjorte med et motiv av Che Guevara. Mannen som selv egenhendig drepte homofile fordi de var homofile, og som institusjonaliserte homohatet på Cuba. For ikke å snakke om at han forestod noen tusen summariske henrettelser og opprettet konsentrasjonsleire, der blant annet homofile ble sendt. I tillegg kjempet han for en totalitær og morderisk ideologi. Et godt forbilde for barn.

Det er kanskje greit at Guro Sibeko holder seg til den skjønnelitterære fiksjonen fremover, selv om den er aldri så mislykka og politisk totalitær

Den godeste Guro var intervjuet på Sånn er liver i forrige uke. Hun var i passiar med en 17-årig muslimsk jente ved navn Sara, som var iført hijab.

Det var en interessant samtale.

Det avtegnet seg etterhvert en pussig dissonans. Guro er både brun og lesbe, og vi skjønte at hun ønsker å bekjempe fordommer. Men dette utgangspunktet ble noe forstyrret av at det etterhvert kom fram at Guro selv var i stand til den mest forenklete og unyanserte “skjæring over en kam”. Det var særlig “frpere” og “kristenkonservative” som var ekle mennesker, ifølge forfatterinnen. Ingen nyansering. Ingen forståelse av verdens grader av grått. I det hele tatt fremstod Guros verdensbilde som veldig fjortis-raddis i all sin overforenkling.

Det ble særlig pussig å høre Guro raljere over “kristenkonservative” all den tid at hennes samtalepartner, den 17-årige hijabkledet, åpenbart har mer til felles med konservative kristne enn med radikale lesber. Dette paradoks slo åpenbart ikke Guro et øyeblikk. Hun sitter godt fast i den post-koloniale betraktningsmåte. Og i den står konservative muslimer og radikale lesber sammen mot konservative kristne og sekulære frpere.

I sum fremstod Guro med et pubertalt verdensbilde. At denne umodenhet også forplanter seg til hennes skriverier, vel det følger med nødvendighet.

Jeg ser ikke helt hva du er ute etter her. Hva nøyaktig mener du statistikken sier om mannelighet og kvinnesyn? I Finland drepes flere kvinner av sine partnere enn i Norge. Er det irrelevant bare fordi det også drepes flere menn?

Jeg mener at denne statistikken viser noe om kvinnesyn og om mannlighet (eller frykt for umannlighet) som man ikke kan se bort fra.

Følger man din logikk, ville Norge ikke lenger ligge “på toppen når det gjelder drap på kvinner” dersom drap på menn tredoblet seg, mens drap på kvinner bare doblet seg. Det virker som merkelig og villedende bruk av statistikk.