Harald Eia og Ole-Martin Ihle har laget en interessant serie om forskning. Men når de begynner å antyde politiske implikasjoner, blir det straks mer komplisert.
Eia og Ihle antyder i en kronikk i Aftenposten denne uken at genetisk betingede forskjeller i intelligens bør ha betydning for hvordan vi tenker om skolen. Særlig er de kritiske til Reform 94 og Gudmund Hernes. Jeg er enig – og uenig. Det er klart at skolen bør ta høyde for at ikke alle barn har samme forutsetninger for å lære alt mulig. Det kan diskuteres om det alltid er blitt gjort, ikke minst i forbindelse med økt teorifokus på yrkesfag på 90-tallet. Men hoveddiskusjonen er da hvor listen skal ligge, hvor mye man skal forvente, håpe, eller forsøke å oppnå.
Det spiller ingen rolle, absolutt ingen rolle, for 15-åringer som begynner på yrkesfag, om deres intelligensnivå er formet hovedsakelig av sosiale forhold, av tilfeldig genetisk variasjon, eller – som Eia og Ihle er opptatt av – arvet genetisk variasjon. I hvert fall de to første formene for variasjon har selv de mest utrerte norske sosiologer vært oppmerksomme på. Det kan selvfølgelig spille en rolle i forhold til å forklare statistiske utfall i forhold til i hvor stor grad utdannelse går i arv. Men det er jo ikke i hovedsak den forutsetningen som er på tiltalebenken i norsk skolepolitikk. Eias og Ihles poeng er derfor langt dårligere enn poenget de hadde i kjønnsdebatten, hvor statistiske forskjeller brukes mer automatisk som begrunnelse for statlige inngrep.
Det er noen som antyder at den som ikke har vært radikal i sin ungdom, ikke har hjerte, mens den som ikke blir konservativ i alderdommen, ikke har noen hjerne. Jeg skal ikke antyde at Eia, i sin 40-årskrise, og Ihle, som gikk året over meg på vår felles sosialt (og genetisk, Ihle?) privilgerte ungdomsskole, er i alderdommen; men det aner meg at begge gjennom ny kunnskap har justert tidligere venstreposisjoner mot høyre.
Og det er selvsagt positivt at de nå viser at de har en hjerne. Men de kunne vært ivrigere til å bruke den også til å tenke kritisk om sitt nye ståsted – slikt er nemlig lov her på høyresiden. Vi som har vært her en stund, er altså skjønt enige om at staten ikke kan eller bør utjevne alle forskjeller. Men vi kan ikke stoppe der:
Et av politikkens fremste mål er å legge til rette for menneskelig autonomi. Fordi mennesker har forskjellig utgangspunkt, vil de ikke bli like – men dette er da heller ikke hovedmålet. Forskjellene i utgangspunkt tar ulik art: Det er genetiske forskjeller mellom mennesker. Det er også en rekke miljøforskjeller – arv av jordisk gods, sosialisering i hjemmet og utenfor hjemmet. Noen av disse forskjellene kan politikken ikke gjøre noe med. Noen bør politikken ikke gjøre noe med, fordi det bryter for mye med menneskelig autonomi.
Men noen forskjeller i utgangspunkt bør faktisk politikken forsøke å gjøre noe med. Det er fordi det finnes forskjeller i sosiale forhold som er åpenbart urettferdige: Om det er slik at barn som vokser opp i fryktelige forhold, lider under det, har de krav på samfunnets støtte, blant annet gjennom Barnevernet, eller ekstra støtte på skolen. Men det er også fordi at selv når forskjellene i utgangspunkt er genetiske, og åpenbart utenfor statens kontroll, kan resultatene bli forskjellige på en måte som er uakseptable. Også fra et konservativt perspektiv, med alle sine forsiktigheter og forbehold, bør altså staten gjøre noe – eller en god del, fordi man vil sikre at folk skal få et godt nok utgangspunkt til å være reelt autonome. Dette innebærer for eksempel en betydelig satsing på utdanning. Bakgrunnen for en slik satsing er altså hverken at man tror folk er like, eller at man prøver å få dem til å bli det. Snarere er det at man vil at alle skal opp minst på et definert minimumsnivå, og fordi folk er ulike må man av og til ha ulike strategier for ulike mennesker for å nå dit. Men uansett vil resultatet ikke bli likhet.
Hva så med Hernes og Reform 94? Det er et godt politisk mål, helt uavhengig av hva man måtte mene om biologi, at flest mulig skal få et godt utgangspunkt i form av grunnleggende utdannelse. Hvis selv de skarpeste på yrkesfag tidligere hadde en så dårlig bakgrunn at høyere utdannelse var utenfor rekkevidde, kunne det være et argument for å gi dem et bedre grunnlag. Og ja: Skolen må i noen grad lokke og dra og puffe på svake elever, for at de skal yte sitt beste og komme ut av skolen med en god nok basis. Det skal man gjøre enten det er barn med høy IQ fra et vanskelig miljø, om det er barn med lav IQ fra en familie av genier, eller om det er barn som har arvet lav IQ fra sine foreldre. Dette poenget er så åpenbart at også Eia og Ihle må ha fått det med seg, med mindre de har vasket hjernen i strid med vaskelappen.
Antagelig har de fått det med seg, men valgt å nedtone innsikten i sin eksterne kommunikasjon. Det gjør at deres kritikk av denne reformen blir lite vektig, selv om det er mye å kritisere reformen for. For Reform 94 har ikke løst problemene med frafall i videregående skole. Er nivået så høyt at mange må falle utenfor? Bør alle yrkesfag behandles likt? Har vi et godt alternativ til dem som idag faller utenfor? Det er en debatt som har gått lenge, uavhengig av de biologiske korrelater til skoleprestasjonene. Mye tyder på at det både kan være noe galt med nivået, og med alternative tilbud. Mye tyder også på at samfunnet generelt har for liten respekt for ikke-akademisk kunnskap: For eksempel følger lønnsstiger mange steder automatisk utdanningsnivå, snarere enn jobbprestasjon. ”Arbeid av lik verdi” er kommet til å bety ”yrker som krever like lang utdannelse”. Det er et tullete mål.
Jeg tror Gudmund Hernes med fordel kunne vært mer ydmyk i forhold til hvor godt hans program har lykkes. Kritikken også fra forskerhold har vært betydelig. Det betyr ikke at hele hans program er feil, nemlig å få folk til å bli det beste de kan bli, selv når det ikke er lett.
Jeg vil støtte Hernes i å forsøke, selv om det er vanskelig. Men jeg vil støtte Eia og Ihle i å ta inn over seg at det er vanskelig, og ta det inn over seg når man forsøker. For det er vanskelig å utdanne de svakeste elevene. Men det er som Kennedy sa det i 1962: “We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not because they are easy, but because they are hard.” Amerikanerne nådde månen i 1969, da Neil Armstrong, genetisk sønn av en traust revisor fra Ohio, tok det som var et av de mest eventyrlige skrittene i menneskets historie.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Du kan følge ham på Twitter.
Uten at jeg skal holde det mot artikkelforfatteren, Eia eller Ihle så synes jeg problemet med hele debatten blir at mens man debatterer arbeiderklassen, så er menneskene fra arbeiderklassen selv usynlige i Norge. Ikke skriver de kronikker og ikke lager de TV-programmer. Ikke vet jeg om det er at de ikke slipper til med kronikkene sine, eller om de rett og slett ikke skriver noen. Det jeg vet, er at man kan vokse opp i Norge med 16 onkler og tanter, hvor bare én har høyere utdanning – hun er førskolelærer. Man kan vokse opp uten å kjenne en eneste advokat, journalist, forsker, lege el.l. – men man kjenner sine lærere, selvfølgelig. Man kan være klassens skolelys, men ikke ane hva man vil bli. Og man kan vokse opp og vite at man kan leve helt fint uten en toppjobb i Norge, slik mor og far har gjort. Noen barn av arbeiderklasseforeldre har sikkert mindre IQ, slik de har mindre nettverk. Noen barn av arbeiderklassen har høy IQ, men fortsatt mindre nettverk. Allikevel er det fullt mulig for en skoleflink elev med arbeiderklassebakgrunn å nå helt til topps i Norge, i alle fall om hun vet hvor hun vil og hvordan man skal komme seg dit.
I det hele tatt tror jeg IQ-faktoren er noe overdrevet. Norsk skole er ikke særlig vanskelig, faktisk. Hvis man leser lekser og klarer å konsentrere seg vil jeg tro de fleste burde klare den helt greit. Så viktigere enn at du arver en høy IQ, er det kanskje at du arver ambisjoner? Kanskje er det der det svikter, fordi man ser at man klarer seg helt greit uten en fet jobb? Jeg vil tro det oppleves som et større nederlag for sønnen av en høyesterettsdommer eller kirurg å bli truckfører på lageret til Vinmonopolet, enn det oppleves for sønnen til bussjåføren, uansett IQ.
Jeg synes derfor det er litt trist at dette reduseres til en debatt om lavtlønnedes IQ – for selv om du sikkert kan arve lav IQ fra dine foreldre, kan du nok også arve lavere ambisjoner og sansen for et enkelt liv, kanskje? Det er jo ikke sikkert du ble bussjåfør fordi du var dummere enn de andre? Og du kan tydeligvis bli kjønnsforsker uten å være særlig mye smartere.
Kontordama: Enig i det – poenget mitt er bare at uansett hvor mye som måtte ligge i det Eia og Ihle driver med, har det ikke all verden å si for hvordan vi tenker utdanning.
Harald Eia er en gave til Norge. Og hans avsløringer av diverse “social sciences” som politisert kvasivitenskap, bør følges opp politisk av høyresiden. Hvorfor er Høyre og FrP fraværende i denne debatten?
Hvor lenge skal Norge pumpe ut milliardbeløp for å utdanne antropologer, sosiologer, kjønnsforskere, kriminologer, utviklingsstudier, litteraturvitere, medievitere osv… når alt dette kun er politisert venstreradikal aktivisme forkledd i vitenskaplige klær?
Land i Øst-Asia som opplever enorm framgang for tiden, har ikke disse venstrepolitiserte yrkesgruppene. Der blir utdanningsapparatet brukt på å skape produktive ingeniører, matematikere, medisinere, programmerere, teknologer.
FrP burde nå gått høyt på banen med krav om å innføre høye studieavgifter og lånekassenekt for alle som vil studere disse kvasivitenskapene. Og heller bruke de innsparte ressursene på økte studiestipender til ingeniører, leger, sykepleiere, matematikere, biologer, kjemikere og andre realister som dette landet sårt har bruk for, men utdanner altfor få av.
Jarle, det Eia & co. driver med er ikke “avsløringer”. Det er en del av en eldgammel debatt, som går minst tre hundre år tilbake i tid, omkring hva vitenskap er og hva den bør være. Denne debatten må få gå sin organiske gang; det nytter ikke å løse den med maktmidler av den typen du foreslår. Dessuten kan jeg, selv om det sikkert vil overraske deg, si med sikkerhet at mange på “venstresida” er minst like kritisk mot queer-teori og poststrukturalistisk inspirert samfunnsforskning som deg og dine meningsfeller til høyre. Slå for eksempel opp de marxistiske teoretikerne Terry Eagleton (The Illusions of Postmodernism) eller Perry Anderson (The Origins of Postmodernity), og du vil finne ut at de hovedsaklig vurderer den poststrukturalistiske vendingen som en integrert del av høyrebølgen fra ca. 1975 og framover.
Hernes er professor. Han nyter stor respekt. Men så, plutselig falt han ned. Det Eia tar på strak arm, må Hernes hjem å spikke sammen. Artikkelen i Morgenbladet er god, men Hernes er blitt Trollmannens læregutt!
## Land i Øst-Asia som opplever enorm framgang for tiden, har ikke disse venstrepolitiserte yrkesgruppene. ##
Det finnes da sannelig sosiologer i Japan og Sør Korea også. Faktisk, så har disse gruppene høyere status og bedre lønn der enn i de nordiske land. De nordiske land utmerker seg faktisk med ganske lav status for disse gruppene.
Det stemmer kanskje at norske skole ikke er vanskelig, men det er allikevel ganske vanskelig for folk med lav IQ, da det å tilegne seg kunnskap generelt sett kan være ganske vanskelig for dem. Det kan jo også være at folk med lav IQ rett og slett ikke har evnen til å tenke langsiktig?
Helt enig med Kontordama. Kunne ikke vært mer spot on.
Hei PeeWee, kanskje har du rett i at folk med lav IQ ikke har evnen til å tenke langsiktig. Men kanskje kan du også ha høy IQ, men slite med å sette deg mål, jobbe langsiktig og være selvdisiplinert? Jeg mistenker fortsatt at IQ er overvurdert ift det å lykkes med skole og karriere. For selv om «arbeiderklassebarn» statistisk sett ligger en karakter under «middelklassebarn», er det så sikkert at det skyldes IQ? Når jeg ser på hvordan det gikk med mine egne klassekamerater fra grunnskolen, så viser det seg at det ikke nødvendigvis var de skarpeste knivene i skuffen som nådde lengst ift akademiske titler og statusjobber, men heller de som tidlig visste hva de ville bli, som hadde gode arbeidsvaner og selvdisiplin. Å komme fra et godt møblert hjem var heller ingen ulempe. Og om høy intelligens er så viktig, hvordan forklarer vi da at arbeiderklassejenter gjør det bedre enn arbeiderklassegutter i skolen? (Se for eksempel http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=49662&strukt_tid=17251 .) Jeg tviler på at det skyldes at jentene har høyere IQ enn sine brødre. I tillegg til kulturell og sosial bakgrunn, som pedagogen nevner, kan det tenkes at dette også har en sammenheng med et skolesystem som legger stor vekt på ansvar for egen læring, selvdisiplin og selvmotivasjon, og at dette favoriserer jentene mer enn guttene?
Se feks denne artikkelen fra dagbladet («Viljestyrke er undervurdert!»),
http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/09/19/477218.html .
For å oppsummere litt kynisk: La oss si at du introduserer meg for to gutter, Per og Pål, begge 16 år gamle og elever i 10. klasse. Du forteller meg at Per alltid har vært en skarping. Han kunne lese og skrive allerede før han begynte på skolen, fatter alltid poenget før alle andre, og er typen som får toppkarakterer selv om han knapt åpner en bok. Det lille han gjør av lekser, får han stort sett gjort i valgfritiden. Dette må oppleves urettferdig for Pål, som alltid har måttet jobbe mye hardere for sine karakterer. Karakterene kommer ikke lett for Pål, men han har innsett at han må jobbe hardt og jevnt for å lykkes, og han har derfor fått gode arbeidsvaner. Når jeg spør Per om hva han skal bli når han blir stor, trekker han bare på skuldrene. Det er han ikke sikker på ennå, han skal se det litt an, og har ikke tenkt så mye på hva han skal studere etter videregående – det tar han som det kommer. Pål har derimot visst hva han vil bli fra han var 12 år gammel – han vil bli ingeniør, og vet allerede hva og hvor han skal studere, hvilke fag han trenger og hvor mange poeng han vil trenge ved opptak. Om du nå ber meg sette penger på hvem av disse to som vil nå lengst ift akademisk tittel og karriere, kommer jeg til å sette hele potten på Pål, selv om jeg med god grunn vil anta at det er Per som i utgangspunktet fikk utdelt høyest IQ. Og om du i tillegg forteller meg at Påls far er geolog, mens Pers far er trailersjåfør, dobler jeg potten, gnir meg i hendene og ser frem til å bli en holden kvinne! ; )
For de som er interessert i IQ og sånt, anbefales denne artikkelen fra Aftenposten om Stig som har en IQ på 180, og som lever av å selge bilstereo i Trondheim: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3321736.ece
Joda, det er andre faktorer enn IQ som spiller inn, men hva om også de andre faktorene også er genetiske? Hva om også graden av viljestyrke, evne til å tenke langsiktig, utholdenhet og å ikke bli knust av motgang også er genetiske? Jeg tror også det er litt betenkelig at de som vet hva de vil bli unge kommer såpass langt. Er det ikke en fare for genetisk degenering i og med at “hardtarbeidende middelmådigheter” i dagens samfunn utkonkurrerer de som virkelig har evne til nytenkning og kreativitet? Venstresidens politikere og forskere et et skrekkeksempel på hva jeg tenker på. Her har du haugevis av mennesker som egentlig ikke eirr et eneste talent og har middelmådig intelligens, men som allikevel gjør det bra fordi de alltid har gjort “det rette”.
Enig med mye av det Kontordama skriver her. Hvilket leder til følgende hjertesukk fra meg: Hvorfor er det så få jordnære folk uten høyere utdannelse som skriver i media? Vi kunne trengt mer av det som en sunn motvekt til det selvopptatte jåleriet vi altfor ofte finner i pressen.
Ønsker man å lese mer fra “jordnære folk uten høyere utdannelse” er det bare å lese litt på VGD. Noe som også forklarer hvorfor “jordnære folk uten høyere utdannelse” sjelden slipper til i media.
Au da…
Okke som, nå unner jeg selvfølgelig unge Pål å få nyte fruktene av sitt harde arbeid og ende opp med en god jobb, samtidig som det ikke hadde skadet med flere skarpe hjerner innen for eksempel politikk og forskning, enig i det. Og vi er en liten nasjon, vi har ikke så mange å ta av. Dersom vi ønsker flere smartinger til det politiske liv tror jeg man kan starte med å slutte med all den forferdelige gitar- og allsangen de ser ut til å praktisere på landsmøter, sommerleirer etc – allerede der vil jeg tro man skremmer bort enhver fersking med noenlunde selvrespekt og tankens kraft mellom ørene. Seriøst – det er ser ikke bra ut. Steng i alle fall døren for alle journalistene mens det pågår.
[...] allsangen de ser ut til å praktisere på landsmøter, sommerleirer etc – allerede der vil jeg tro man skremmer bort enhver fersking med noenlunde selvrespekt og tankens kraft mellom ørene. Seriøst – det er ser ikke bra ut.