Aftenpostens politiske redaktør anklager statsministeren for ikke å skjønne seg på USA, men kanskje han selv burde gå til øyelegen for å få fjernet sin egen bjelke?
Og det virker ikke som om Arbeiderpartiet, tross Stoltenbergs ufrivillige lange USA-besøk, har skjønt så mye av det som skjer i verdens viktigste demokrati akkurat nå.
Det skriver Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle lørdag, i en artikkel om FrPs landsmøte. Men Stanghelle burde kanskje vært litt mer forsiktig med å gjøre seg høy og mørk på Stoltenbergs bekostning. For deretter følger han opp:
Samtidig bør Fremskrittspartiet lære seg den enkle leksen at Phillips og Tea Party-bevegelsen bare støttes av knapt 20 prosent av amerikanerne, og at de fleste av støttespillerne er middelaldrende menn, og at den splitter høyresiden, slik at demokratene kan komme til å vinne avgjørende slag i høstens viktige mellomvalg.
La meg ta de tre elementene i rekkefølge.
Folkelig støtte
Stangehelles andel på under 20 prosent er grovt misvisende. Den er riktig dersom man mener at folk regner seg som en del av bevegelsen, eller hvem som ville stemme på Tea Party dersom det stilte til valg i konkurranse med demokratene og republikanerne – en helt hypotetisk problemstilling. Men utsagnet er fullstendig feil dersom man ønsker å vite om amerikanerne ser positivt eller negativt på bevegelsen – og det er nok det leserne naturlig vil tenke på som ”støtte”. Slik må det også ha vært ment fra Stanghelles side – han forsøker å fremstille den som marginal.
Det er tatt opp mange meningsmålinger om det amerikanske folket er positive eller negative til Tea Party-bevegelsen. En grei oversikt finnes hos Polling Report. Jevnt over viser disse målingene at omtrent like mange har positive som negativ oppfatninger. Quinnipiac 14-19. april gir 32-31, CNN 9-11. april gir 38-36, Fox 6-7 april gir 36-34 – alle en knapp overvekt av positive, men også mange som ikke har noen klar mening. CBS spurte i slutten av mars om man var enig i sak med Teaparty’erne. Da var tallene 46 for og 40 imot.
Dersom vi ser bort i fra det til dels betydelige antallet som ikke har noen klar positiv eller negativ mening, er det derfor rimelig å konkludere med at omtrent halvparten av det amerikanske folk har et positivt syn på Tea Party-bevegelsen, altså ikke mye dårligere enn president Obama. Det er noe helt annet enn det Stanghelle forteller oss.
Middelaldrende menn
Stanghelle overdriver kraftig. Og da bygger jeg ikke på anekdotiske bevis, som min egen reportasje fra den store demonstrasjonen på Capitol Hill dagen før helsereformen ble vedtatt, men på meningsmålingene.
Gallup spurte i slutten av mars om respondentene regnet seg som tilhenger av bevegelsen, motstander eller ingen av delene. Fordelingen 28-26 kjenner vi igjen (spørsmålet om positivt eller negativt syn ble også stilt, og ga en liten overvekt for det siste – 40-37). Men denne målingen ga også demografiske opplysninger. Den viser at støttespillerne er påfallende like tverrsnittet av det amerikanske folk.
Unntaket er selvsagt politisk ståsted. Republikanerne er sterkt overrepresentert og demokratene enda sterkere underrepresentert, mens andelen Tea Party-støttespillere som er politisk uavhengige tilsvarer andelen i folket som helhet. Bevegelsen er altså tydelig sentrum-høyre, og tyngdepunket ligger klart til høyre for gjennomsnittet i det amerikanske folk. Men det er vel ikke akkurat overraskende.
Menn er riktignok litt overrepresentert, med 55 prosent. De med høyere inntekt er også litt, men ikke mye overrepresentert. I aldersgruppen 50-64 finner vi 29 prosent blant støttespillerne, mot 27 i folket, altså en minimal forskjell. Svarte er klart underrepresentert, men ikke hispanics, og dette gjenspeiler at de aller fleste svarte er demokrater.
Ser vi på Tea Party-aktivistene, altså de som deltar i demonstrasjoner og har tatt andre aktive skritt, er Stanghelle muligens litt nærmere. Ifølge en måling fra CNN i februar var 6 av 10 aktivister menn. Men dersom Stanghelle vil støtte seg på denne målingen, passer det kanskje litt dårlig med fordommene at aktivistene er uvanlig godt utdannet? I denne undersøkelsen er heller ikke de typisk middelaldrende overrepresentert, men derimot dem mellom 30 og 49 år.
Splitter høyresiden
Dette er Stanghelles analyse, og kan foreløpig ikke verken bevises eller motbevises – til det har vi hatt for få valg å teste teorien ut på. Jeg er imidlertid stort sett uenig med Stanghelle.
Bevegelsen har ulike innvirkninger på det Republikanske partiets valgutsikter. Den gir energi på høyresiden og virker mobiliserende, på samme måte som organisasjoner på venstresiden bidro til entusiasmen rundt Obama i 2008. Den kan bidra til at en del uavhengige velgere som er opptatt av budsjettunderskudd og en voksende statsmakt kan mobiliseres og stemme republikansk, men kan også skremme bort noen uavhengige som synes det blir for mye negativitet. Den kan også føre til en motmobilisering blant demokrater som ikke liker Tea Party, selv om vi foreløpig ser lite til dette.
Og endelig kommer splittelsesfaren. Det er riktig at Tea Party-folket i mange stater mobiliserer til støtte for høyreorienterte republikanere for å bli kvitt det de oppfatter som altfor sentrumsorienterte sittende republikanere. I suppleringsvalget i New Yorks 23. distrikt i november skjedde dette, etter at den lokale partiorganisasjonen hadde utnevnt en svært sentrumsorientert kandidat, uten å ta med partiorganisasjonen medlemmene på beslutningen. Da den opprinnelige kandidaten trakk seg og anbefalte demokratene, førte det til republikansk tap i et distrikt de hadde kontrollert i over hundre år. Men dette er unntaket.
Motstykket finner vi i suppleringsvalget til senatet i Massachusetts i januar, der Tea Party-aktivister spilte en hovedrolle i å tilføre Scott Browns kampanje den energien som førte til hans sensasjonelle seier. Det er også interessant at republikanerne har vunnet alle de tre viktige valgene som er avholdt etter at Tea Party ble en viktig nasjonal kraft. Ved siden av Massachusetts gjelder det guvernørvalgene i Virginia og New Jersey. Alle tre valg ble vunnet av relativt moderate republikanere i tidligere demokratiske seter, og alle tre steder så vi en kraftig mobilisering av uavhengige velgere til fordel for republikanerne.
Noen vil også se tegn til at Tea Party opptrer splittende i Arizona, der J.D. Hayworth forsøker å danke ut John McCain i senatet. Men dette handler mer om en misnøye blant en del republikanere over at McCain er for innvandringsliberal, en misnøye som stammer fra lenge før Tea Party-bevegelsen. Bevegelsen har i de fleste stater ikke vært veldig opptatt av innvandring, noe som fremgikk av mitt intervju med Reason-redaktør Matt Welch. Tea Party-bevegelsen i Arizona har hovedsaklig avholdt seg fra å støtte Hayworth, og McCain vil høyst trolig dra dette i land.
Et sted der problemstillingen virkelig er relevant fremover er Florida, der Marco Rubio har sterk Tea Party-støtte når han i praksis har satt guvernør Charlie Crist sjakkmatt i nominasjonskampen foran senatsvalget i november. Innen 1. mai får vi vite om Crist isteden stiller som uavhengig kandidat. Gjør han det, kan det hende demokratene vinner i Florida, men jeg tror ikke det. Dersom Rubio vinner, har Tea Party-bevegelsen igjen bidratt til å gjøre senatet mer, ikke mindre konservativt.
Twitter: @jasnoen
Ønsker du å kommentere på dette innlegget kan du gjøre det her.
