Køen er en naturlig og uunngåelig konsekvens av sosialismen og dens avarter. Tapene er store, både for samfunnet som helhet og for de som må vente på tur.
Morgenbladets Johnny Halberg skrev nylig en lesverdig anmeldelse (23.-29. april, ikke på nett) av Vladimir Sorokins bok Køen. Boken handler om en sovjetisk kø anno tidlig 80-tall. Køen er endeløs, og ingen vet helt hva de står i kø for. Køen er, ifølge Johnny Halberg i Morgenbladet, «(..) som livet sjøl, om du skjønner. Den står der, og den flytter seg, sakte, sakte, og så kommer folk inn og ut, gjentar seg selv, kommer med noe nytt.» Men køen er også et høyst reelt, tidkrevende fenomen i sosialistiske stater. Ifølge Sorokin tilbrakte sovjetborgerne en tredel av sin våkne tid i kø.
Alternativ til markedsmekanismen
Når prisen på en vare bestemmes av en kontrollmyndighet i stedet for at den settes på markedet, betyr det at prisen blir en annen enn om det var opp til selgerne og kjøperne å forhandle den seg i mellom. Rent teoretisk kunne man selvsagt i et øyeblikk treffe den samme prisen som markedet ville gitt, men neppe over tid. Og selve hensikten er jo å sette en annen pris enn markedsprisen, i mange tilfeller en langt lavere pris. Dette gjelder særlig basisvarer som er viktige for mange, og det er nettopp dette som gjør en del sosialistiske ledere så populære i fattigere deler av befolkningen. Gleden kan imidlertid være kortvarig.
Når prisene settes ned av myndighetene betyr det enten at produsentene subsidieres, eller at de tvinges til å selge til en lavere pris enn hva de ellers ville ha tatt. Subsidier og tilhørende reguleringer ser vi gjerne i rikere land. Det fører til et absurd system hvor subsidier og kvoter styrer produksjonen, i stedet for at man produserer det folk faktisk ønsker å kjøpe, uttrykt gjennom deres betalingsvilje. Salg til en gitt pris ser vi i land hvor myndighetene er fattigere, og det fører til en økning i etterspørselen i forhold til tilbudet. En vare som tvinges ned til en lav pris er mindre lønnsom å produsere, men flere ønsker å kjøpe den. Resultatet? Kø.
Tomme butikkhyller
I en dokumentar som nylig gikk på National Geographic, bejubler en Chavez-tilhenger de statlig regulerte matbutikkene i Caracas og skryter av hvordan blant annet kjøttet koster langt mindre enn hos slakteren. Dessverre er prisene satt så lavt at mange venezuelanske matprodusenter går konkurs eller gir opp. Melk får man stort sett bare tak i som pulver fra Sveits. Kylling er ikke-eksisterende. Butikkhyllene gaper tomme mellom de importerte, billigere erstatningsproduktene. Hvis det går ut en melding om at fersk melk er å få tak i, strekker køen seg hundrevis av meter, og det har oppstått snodige side-industrier som at man kan leie barn på timesbasis for å få prioritet i køen. Innbyggere i Caracas forteller også om hvordan de gjerne forlater jobben midt på dagen for å handle grønnsaker – hvis de venter til ettermiddagen er det tomt. Det er en helt åpenbar samfunnsmessig kostnad at tid som kunne vært brukt på produksjon og tjenesteyting, eller på ikke-målbare goder som å være sammen med familien, kastes bort på å vente i kø.
Det kan se ut som om Venezuelanske butikker ligner statdig mer på cubanernes matbutikker. Da tenker jeg på butikkene for vanlige cubanere, de som tar betalt i cubanske pesos, og ikke i turistvalutaen pesos convertibles. I disse butikkene er tilbudet avhengig av hvilke produkter man tilfeldigvis har klart å få tak i. De fleste hyllene er tomme, men innimellom finner man pakker med ballonger, tannbørster, et parti med t-skjorter eller plastleker. Det er ingen mekanismer som sørger for at den som styrer butikken belønnes for å skaffe det folk trenger mest, og som de er villige til å betale mest for, og ingen insentiver til produsentene til å produsere det som konsumentene ønsker å kjøpe. Unntaket er den særdeles omfattende skyggeøkonomien, som lever i beste velgående under overflaten. I mange tilfeller fungerer denne som den egentlige økonomien – det markedet som kan skaffe folk det de trenger og ønsker.
Tilbud og etterspørsel
Tilbake til køen. Det er en helt logisk og naturlig konsekvens at dersom etterspørselen er større enn tilbudet må dette gapet på et eller annet vis overkommes, slik at man får fordelt de varene som faktisk er der. Ergo må de som ønsker varen stille seg i kø og vente. I et marked ville prisene steget, og en del mennesker ville forsvunnet ut av køen på grunn av dette. Men prisstigningen ville også ført til et større tilbud, slik at flere faktisk ble betjent, og køen kortere av denne grunn. Det kan være vanskelig å skille de to effektene fra hverandre. Når det gjelder basisvarer som mat må man selvsagt ikke glemme at det er et problem dersom køen forsvinner fordi ingen har råd til å kjøpe mat. Men det er neppe noen bedre løsning at alle står i kø og ingen blir betjent fordi det ikke er noe mat å kjøpe.
- Anne Siri Koksrud (f. 1983) er praktikant i Civita.
Ser man på helse så blir jo dette her helt feil. Det er nemlig ingen mangel på folk som ønsker å produsere hele. Legestudiet er jo et svært populært studie som avviser haugevis av godt kvalifiserte søkere hvert år. Ifølge logikken i denne artikkelen skulle antallet søkere til legestudiet være for lavt, siden lønningene til legene er kunstig lave grunnet det norske systemet. Dette skjer ikke i det hele tatt. Køene består heller av mangel på penger, heller enn mangel på folk som ønsker å produsere tjenestene. Det blir da et mysterium hvordan man skal få produsert mer ved å heve prisene.
@Anne Siri, bra innlegg!
@PeeWee,
Nei, ser man på helse så gjelder de samme prinsippene. Vi deler det litt opp.
Du sier tilgangen til helsepersonell i Norge er stor til tross for kunstig lav lønn for leger, og mener derfor at prinsippet om at ”redusert lønnsomhet fører til redusert tilbud” ikke holder vann. Men dette er litt upresist. Leger i Norge har relativt lavere lønn i Norge i forhold til andre land med private løsninget, som for eksempel USA, men har de lav lønn? Med unntak av noen få advokater, meglere og økonomer er leger fortsatt en av de best betalte gruppen i Norge. Dessuten har leger fortsatt høy status i Norge.
Lærere som gruppe har dermot gått betydelig ned i lønn i forhold andre yrkesgrupper, og sliter dermed både med status og rekrutering av de beste folkene.
Videre påstår du køene skyldes mangel på penger, og ikke mangel på tilbud. Er dette riktig? Er det derfor private heleforsikringer i Norge har mangedoblet seg de siste årene, slik at private bedrifter slipper å ha sine ansatte i helsekøer?
Problemet med offentlig helsevesen er at det ikke er pasientene som betaler for gildet, men staten. Når en tjeneste er gratis for brukeren, så må det settes et tak på hvor mye penger som skal brukes totalt sett. Hvis ikke er det himmelen som er grensen for hvor mye penger som skal brukes, og det lar seg ikke forene med begrensede budsjetter. Derfor blir det rasjonering, og dermed blir det køer. Det er dette som skjer i norsk helsevesen. Pasientene har ingen mulighet til å påvirke tilbudet.
Kort og godt – offentlig styring forkludrer markedsprinsippet.
Helt i tråd med hva Anne Siri skriver.
Leger har fortsatt kunstig lav lønn i Norge i forhold til det markedet skulle tilsi, og det er jo det som liberalister hevder. Det erfaringene fra Norge tilsier er jo at så lenge de viktigste gruppene får merkbart bedre betalt enn alle andre, så er det ikke noe poeng i at forskjellene skal være så store som de er i USA mellom de med høyest lønn og snittet. Artikkelforfatteren hevder jo ikke at dette bare gjelder om lønningene endres relativt, hun ser ut til å at det gjelder enhver absolutt reduksjon i pris.
Helse er da like mye rasjonert i private systemer, forskjellen er bare at de som ikke kan betale for seg stenges helt utenfor.
@Peewee,
Når du sier at private rasjonerer ved å begrense tilbudet gjennom pris (!) så trekker du begrepet rasjonering langt. Dette er jo helt i tråd med hva artikkeforfatter hevder, nemlig at pris regulerer etterspørselen. Kall det gjerne rasjonering, men det kan ikke sammenlignes med den type rasjonering som foregår i offentlig helsevesen hvor kostnadene ikke skal overstige budsjettene, etterspørselen ikke kan endre tilbudet.
Jeg kan noe sted se at artikkelforfatter sier at lønnen ikke kan være relativ eller ikke (men det må jo lønne seg i forhold til utdanningskostnader).
Men status kan jo også ses på som en form for lønn. Innen offentlig sektor ser jeg at endring av tittel ofte fungerer som lønnshopp. Penger er ikke alt (men mye)
Det er ikke å strekke begrepet rasjonering langt, det er å ikke uten videre godta den sosialdarwinistiske bruken av diverse begrep. Ser forresten at det at mange får beskjed om at de bare må dø fordi de har fått en sykdom mens de har dårlig råd er noe som verken artikkelforfatter eller SMG synes er et problem som er verdt noe særlig med spalteplass. Dette er vel et problem med å se kun på “etterspørsel”, da behovet kan være enormt, men etterspørselen liten grunnet folks betalingsevne.
Det er jo som vanlig dette, at man mener at problemer kun er et problem om de rammer middelklassens lommebøker.
@PeeWee,
Hvordan du leser inn i mitt innlegg at jeg mener at folk skal dø fordi de har en sykdom og ikke har råd til å betale, forstår jeg virkelig ikke. Det gjør meg, for å være helt ærlig, lei meg, selv om jeg har en følelse av at du leser akkurat det du vil lese, har bestemt deg på forhånd for hva du mener om saken, og at jeg egentlig ikke burde bry meg med å forsøke å forklare nyanser til noen som bare ser i sort/hvitt.
Uansett: Kø er en uunngåelig konsekvens av at prisene til forbrukerne settes lavere enn det de er villige til å betale, og at lønningene/insentivene til å produsere mer av godet ikke økes slik at tilbudet økes tilsvarende. Da fordeles godene etter kø-prinsippet. Mener du at dette ikke er tilfellet?
Helse er forøvrig et kjempegodt eksempel å diskutere. Her er etterspørselseffekten sterk: Det vil være en nesten uendelig etterspørsel etter helsetjenester sånn i utgangspunktet. I Norge og svært mange andre land er prisene i tillegg satt (lavt) av en sentral myndighet. Ergo brukes kø-prinsippet til å fordele godet. Men helse er ikke et slikt område som eksempelet fra Venezuela, hvor tilbyderne ikke får betalt og slutter å produsere. Helsepersonell får betaling. Hvordan markedet ville klarere priser og lønninger i denne sektoren dersom markedet rådde grunnen kan vi bare spekulere i. Sikkert er det at priser og lønninger for ulike typer helsetjenester ville vært annerledes enn i dag. For eksempel kan man mistenke at sykdommene til “middelklassen”, som hjerteproblemer, ville vært dyrere. Mistanken grunnes at det er denne gruppen som har størst politisk innflytelse, og dermed kan lobbe til seg prioritet og gode subsidier for “sine” lidelser i dagens køsystem. Men som sagt, dette er bare spekulasjoner.
Hvor får du det fra at lønningene til leger er kunstig lave? Jeg har en mistanke om at det, i dagens situasjon, heller er motsatt. I dagens virkelighet er det slik at legene selv har sterk innvirkning på hvor mange leger som skal utdannes hvert år. Dette er helt klart færre enn det ville vært om alle som ville fikk bli leger. Det tyder karakterkravene for opptak til legestudier på. Altså har vi her en annen kø, som er skapt av dem som ønsker knapphet på noe de selv kan tilby (legearbeidskraft) slik at prisen går opp (dvs de selv får bedre betalt fra arbeidsgiverne). Jeg skal ikke beskylde leger generelt for å spille dette spillet bevisst, men jeg tror uansett at dette er effekten.
Når alt dette er sagt (det ble visst skrekkelig mye) så er det ikke sikkert at å skape køer for å rasjonere et gode absolutt alltid er en dårlig idé. I tilfellet helse avviser jeg ikke at en viss grad av køer og tilsvarende reduserte priser i et felles, offentlig helsevesen gjør at flere kan få billige og gode helsetjenester. Dette henger blant annet sammen med at når både de ressurssterke og -svake står i samme kø, så kan det være at de ressurssterkes krav til kvalitet gjøre at også de ressurssvake får ta del i den økte kvaliteten (i den grad de har de samme lidelsene). Det kan også føre til at det settes et tak på hvor mye ressurser som totalt sett går til helse, og at befolkningen ellers ville gått bananas og brukt alle pengene sine på å forsøke å få evig liv. Men som nevnt tidligere er en ulempe at de som klarer å heve stemmen også får det beste tilbudet. De svakeste, de som typisk har sykdommene og plagene som er minst prestisjefylt for legene å jobbe med, er henvist til en endeløs kø, en kø hvor de riktignok ikke betaler men heller ikke får behandlingen de trenger.
@SMG,
Takk for gode kommentarer. Fenomenet utdanning er interessant. Her har vi jo ikke køer i vanlig forstand. Vi har to tilfeller. Grunnutdanning, hvor tilbudet er uendelig i den forstand at alle får det. Men (nesten) ingen får velge hvor eller hvordan denne utdanningen skal foregå. Høyere utdanning har sin egen køordning, nemlig karakterer. Høyere utdanning kan man riktignok ta privat, men den begrensede belønningen dette gir etter endte studier, fordi det er nok av kandidater å ta av, gjør at etterspørselen begrenses tilsvarende. Dette er nok et område hvor reguleringene er så sterke i så og si alle land vi sammenligner oss med ellers, at det er vanskelig å si hva som ville skjedd i et “fritt” utdanningsmarked.
Når man leser slikt på en side som dette, så er det jo veldig enkelt å koble det opp mot Ayn Rand diggere. Må beklage om det ikke var slik ment
Når det gjelder legeutdanningen, så er det en skam at legene får lov til å holde på slik, men det virker også som om det er tilsvarende forhold i mange andre land også. Jeg har ihvertfall aldri hørt om overskudd av leger i rike land noe sted. Prisene er nok “kunstig lave” fordi staten ved å finansiere disse tjenestene i stor grad setter prisen legene kan få for sine tjenester. Forskjellen mellom lønna til en lege og en vanlig arbeidstaker er jo mye i Norge enn de fleste andre land. Det skal også nevnes at jeg ønsker at leger skal være et av yrkene som har høyest sosial status og høyest lønn, om noen skulle lure. Det ser dog ut til å være et tegn på at virkningen av å heve de laveste og redusere de høyeste lønningene ikke er i nærheten av det liberalistprofessorene hevder at de er.
Jeg synes egentlig prinsippet man har i Sveits er helt greit, med at alle er garantert vanlig helsestell men at de velstående kan betale ekstra for å få bedre tilbud. Jeg er derimot ganske skeptiske til helprivate løsninger fordi det å blåse opp størrelsen og makten til forsikringsselskapene slettes ikke er uproblematisk. Grunnen til at effektivitetsgevinsten med private system er mindre med helse enn mye annet er nok at forsikringsselskapene på mange områder ender opp med å emulere statens funksjoner i et mer offentlig system.
Dette med å begrense hvor mange som kommer inn i “ditt” yrke er en praksis som er omtrent like gammel som yrkene selv. De gamle laugene virket jo nettop på denne måten.
Løsningen med grunnytelser til alle og muligheten for å kjøpe seg ekstra tilbud ut over dette kunne kanskje løse noen av køproblemene, ved at prisen klarerte tilbud og etterspørsel for betalingstjenestene. Paradokset med at de fattigste må være med å betale “ekstraservicen” de rike krever ville også forsvunnet hvis man traff godt på hva basistjenestene skulle være. Men den politiske jobben med å bestemme hva som skulle være en del av basistjenestene og hva som skulle være betalingstjenester, ville være utsatt for akkurat de samme problemene og svakhetene som når prioriteringene i helsevesenet bestemmes i dag. De aller fleste ville nok tenkt at akkurat deres lidelse var så viktig og så grunnleggende at den burde være en del av basistilbudet.
Jeg ser fortsatt ikke hva som skulle være bedre med et heltprivat helsesystem
Jeg synes i bunn og grunn at noen køer er bedre enn at endel blir kuttet helt ut fra helsesystemet. Et annet problem er jo at når det gjelder attraktive profesjoner som leger, advokater og lignende så ser det heller ut til at det frie markedet driver kostnadene i været heller enn å begrense dem.
“Men som nevnt tidligere er en ulempe at de som klarer å heve stemmen også får det beste tilbudet. De svakeste, de som typisk har sykdommene og plagene som er minst prestisjefylt for legene å jobbe med, er henvist til en endeløs kø, en kø hvor de riktignok ikke betaler men heller ikke får behandlingen de trenger.”
Blir det annerledes om man bytter ut “heve stemmen” med “betale mye” og “prestisjefylt” med “lønnsomt”?
Køen vil nok forsvinne, men man står jo ikke i kø om man ikke har råd til å betale for seg når det er ens egen tur..
[...] artikkelen ble publisert hos Minerva 11. mai 2010. [...]