Ikke alle kan være sjefer, og å havne i en stilling som studiekonsulent etter å ha tatt en doktorgrad i filosofi kan nok oppleves som en tung skjebne.
Det er etter hvert mange år siden Pave Johannes Paul II advarte mot fremveksten av et akademisk proletariat. På kontinentet har man lenge sett godt utdannede akademikere jobbe som drosjesjåfører, kelnere og ymse yrker som ikke krever hovedfag i historie, sosiologi, biologi, kunsthistorie eller hva det måtte være. I Norge har vi hittil stort sett vært forskånet for dette. Semesteret jeg tok hovedfag, satt vi en 10-12 stykker på ærespodiet og ble feiret på kandidatfesten. I dag er det ca 45-50 som blir utdannet samme sted hvert semester. Det virker åpenbart at ikke alle kan bli forskere.
Å finne sin plass i samfunnsveven
Gjør det noe? Kanskje. Å ikke finne sin rette plass er grunnlag for misnøye. Den store franske sosiologen Emile Durkheim hadde som gjennomgangstema i sin sosiologi at mennesket må tilpasse seg; at det streberske menneske ikke blir lykkelig, men at det mennesket som finner sin plass i det store samfunnsmaskineriet blir desto mer fornøyd. Heri ligger selvfølgelig mye kollektivistisk tankegods. Å oppfordre folk til å gli harmonisk inn i den samfunnsmessige arbeidsdeling, kan sikkert være irriterende for mange. Siden Durkheims tid – han døde under 1. verdenskrig – har individualismen bredd om seg, til større glede enn sorg. Men ikke bare glede.
Mange administrativt ansatte i helsevesenet trives utmerket med å slippe noe så plagsomt som pasienter, akkurat som at høgskoler og universiteter gir rikelig med anledning til å ligge unna klasserommet. Men velutdannede akademikere uten forsknings- og undervisningsmulighet? Selv i Norge kan jo ikke alle – dog veldig mange – kalle seg ”ledere”, for de er ganske enkelt det vi tidligere kalte kontorfolk. Mange utmerkede mennesker her, men samtidig er det et faktum at ingen kan irritere seg så sterkt over forskere som enkelte administrativt ansatte, som har samme kvalifikasjoner men som er i en annen stilling. Det er nå engang bare den som ble innstilt som nummer 1 som får stipendet – forskjellen til nummer 2 kan være tilfeldig, eventuelt en følge av kvotering basert på kjønn eller etnisk tilhørighet.
Ser vi for eksempel på en attraktiv jobb som UD-aspirant – altså begynnelsen på en livslang karriere i diplomatiet – er det en klar ulempe å være mannlig statsviter, til tross for at faget har internasjonal politikk som en av sine spesialiteter. Vår håpefulle dessverre-aldri-diplomat, må finne noe annet. Ikke et vondt ord om fiskeridepartementets andre regionale kontor, men det var ikke dit han ville! Enten må vår oppkonstruerte venn tilpasse seg, eller han kan bruke tiden på å ergre seg over alle tullinger som får stipender han ikke får. Hun dumme fra kullet under blir aspirant, mens du selv skal på møte med Innovasjon Norge, avdeling Rogaland.
Potensial for mistrivsel
Administrativt ansatte kan – heldigvis for dem – ha motstrategier mot sin egen feilplassering: Å definere stadig flere oppgaver som sekretæroppgaver som er under deres verdighet å utføre. (Bestille billetter, kopiere forelesningsnotater, sørge for innlevering av arbeidskrav, samle bilag, etc.) Det kan tross alt noen andre gjøre – nemlig ”fienden,” de faglig ansatte. For den eventuelle misunnelse er jo ikke helt uten grunn: det er og blir et gode i en akademisk stilling at man av og til tar med seg en bok eller artikkel og henlegger jobben en pen vårdag på hytta. Ingen får det bedre av å avskaffe slikt, men noen kan tenkes å bli mindre misunnelige. Og hvis du selv da er superakademikeren som ser tullinger av type meg dra av gårde med bøkene, mens du selv må møte på seminaret om administrative utfordringer ved det nye reisetimeregistreringssystemet, så har vi et ikke rent lite potensial for menneskelig mistrivsel.
Det melder seg et spørsmål: Bør vi rekruttere annerledes til administrative stillinger? Doktorgrad i filosofi for å være studiekonsulent? Jeg synes det blir feil, men skal ikke blande meg inn i avgjørelsene. Dog mener jeg å spore en viss ulykkelig grunnholdning hos enkelte ikke helt hjemmehørende akademikere, men det kan være mitt eget syke sinn som ser spøkelser ved høylys dag. På den annen side: Stipendiene er mange, men ikke så mange.
- Pål Veiden (f. 1958) er dr.polit og førsteamanuensis i sosiologi ved Høyskolen i Oslo.
