Det er ingen nyhet at Stein Ørnhøi ikke er tilhenger av de klassiske, liberale idéene. Men når han insisterer på at sosiale menneskerettigheter er mer grunnleggende enn de sivile og liberale, har han misforstått hvilke problemer som kan løses juridisk.
Det er interessant å lese Klassekampens vinkling på debatten rundt det voksende rettighetsregimet, som en oppfølging av Sten Ørnøis uttalelser til Dagsavisen om at noe av det verste han vet er “menneskerettighetsekstremister”. I Klassekampen utdyper Ørnhøi: “Det å kunne eie sin egen tv-kanal i Venezuela er ikke det prekære for den som ligger på gata i Bombay. Å drive menneskerettighetsarbeid på den måten er å vise forakt for fattigdom.” Med dette inntar han det motsatte standpunktet av klassiske, liberale filosofer som John Rawls, John Stuart Mill, Amartya Sen og en rekke andre som mener at den mest grunnleggende rettigheten er fravær av vilkårlige overgrep fra andre mennesker og fra staten.
Klassekampens artikkel tar opp hvordan de kontraktsfestede menneskerettighetene har est ut siden menneskrettighetserklæringen ble undertegnet i 1948. Avisen beskriver også det problematiske i at det ikke skilles klart mellom hvilke som er primære rettigheter og hvilke som er sekundære. Njål Høstmælingen uttaler blant annet at “(…) når detaljene blir for mange, gjør man forbud mot tortur like viktig som retten til hvile mens man er skoleelev.” Ørnhøi er enig i at det er for mange rettigheter, og at det ikke er godt nok spesifisert hvilke som skal prioriteres. Men for Ørnhøi er det de sosiale rettighetene som er de grunnleggende, ikke de sivile.
Den sterkestes rett
Et annet problem er hvem som nyter godt av at rettighetsfestingen. “Med rettighetsfesting generelt risikerer vi at de mest ressurssterke knytter til seg gode advokater og dermed får det de har krav på, samtidig som det ikke er nok til alle“, sier Andreas Føllesdal. Dette er en illustrasjon av det klassiske problemet med lovfestet fordelingspolitikk — det fører til at de best organiserte vinner, mens de svakeste taper. Dessverre er de best politisk organiserte gruppene ofte de samme som de som er sterkest i markedet. Og om gode intensjoner er innbakt i loven, er det alltid i politikken at disse rettighetene skal tolkes, utdypes, spesifiseres og omsettes i praksis.
Det er nettopp dette som gjør Ørnhøis uttalelser i artikkelen underlige. Han angriper dem som arbeider for ytringsfrihet fordi de ikke arbeider for å hjelpe fattige. Men Ørnhøi misforstår konseptet med rettigheter. Han tror, som mange andre, at man kan vedta seg ut av fattigdom, og at man kan lovfeste en bedre verden. Når han i tillegg relativiserer de rettighetene som skal sikre enkeltmennesket fra overgrep fra storsamfunnet, forstår han ikke at nettopp disse rettighetene er de som kan vedtas som en juridisk rettighet. Man kan vedta at tortur er ulovlig. Det er mulig å følge opp, kontrollere og eventuelt straffe de som gjør seg skyld i tortur. Man kan vedta at ingen skal kunne forfølges for sine politiske ytringer. Men man kan ikke vedta at alle mennesker i verden skal ha mat, et hus å bo i og en skole å gå på, selv om man skulle ønske det aldri så mye. Jacob Mchangama i CEPOS utdyper dette i innledningen Fokuser på sivile og politiske rettigheter.
Moralsk ansvar, ikke juridisk
Ørnhøi har allikevel et poeng. Man både kan og bør jobbe politisk for å redusere fattigdom og lidelse i verden. Man kan vedta konkrete tiltak som det er mulig å gjennomføre, uten at dette gjøres ved å vedta nye rettigheter. Her må spesielt rike, utviklede land kjenne sin besøkelsestid. Hvorfor lykkes noen land i å redusere fattigdom? Hva kan de gjøre for å hjelpe andre land i å lykkes? Også borgerlige forkjempere for de klassiske, liberale rettigheter må innrømme at vi har et moralsk ansvar for å hjelpe.
Amartya Sen oppsummerer på følgende måte: “[E]ven gigantic famines can result without anyone’s libertarian rights (including property rights) being violated. The destitute such as the unemployed or the impoverished may starve precisely because their “entitlements” — legitimate as they are — do not give them enough food.”
- Anne Siri Koksrud (f. 1983) er praktikant i Civita.
“Det å kunne uttale seg på en stupid måte i avisene i Norge er ikke det prekære for den som ligger på gata i Bombay.”
Jeg fratar herved Stein Ørnhøy retten til å ytre seg som en idiot i media. Mannen idømmes 30 år offentlig taushet.
Utesing av menneskerettigheter – og norsk lovverk – er et problem. FN er i ferd med å komme i diskreditt ikke bare pga. elendig operativ drift, men også utesende rettigheter som nevnt i artikkelen.
Her hjemme er det interessant å se hvordan nye lover er kommet til for å sikre spesielle typer undervisning, tjenester osv. i kommuner – slike lovfestede rettigheter går da forran ikke lovfestede, f.eks. eldreomsorg osv. Forklaringen på dette kan ikke være annet enn at enkelte yrkesgrupper ønskert å sikre sitt levebrød – på bekostning av andre fellesskapsoppgaver.
Våre folkevalgte og departementene gjør en middelmådig jobb med Norges lovverk.
Uten mat og drikke, duger helten ikke.
Ørnhøis problem er vel så enkelt som at han ser individets rettigheter som det de er: Et hinder for politikere som ham selv som ønsker å kunne bedrive vilkårlige overgrep i “den gode saks” navn.
@Scorpio: “Forklaringen på dette kan ikke være annet enn at enkelte yrkesgrupper ønskert å sikre sitt levebrød – på bekostning av andre fellesskapsoppgaver.”
Er du seriøs? Kan du ikke tenke deg andre forklaringer?
@Koksrud:
““Med rettighetsfesting generelt risikerer vi at de mest ressurssterke knytter til seg gode advokater og dermed får det de har krav på, samtidig som det ikke er nok til alle“, sier Andreas Føllesdal. Dette er en illustrasjon av det klassiske problemet med lovfestet fordelingspolitikk — det fører til at de best organiserte vinner, mens de svakeste taper.”
Du mener altså at problemet med assymetrisk ressursfordeling FORSTERKES ved rettighetsfesting? Dette hadde det vært interessant å høre mer om. Hvilke virkemidler mener du løser problemet med assymetrisk ressursfordeling best?
“Man kan vedta at tortur er ulovlig. Det er mulig å følge opp, kontrollere og eventuelt straffe de som gjør seg skyld i tortur. Man kan vedta at ingen skal kunne forfølges for sine politiske ytringer. Men man kan ikke vedta at alle mennesker i verden skal ha mat, et hus å bo i og en skole å gå på, selv om man skulle ønske det aldri så mye.”
Jovisst kan man vedta – det har man jo allerede gjort – at alle har rett på disse tingene. Jeg går ut fra at du mener at rettigheten ikke kan håndheves? I så fall: Hvem håndhever egyptiske torturofres rettigheter effektivt? Ingen. Eller hva med russiske journalisters ytringsfrihet? Er denne lett å håndheve? Nei. Hvis poenget er at det som ikke med letthet kan håndheves, bør avskrives som et luftslott, så gjelder jo det alle menneskerettighetene.
De som er forpliktet, er jo statene. Hvem kan tvinge statene? Tja. Det må jo være andre stater, det. Vi kan true med handelsboikott eller lokke med gunstige samarbeidsavtaler hvis landene ikke vil overholde sine forpliktelser. Noen mener vi til og med bør true med krig i slike tilfeller. Hvilke rettighetsbrudd vi VELGER å påpeke overfor andre land, er jo avhengig av hvilke rettigheter vi synes er “viktigst”. Om folk mener politiske rettigheter er viktigere enn mat, skole og medisiner, så får vi ha en debatt om det, da. Greit nok. Argumentet om at man ikke kan vedta bort sult og fattigdom er bra, det. Men det gjelder jo alle menneskerettighetene, og det vet vi jo. Eller?
Eller er poenget at et nasjonalt vedtak om sosiale rettigheter er virkningsløst? Det synes som du blander nasjonal lovgivning og internasjonale traktatforpliktelser (jf. “Man kan vedta at ingen skal kunne forfølges for sine politiske ytringer.” versus “Men man kan ikke vedta at alle mennesker I VERDEN (min uth.) skal ha mat, et hus å bo i og en skole å gå på”.
Er det noen spesiell grunn til at du plasserer “I VERDEN” i omtalen av de sosiale rettighetene og ikke i omtalen av den “politiske” rettigheten? Det ser vitterlig ut som du snakker om den politiske rettigheten som et NASJONALT vedtak.
Hva skjer om du flytter “I VERDEN”?
“Man kan vedta at ingen I VERDEN skal kunne forfølges for sine politiske ytringer.”
og
“Men man kan ikke vedta at alle mennesker skal ha mat, et hus å bo i og en skole å gå på”. (Underforstått: nasjonalt)
Er det noen grunn til at du ikke skriver det slik?
Den samme retorikken ser vi hos Mchangama:
“We see this in countries like Cuba and Venezuela were the constitutions specifically call on the state to secure social rights for the citizens and where individual freedom is trampled. Therefore if social rights are to be protected and respected as individual rights that trump competing interests they are incompatible with individual freedom.”
Dette betyr jo ingen verdens ting! Det han sier er at hvis en rettighet får TRUMFE andre interesser, så er de inkompatible med individuell frihet. Doh! Slik er det jo med alle rettigheter! I den grad rettigheter kolliderer, må det jo foretas en avveining. Og ja, om denne avveiningen fører til at individuell frihet i et gitt tilfelle “taper”, så er jo ikke det nødvendigvis problematisk. Individuell frihet I SEG SELV er jo begrenset av ANDRES individuelle frihet, så problemet er på ingen måte avgrenset til forholdet mellom politiske og sosiale rettigheter.
Problemet oppstår jo først når man bevisst og konsekvent legger til grunn at den ene rettigheten IKKE ER EN RETTIGHET. Ikke en rettighet, men altså noe vi kanskje har et “moralsk ansvar” for å rydde opp i.
Poenget til sosialrettighetsforkjemperne er jo nettopp at det er dette enkelte nå forsøker å gjøre! Jf. “I politikken er noe av det verste jeg vet menneskerettighetsekstremister, som bare bryr seg om menneskerettigheter à la carte.”
Ordvalget er kanskje ikke det beste, men jeg tror ikke at Ørnhøi tror at man kan vedta seg bort fra fattigdom og sult, like lite som du eller noen andre tror at man kan vedta seg bort fra tortur og sensur. Det er en karikatur av sosialrettighetsforkjemperne. Ønsket er vel snarere å trekke frem at OGSÅ (motsatt av a la carte) de sosiale rettighetene er noe som tilkommer oss som mennesker, ifølge div. erklæringer, og at dette forplikter. Selv om det ikke er enkelt å håndheve. Selv om det, som for alle andre rettigheter, går en grense. Selv om de sosiale rettighetene ifølge Mchangama ikke ivaretar “democracy” og “individual freedom” (Kan et demokrati være legitimt hvis velgerne ikke kan lese?) Hvis Ørnhøi mener at de sosiale rettighetene er de grunnleggende (de ivaretar tross alt mer grunnleggende behov), så får han få lov til det. Man kan ikke akkurat si at stemmer som hans er de vi hører oftest når det er snakk om menneskerettigheter? Hvis forsvaret til de såkalte “ekstremistene” er at hans sosiale rettigheter ikke er rettigheter i det hele tatt, så har han jo faktisk belegg for sin spesielle ordbruk..
Asymetrisk ressursfordeling? Det var et nytt begrep…
Hvordan kan man få bukt med det da? Jeg ser ikke noen annen utvei enn en totalitær stat med stor vilje til eutanasi og genetisk testing mm.
Jeg mener, allerede fra naturens side foreligger det en asymetrisk ressursfordelig. Noen er født smarte, med stor grad av nysjerrighet på omgivelsene, godt humør og aktive. Ja de kan tillike være pene.
Andre igjen, er stikk motsatt: intorverte misantroper, redd for det meste og med et sløvt intellekt.
Og som ikke det er nok, kan det være forskjell på foreldrehjemmene.
Det er helt åpenbart at her trengs å luke ut mennesker som kunne komme til å utmerke seg, og skape forskjeller. I tillegg må en frata foreldrene ansvaret fra barna fra svært unge år, slik man gjorde i Kambodsja, slik at staten får kvalitetssikret folks oppvekst.
Er det noen annen måte å fjerne asymentrien på?
Hvem sa forresten at pluralitet er av det gode?
Sosialismen har aldri satt ytringsfriheten veldig høyt. Det som avviker fra Konsensus er likevel bare støy, eller “falsk bevissthet”. Det sentrale budskapet hos Ørnhøi er derfor: “Ytringsfriheten er ikke viktig”. Han begrunner dette med at mat og hus er mer basale behov for hver person. Likevel er det slik at de landene hvor ytringsfriheten står svakt mangler det hus og mat, mnes der den står sterkt er det overflod. Så når han anklager tilhengere av ytringsfrihet for å ignorere de fattige tar han dobbelt feil. Det er tilhengere av ytringsfrihet som, i motsetning til Ørnhøi og sosialismen, har løftet mennesker ut av fattigdom. Det sosialistiske (føydalske) samfunnet holder med viten og vilje mennesker nede i største tenkelige armod, for å hindre dem i å “ytre seg” (opprør) og sikre loyaliteten deres (avhengighet av staten).
Ett av utallige eksempler som kommer en i hu er Hamas’ konfiskering av nødhjelp, som så ble utlevert mot troskapsløfter. Individets underdanige avhengighet av staten er sosialismens grunnsetning. Ytringsfriheten gir rom for at individer kan hevde seg og – gud forby – kritisere ideologien. Derfor er man “ytringsfrihetsekstremist” – besatt, eksentrisk, utrovedig, irrasjonell – hvis man mener noe annet enn Stein Ørnhøi i dette spørsmålet.
[...] artikkelen ble publisert hos Minerva 26. mai 2010. [...]