Skriv ut utskriftsvennlig side

– Så lenge det gjøres på en forsvarlig måte, er vi positive til at myndighetene i større grad satser på å håndheve vedtak som innebærer utsendelse, uttaler konstituert leder i Norsk organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Sylo Taraku til Minerva.

Økningen av antall asylsøkere under den rødgrønne regjeringen har vært rekordstor, og medført store utfordringer for norske myndigheter og forvaltningen som skal håndheve politikernes vedtak. Som beskrevet i Minervas forrige artikkel om temaet preges situasjonen i dag av lang saksbehandlingstid, lange klageprosesser og betydelige utfordringer med å sende tilbake asylanter som har fått avslag. Sylo Taraku, konstituert leder i NOAS, har som oppgave å ivareta asylsøkeres rettigheter i Norge. Taraku er enig i at antallet asylsøkere, som i fjor var på over 17 000 søknader, medfører store utfordringer for norske myndigheter. Han er likevel tydelig på at vi ikke må gå på akkord med grunnleggende rettsgarantier, og det innbærer en skikkelig behandling.

– Det er åpenbart at en situasjon med kraftig økning av antallet asylsøkere byr på krevende utfordringer knyttet til organisering, etablering og drift av mottak, bosetting og integrering av de som blir, og retur av dem som får avslag. Den belastningen på ressurser og systemer som dette innebærer skal ikke undervurderes. På den annen side mener vi at det å gi de som søker beskyttelse en skikkelig behandling er en helt sentral forpliktelse for det norske samfunnet, og at vi taper noe vesentlig hvis vi går på akkord med dette, sier Taraku til Minerva.

Han mener det hadde vært mer rimelig å betrakte senere års økning som et problem hvis det hadde dreid seg om en stor andel av virkelig grunnløse søknader. Men han påpeker at UDI selv har gitt uttrykk for at et flertall av søknadene ikke tilhører denne kategorien, selv når de ikke vurderes å falle inn under grunnene i Flyktningkonvensjonen eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. NOAS-lederen mener det er vanskelig å forhindre at det også til enhver tid er noen uten beskyttelsesbehov som søker å utnytte ordningen, og nettopp derfor vil troverdighetsvurderinger stå sentralt i sakene. Men han mener at situasjonen i dag ikke er av en slik karakter at Norge trues av at en stor gruppe som forsøker å svindle seg til opphold i landet.

– Internasjonal migrasjon er i dag mer kompleks enn tidligere. Dårlige fremtidsutsikter i hjemlandet henger ofte sammen med menneskerettsbrudd og dårlig sikkerhetssituasjon. Selv om asylinstituttet også benyttes som en migrasjonskanal, må vi huske på at de største gruppene av asylsøkere som har kommet til Norge i senere år er fra land hvor det virkelig er alvorlige problemer i så måte – som Irak, Somalia, Afghanistan og Eritrea. Situasjonen er således annerledes enn under forrige topp for 7-8 år siden, da østeuropeere uten beskyttelsesbehov utgjorde en vesentlig del, sier Taraku.

Han mener det er vanskelig å sette et bestemt tall på hvor mange søkere Norge skal kunne ta i mot.

– Det er sunn fornuft med en viss fordeling mellom landene av flyktningene som kommer til Europa, men det er også vesentlig å huske at et land som Norge har gode forutsetninger og dermed et moralsk ansvar i forhold til å ta sin del, og vel så det. Vi reagerer derfor for eksempel sterkt på at Norge i dag returnerer asylsøkere til et land som Hellas, som mangler både evne og vilje til å respektere asylsøkernes fundamentale rettigheter.

– Hvor mye tror du “ryktet” Norge har i den fattige del av verden har å si for antall asylanter?

– At Norge har et rykte som et land med velstand, fred og demokrati er jo noe vi skal være glade for, siden dette faktisk reflekterer virkeligheten. En helt annen ting er at personer kan bli lurt til å tro at det er enklere å få opphold og arbeid i Norge enn det faktisk er, og derfor kommer hit på feilaktige premisser. Dette er vanskelig å motvirke, også fordi det kan være økonomiske motiver for de som står bak feilinformasjonen. Men norske myndigheter bør uansett ikke falle ned på et nivå med å skremme folk fra å komme hit, ved for eksempel å gjøre livet surt for de som allerede er kommet. Dette er også egnet til å skade vårt internasjonale omdømme.

– Tall fra UDI og PU viser at rundt halvparten av alle som fikk avslag på sine asylsøknader mellom 2005 og 2010 kan ikke redegjøres for. Er det et problem – og påfølgende et argument for at man trenger mer kontroll og sterkere virkemidler i asylpolitikken?

– Det er forskjell på å bli værende, og ”ikke kunne gjøres rede for”. En stor andel av de som velger å bli, lever helt åpent i Norge og politiet vet hvor de er. Det må tas med i betraktning at en stor andel av dem som ikke reiser er personer som ikke kan tvangssendes, for eksempel i tilfeller der det ikke foreligger noen returavtale, eller der det anses som ikke mulig å gjennomføre tvungen retur uten å utsette asylsøkeren for fare. Det er et problem at noen går under jorda, og det er også et problem at enkelte land nekter å ta i mot sine egne borgere – noe som jo sier ganske mye om hva slags regimer asylsøkere kommer fra. Norske myndigheter bør, eventuelt i samarbeid med andre EU-land, forsterke innsatsen for å få i stand forsvarlige returavtaler med flest mulig land, slik at returvedtak kan iverksettes.

– Mitt inntrykk er at det er stor forskjell mellom hva som i utgangspunktet er norsk asylpolitikk og hva som faktisk blir gjennomført. Dersom man som asylsøker ikke ønsker å reise tilbake etter avslått søknad, så ser det ut til å være veldig lett å bli. Hva er ditt synspunkt til min påstand om at norske myndigheter burde være flinkere til å håndheve utvisningsuttakene, også med tvangsretur hvis det blir nødvendig?

– Så lenge det gjøres på en forsvarlig måte, er vi positive til at myndighetene i større grad satser på å håndheve vedtak som innebærer utsendelse. Vi ser at regjeringen har satset spesielt på å effektuere tvangsreturer i det siste. Under forutsetning av at returene gjøres etter en tilfredsstillende risikovurdering, og ikke gjøres til områder som anses som utrygge av FN – noe som dessverre gjennomføres i dag, for eksempel til enkelte områder i Irak – så oppfatter vi denne type returer som en nødvendighet for å kunne opprettholde asylordningen.

– Er det etter din mening mulig å få til en form for lukkede mottak uten at det strider med folkerettslige forpliktelser? At lukkede mottak vil styrke kontrollen med asylsøkere synes for meg åpenbart. Og hvilke rettssikkerhetsmessige og andre utfordringer taler eventuelt mot lukkede mottak?

– Det er i strid med menneskerettigheter å isolere mennesker og begrense deres bevegelsesfrihet bare fordi de har søkt om asyl. Frihetsberøvelse er et stort inngrep i et persons liv som også vil kunne medføre psykiske belastninger. Det er menneskerettslig sett totalt uakseptabelt å fengsle personer som ikke har begått en straffbar handling og ikke skal straffeforfølges. Det at noen unndrar returvedtak er ikke tilstrekkelig for å rettferdiggjøre en kollektiv avstraffelse av alle asylsøkere. En del av asylsøkere vil få opphold i Norge, og det vil være ødeleggende for integreringen og tilliten til samfunnet de skal bli en del av, å bli behandlet på en urettmessig måte som en kriminell under asylprosessen.

– Det sier seg selv at det ikke er noen grunn til den type ”kontroll” over dem som får bli i Norge eller som reiser frivillig hjem. Det er imidlertid legitimt å benytte muligheten til internering der det er fare for unndragelse av utreiseplikten og i tilfeller hvor utlendingen unngår eller vanskeliggjør forberedelsen av en retur eller uttransporteringen.

– Norge er i ferd med å inkorporere EUs returdirektiv, som åpner for fengsling opp til 18 måneder i forbindelse med iverksettingen av returvedtak. Vi mener 18 måneder er lang tid. Erfaringsmessig vil det kunne ta tid å framskaffe nødvendig dokumentasjon for å kunne gjennomføre en retur, men i enkelte tilfeller vil det også være umulig. I noen saker vil returlandet uansett nekte å ta tilbake en person. Slike forhold må tas med i betraktning slik at frihetsberøvelse ikke benyttes mer enn nødvendig. Frihetsberøvelse i slike tilfeller må brukes som siste utvei.

– Vi er også kritisk til at barnefamilier og enslige mindreårige asylsøkere kan fengsles. Disse, sammen med andre sårbare grupper, bør unntas fengsling på generell basis. Hvis disse gruppene likevel fengsles, må fengslingsomstendighetene være tilpasset at de er sårbare grupper med særlige behov.

– Har du noen gode forslag til hvordan man kan effektivisere asylpolitikken, uten at dette drastisk går utover rettssikkerheten. Kunne det være en idé å legge ned UNE, all den tid asylsøkere har muligheten til å prøve behandlingen for en domstol?

– Lang saksbehandlingstid skyldes ikke at saksbehandlere i UDI eller UNE trenger måneder og år for å ferdigbehandle én asylsak, men det er ”liggetiden” som utgjør det største problemet. Derfor vil en effektivisering ikke nødvendigvis gå på bekostning av rettssikkerheten. NOAS vil fortsette å ta til orde for en grundig belysning og vurdering av asylsaker, og det er viktig at det settes av tilstrekkelig med ressurser til dette. Vi oppfatter prøvingen av asylsaker i dag som i det store og hele tilfredsstillende med tanke på rettssikkerhet, selv om det også gjøres en rekke vurderinger som vi er uenige i.  Samtidig mener vi at saksbehandlingstiden må reduseres. Vi har forståelse for at det i en del sakskategorier gjøres bruk av hurtigprosedyre, men slike tiltak bør gjøres med varsomhet, av hensyn til rettssikkerheten.

– Lang ventetid er et av de største problemene i asylforvaltningen. Det er ikke i asylsøkernes interesse å miste flere år av sitt liv på en passiv tilværelse i norske asylmottak. Det er en stor påkjenning å vente så lenge i uvisshet. Det er helt klart nødvendig å ha et organ som vurderer klager på avslåtte saker, og i dag er det UNE som har denne funksjonen. Vi er i tvil om en nedlegging av UNE og overgang til flyktningdomstol vil medføre en effektivisering i form av forkortet behandlingstid. Enkelte utfordringer i forhold til ressursbruk vil nok være der uansett. Til syvende og sist dreier det seg om politikernes vilje til prioritering og evne til gjennomføring.

• Eirik Løkke (f. 1980) er journalist i Minerva.