Har du stoppet langs veien for å få deg en matbit noen gang? Da har du trolig spist seige karbonader druknet i slimete løk, overkokt grønnsaksblanding fra Findus og wienerpølser som har ligget i lunkent vann hele dagen.

Nå er hjelpen her – i hvert fall på det dusinet steder på Østlandet der den sveitsiske kjeden Marché har overtatt restaurantene til harrykjeden By the Way (ikke la deg lure av veiskiltingen, som fremdeles av en eller annen grunn henviser til By the Way).

På to av familiens harry-utflukter til Sverige har vi stoppet på en av de to Marché-restaurantene ved Rygge. Her finner vi en buffet presentert lekrere enn vi er vant til i Norge (Petter Stordalens hoteller har mye å lære), ferske råvarer og rimelig godt utvalg. Prisene er nok litt høyere, men ikke avskrekkende.

Marché har drevet i Norge i drøye tre år, og er store i sentral-Europa. Kjeden eies av Møvenpick-konsernet, som mange nordmenn har støtt på i hotellsammenheng, gjerne på litt uvanlige steder. Skikkelig utenlandsk storkapital, altså.

Min eneste bekymring er at det har vært lite folk på restaurantene når vi har vært innom. Er dette rett og slett for bra for Grandiosa-spisende nordmenn? Hva mener de med å servere grønnsaker som ikke er ihjelkokt, eller nylaget potetsalat og skikkelige stekte poteter istedenfor pomfri? Og hva er dette – rødbet- og eplesalat og stekt pasternakk. Er de homser, eller?

Derfor denne bloggposten. Her må alle stemme med føttene for å redde et kvalitetstilbud!

DHLs sjåfører er enige med meg i sin veikrotest fra i fjor sommer.

Norske mediers behandling av kongehuset har tradisjonelt vært servil. I de senere år, når medlemmer av kongehuset og tilstøtende herligheter har oppført seg mer og mer merkelig – og da tenker jeg spesielt på herr og fru Behn, har det riktignok vært tilløp til kritiske vinklinger. Dette har sjelden berørt kongen og kronprinsen.

Men NRKs og TV2s dobbeltintervju med kronprins Haakon i går var befriende offensivt. Det skulle egentlig bare mangle: Kronprisen hadde foretatt en uklok beslutning – å si ja til Trond Giskes utvalg for unge næringslivsledere – og måttet snu. Da skal det stilles kritiske spørsmål om prosessen.

Kronprinsen viste innledningsvis at han allerede har omgås politikere mer enn han har godt av, ved å forklare beslutningen som resultat av en ”helhetsvurdering”. Det er et unnaluringsord som brukes når beslutningen er fattet på et forvirret grunnlag, eller når deler av beslutningsgrunnlaget ikke tåler dagens lys. Men Haakon reddet seg pent inn ved å være mer konkret, og viste til at han ønsket å gjøre en god jobb for Norge og norsk næringsliv, men at det også hadde vært ikke spesifiserte motargumenter som var vurdert.

Men den mest interessante delen av intervjuet kommer etter drøye 2 minutter:

TV2s reporter spør: – Men var det noen som konkret ba deg trekke deg fra utvalget?

Kronprinsen: – Nei.

Anders Magnus: – Nå har vel Trond Giske sagt at han ringte til deg, og sa at det var best om du trakk deg.

Kronprinsen: – Ja, vi har kommet frem til det sammen, og det er min forståelse og Trond Giskes forståelse.

Er man svært velvillig er det mulig å mene at Giskes råd er noe annet enn at noen konkret har bedt Kronprisen trekke seg. Men dersom en som har bedt deg sitte i et utvalg ringer deg og sier at det ikke var så lurt likevel, vil vel folk flest oppfatte det som om de ber deg om å trekke deg. Men vi kjenner ikke den nøyaktige ordlyden i samtalen mellom Giske og Haakon, og det er også mulig at Magnus’ sin utlegning av Giske er upresis. Man kan derfor ikke slå fast at Haakon løy det norske folk rett opp i ansiktet.

Uansett er jeg glad for at NRKs reporter hadde mot til å påpeke denne motsetningen mellom kronprisens ord og Giskes, og dermed antyde at kronprisen (eller Giske) var en smule upresis.

Det fremgikk også av intervjuet at kronprinsen hadde rådført seg med kong Harald på forhånd. Det betyr at også kongen har utvist dårlig skjønn i denne saken.

Hvorvidt dette faktisk er et brudd på konstitusjonell praksis og prinsipper, avhenger av hvordan man tolker dette utvalgets formål. Det skal formelt sett ikke gi noen anbefalinger, ifølge mandatet: ”Gruppen skal ikke komme med anbefalinger til strategier eller tiltak, men være en arena for å utveksle kunnskap om norsk og internasjonalt næringsliv og om hva Norge kan leve av i fremtiden”.

Men det er statsråden som har satt ned dette utvalget – det har ikke oppstått spontant etter et nachspiel i en villa på Bygdøy.

Enten er det meningen at det skal komme konstruktive innspill ut av det, som kan ha betydning for politikken. I så fall burde både statsråden, kronprinsen og kongen ha skjønt at det innebærer en uakseptabel politisk rolle for kronprisen. Arne Strand skriver at ”det er så stikk i strid med vårt styringssystem at selv en grunnfagsstudent i statsvitenskap ville forstått det. Men ikke Giske.” Strand fant det tydeligvis ikke passende å føye til: Eller kronprinsen og kongen.

Eller så er dette et rent supperåd, som primært har til hensikt å gi Trondprinsen enda en anledning til å sole seg i glansen av de rike og berømte. Dagens Næringsliv kaller det på lederplass ”næringspolitisk samtaleterapi”. Også i dette tilfellet har både statsråden og kronprisen utvist dårlig skjønn.

Twitter: @jasnoen

Dagsavisen går i dag, under tittelen Surr i SV, til angrep på Kristin Halvorsen fordi hun har kommet med klare uttalelser om at hun ikke liker bruken av hijab på unge jenter i skolen, men ikke vil forby det. Hennes resonnement ligner på det jeg selv har fremført når det gjelder bruk av hijab generelt.

Men Dagsavisens lederskribent, formodentlig Arne Strand, mener at dersom en politiker sier at hun misliker noe, uten å ville forby det, så ”taler hun med to tunger”. Og her trekkes også denne parallellen: ”Like lite som man i prinsippet kan være jomfru, kan man være både for og imot bruk av hijab i norsk skole.”

Dette er nesten like dumt som å skrive at man ikke samtidig kan mene at Arne Strand skriver banale kommentarer og burde slutte med det, uten å ville forby dem. (Se også Torstein Ulserøds bloggpost i dag).

Som borgere, men også som politikere, har vi en rett - og jeg vil til og med si et ansvar – for å snakke om hvilke verdier et godt samfunn bør bygge på. Men handlingsrommet for forbud og reguleringer må være mye snevrere enn dette. For å sitere meg selv:

Liberalisme handler ikke om at alt er like bra og at vi ikke skal bry oss. Tvert imot skal vi ta til motmæle mot alle krefter som vil undergrave et fritt og liberalt samfunn, enten det er kommunister, fascister eller islamister. Liberalisme handler om hvilke virkemidler vi kan ta i bruk overfor det vi ikke liker.

Men kanskje lederskribenten ikke ser dette fordi han ikke kan forestille seg at det er noe negativt med bruken av hijab: ”Hijab er like lite kontroversielt som turban og den jødiske kalotten.”

Som en beskrivelse av virkeligheten er dette drøyt. Hijab ER kontroversielt, og mer enn turban og kalott. Muligens mener Dagsavisen at det ikke burde være kontroversielt. Det går det an å mene. Jeg er uenig.

Selv om motivene for å bruke hijab er forskjellige, kommer man ikke unna at utbredelsen av dette de siste årene er nært knyttet til fremveksten av politisk islam, men Dagsavisen mener muligens at heller ikke politisk islam er kontroversielt?

For meg er hijab en markering av et kvinneundertrykkende og seksualfiendtlig verdisyn. Jeg mener også at hijaben symboliserer et ønske om separasjon fra den vestlige verden og vestlige verdier. I skolen vil den lett oppfattes som et ønske om separasjon – kanskje er det også hensikten. Denne tolkningen av hijabens funksjon kan man være enig eller uenig i, men vi som mener det, må kunne si det, og beklage at småjenter blir påtvunget dette av sine foreldre.

Dette må man kunne si også dersom man er statsråd. Det er riktignok rimelig å forvente at en statsråd veier sine ord nøyere enn andre samfunnsdebattanter, men også en statsråd må kunne like og mislike i all offentlighet uten å skulle måtte forby eller påby, subsidiere eller skattelegge.

Dagsavisen mener altså at statsråd Halvorsen legger et utilbørlig press på småjentene.

Heretter vil muslimske småjenter vite at de ifølge skoleministeren gjør noe galt når de går på skolen med dette uskyldige hodeplagget. Da hadde det tross alt vært bedre med forbud, slik at jentene ikke bør ha dårlig samvittighet når de går med hijab.

Jeg tror det sosiale presset, for å si det mildt, fra egen familie som noen småjenter føler, er et større problem for dem enn hva Kristin Halvorsen og jeg måtte mene. Jeg tillater meg å sitere det Loveleen Rihel Brenna i FUG sa til Aftenposten 24. februar:

Da jeg jobbet i barnevernet så jeg selv foreldre som slo sine døtre som på vei til skolen hadde tatt av seg hijaben.

Kanskje det ikke er så dumt med litt sosialt ”motpress”?

Twitter: @jasnoen

Dansk presse er i dag full av fordømmelser av Politikens redaktør Tørger Seidenfaden, som har inngått et forlik med åtte muslimske organisasjoner som hevder å representere 94.923 av Muhammeds direkte etterkommere. Disse har truet med rettslige skritt, og det er tydeligvis et poeng at de føler seg krenket ikke bare som ordinære muslimer, men som en slags Super-muslimer, det dreier seg nærmest om familieæren her.

Forliket dreier seg om gjenopptrykkingen av karikaturene i 2008 i forbindelse med trusler mot Kurt Westergaard. Politiken understreker at disse ble trykket som et ledd i nyhetsdekningen – et argument vi gjenkjenner fra årets to karikaturstrider i Norge – og ikke som uttrykk for redaksjonelle holdninger og verdier.

Men det problematiske kommer deretter: Det har aldri vært Politikens hensikt å krenke muslimer, avisen innser at mange muslimer er blitt krenket, og unnskylder derfor.

Det er ikke troverdig når Seidenfaden påstår at dette ikke innebærer at Politiken frasier seg retten til å trykke karikaturene i fremtiden. Det vil jo være like krenkende da, og man kan vitterlig ikke si unnskyld samtidig som man sier at man godt kan tenke seg å gjøre om igjen det man ber om unnskyldning for.

Som Politiken skriver på redaksjonell plass i dag, har ingen danske aviser gjenopptrykket tegningene i forbindelse med truslene først mot Jyllandsposten i fjor, og så attentatet mot Kurt Westergaard på nyåret. Jyllandsposten begrunner dette eksplisitt med sikkerhetssituasjonen for sine ansatte.

Argumentet som jeg, Minervas redaktør og mange flere har brukt i Norge, om at det åpenbart er nyhetsmessig naturlig å vise karikaturene i en slik sammenheng, gjelder også for Danmark. Når samtlige danske aviser gjør en annen vurdering, er den naturlige konklusjonen at de i praksis er skremt til taushet. De åtte organisasjonenes advokat har skjønt dette:

“Det viste sig i oktober og siden igen i januar efter det afskyelige mordforsøg på hr. Westergaard, at tegningerne ikke blev genoptrykt. Jeg forstår endvidere, at alle redaktører i de sammenhæng var enige om, at tegningerne ikke skulle genoptrykkes, og de har et klart ønske om ikke at fornærme muslimer”, siger Faisal Yamani. På den baggrund føler han sig overbevist om, at danske aviser ikke igen vil bevæge sig ud i en kollektiv fornærmelse mod muslimer og islam.

Politiken har inngått et forlik, men hevder uten troverdighet at det ikke binder dem i fremtiden. De øvrige aviser har ikke inngått noe forlik, og kritiserer Politiken, men følger samme praksis. Mitt tips er at ingen danske aviser av betydning kommer til å trykke Jyllandspostens karikaturer igjen på minst ti år. (Men jeg trodde ikke Aftenposten kom til å trykke dem igjen heller, og tok heldigvis feil).

Dansk presse har altså kapitulert i striden om JP-karikaturene. Dette er i seg selv ikke et stort problem, dersom det ikke speiler en mer generell holdning – at religiøse følelser, spesielt muslimers, ikke skal krenkes.

Det danske journalistforbundets formann er redd for at Politikens handling kan få politiske følger:

Journalistformanden frygter, at Politikens forlig vil blive brugt af en organisation som Organisation of The Islamic Conference (OIC), der arbejder for, at FN’s Menneskerettighedsråd vedtager en resolution, der skal forbyde forhånelse af religion.

»Vi har hele tiden afvist at gå ind i nogen former for resolutioner eller aftaler med organisationer som OIC og andre, der ønsker at begrænse vores pressefrihed, og derfor er det et problem, at de kan bruge det aktivt. Skal der laves aftaler, skal vi gøre det i fællesskab«, siger Mogens Blicher Bjerregård.

Men heldigvis har Danmark politikere som evner å uttrykke seg uten den ullenhet som er utbredt i Norge. Unntaket er Radikale Venstre.  Her er sosialdemokratenes formann – ja, det heter fremdeles det i Danmark – Helle Thorning-Schmidt: ”Det er vanvittigt. Der er krænkelser i medierne hver eneste dag. Sådan er det med ytringsfriheden”.

Muhammeds nattlige reise
Siden jeg de siste ukene har ertet på meg mange i kommentarspaltene hos Minerva ved å sitere Bibelen og skrive om kristendommens historiske forhold til homofili, passer det før helgen med en aldri så liten islam-kritikk.

En sentral hendelse i Koranen, utmalt i stor detalj i hadith, er historien om Muhammeds himmelferd til Jerusalem på ryggen av et fabeldyr, brakt til ham av erkeengelen Gabriel (en duft av fru Behn her). Han fløy så frem og tilbake fra Mekka i løpet av en natt, og hadde også tid til en avstikker for å besøke blant annet Jesus og Moses i Himmelen. Historien er viktig blant annet fordi den knytter islam nærmere til Jerusalem, og bidrar til å gjøre denne byen, og særlig den svært omstridte Tempelhøyden, ”hellig” også for muslimer.

Men historien er åpenbart oppspinn. Enhver rasjonell person skjønner at Muhammed ikke bokstavelig talt kan ha foretatt denne ferden. Det finnes da tre mulige tolkninger, som jeg har skrevet om tidligere:

1. Muhammed er en løgner.
2. Muhammed tror på dette selv, noe som må bety at han led av hallusinasjoner eller annen form for vrangforestillinger, kanskje fordi han nylig hadde mistet sin favoritthustru og en annen viktig slektning.
3. Historien skal ikke tas bokstavelig, men må oppfattes billedlig. Dette er den “liberale” tolkningen, som f.eks. å forklare historien med at reisen var en drøm.

Wikipedia beskriver den vanlige fortolkningen i islam slik (mer detaljer her):

After Muhammad returned to Earth and tells his story in Mecca, the unbelieving townspeople regard it as absurd. Some go to Muhammad’s companion Abu Bakr and tell him, “Look at what your companion is saying. He says he went to Jerusalem and came back in one night.” Abu Bakr in replies, “If he said that, then he is truthful. I believe him concerning the news of the heavens — that an angel descends to him from the heavens. How could I not believe he went to Jerusalem and came back in a short period of time — when these are on earth?” It was for this that Abu Bakr is said to have received his famous title “Us-Siddiq”, The Truthful.

Dette er typisk for religiøs tro: Dersom man er i stand til å tro på selv det mest absurde, og preke det med frimodighet, opphøyes man selv til Den Sannferdige. Og innvendingen mot min henvisning til naturlover er alltid den samme: Gud kan gjøre alt, og sette alle fysiske lover til stede.

Historien om himmelferden skriker etter å bli karikert.

Twitter: @jasnoen

Under min forrige bloggpost med utvalgte bibelsitater, mest fra det Gamle Testamentet, har en del av kommentarene argumentert med at dette ikke har noe med kristen praksis å gjøre.

Siden bakgrunnen for min opprinnelige post var islamisters støtte til dødsstraff for homofili, vil jeg i denne posten skrive litt om kristendommens praksis på dette området, siden dette er etterlyst, tydeligst i signaturens Blomstedts oppfordring til å belegge min oppfølging i kommentarfeltet der jeg skriver om ”de homofile og fritenkerne som gjennom århundrene har vært forfulgt på bibelens autoritets grunn”. Signaturen ”Kverulant” har også sitert meg her og spurt ”Hvem”?

Istedenfor å liste mange kilder, hvorav Nils August Andresen allerede har vært innom en del, nøyer jeg med følgende lange utdrag fra Margaret Fox’ anmeldelse av Louis Cromptons standardverk fra 2003: Homosexuality and Civilization i Yale Review of Books.

“With Constantine’s official toleration of Christianity in the 313 Edict of Milan, Christian sexual morality came to influence Roman law, eventually leading to the death penalty. At first, laws condemned only the passive partner, in keeping with Roman sexual mores, which tolerated homosexuality among male citizens as long as they played the active role in sexual relations with slaves. The Justinian Code of sixth-century Byzantium, which became widely influential in Western European law, expanded the penalty to the active partner as well.

Meanwhile, according to Crompton, church fathers like Augustine and John Chrysostem perpetuated the interpretation that homosexual behavior was a sin. One of their most influential contributions was the reinterpretation of Genesis 19, the story of God’s destruction of Sodom and Gomorrah. According to the prophets, Jesus, and many early Jewish commentators, God destroyed Sodom for its inhabitants’ wealth, arrogance, and lack of hospitality. With the church fathers’ reinterpretation, however, homosexuality became a sin that would bring God’s wrath upon an entire city (hence the word sodomy).

During the early middle ages, homosexuality became a scapegoat sin that explained how everything from natural disasters to military losses could befall ostensibly Christian cities. Due to a lack of source material, Crompton devotes little discussion to the centuries following the fall of the Roman Empire, focusing on church councils and a law code misattributed to Charlemagne but unable to make definitive claims about the extent to which capital punishments, where they were mandated, were enforced.

Crompton then discusses two thirteenth-century developments in Christian dogma and practice. Thomas Aquinas gave rational justifications to the Church’s revelation-based doctrine; his Summa Theologiae proclaimed homosexuality a sin against nature. Pope Gregory IX’s Papal Inquisition, established to stamp out heresy, soon came to mandate burning alive as the penalty for “sodomites” as well. In Renaissance Italy, secular forces took over the search for and burning of homosexuals even as artists rediscovered Greek ideals of male beauty and created homoerotic works of art. (This chapter occasionally reads like an outing of every artist on an Intro Art History syllabus.) In Spain, the Inquisition put hundreds of people to death for sodomy in the sixteenth and seventeenth centuries, and explorers used the presence of homosexuality in the New World as justification for Spanish conquest. Crompton includes the reminder, however, that the suffering of Jews, Muslims, and heretics was, numerically, much greater.

In Reformation England and France, Protestants and Catholics hurled accusations of homosexuality at one another. Although homosexuality was largely ignored in England until the seventeenth century, burnings continued in France. Still, several monarchs and many aristocrats were perceived by their contemporaries as having same-sex relationships, including Kings Henry III and Louis XIII, Philippe d’Orleans, and four of Louis XIV’s generals. As for England, Crompton argues, against many biographers, that James I and William of Orange had male favorites. After William’s reign, however, toleration of homosexuality decreased in England and hangings became more and more frequent. Meanwhile, French Enlightenment thinkers began to question state enforcement of church-based morality and whether “victimless” crimes should be prosecuted at all. The 1791 Code Pénal de la Révolution made no mention of sodomy, making France the first western European nation to decriminalize homosexuality.”

Når langt mer tolerante holdninger til homofili er blitt utbredt i Vesten i de siste århundrer og særlig tiår, skyldes det både at kristendommen generelt er svekket, også som inspirasjon for lovverket, og at de dominerende kristne fortolkningene er blitt gradvis mer liberale. Legg merke til Cromptons påpekning av at det var den franske revolusjonen, som var sterkt anti-klerikal, som for første gang legaliserte homoseksualitet i Vesten. Det er også vel kjent at synet på sex generelt og homofili spesielt ble radikalt liberalisert i Spania etter Franco-diktaturets fall. Franco var sterkt tilknyttet en konservativ katolsk kirke og bedrev uvanlig sterk forfølgelse av homofile, til etterkrigstiden å være.

Videre tror jeg ikke at det er tilfeldig at USA, der kristendommen fremdeles er dominerende, trolig sliter mer med homofobi, i den grad at oral- og analsex fremdeles er forbudt i et knippe delstater. Men også den amerikanske kristendommen er blitt betydelig mer tolerant de siste tiårene.

På det afrikanske kontinentet, der islam og mer konservative kristne retninger står sterkt, har svært mange land derimot en lang vei å gå, noe vi ser i det aktuelle forslaget om å utvide strafferammen for homofili i Uganda til å inkludere dødsstraff. Enkelte konservative kristne grupper i USA støtter dette.

Kommentarfeltet er ellers fullt av utfordringer omkring hva jeg mener om islam, kulturrelativisme osv. Dette har jeg skrevet om mange ganger her på Minerva, og de som er interessert kan finne frem i arkivet. Noen av de nyere artiklene er her: Om taxisjåførenes protest. Om minaretforbud (også her). Om Muhammed-karikaturene. Om innvandringsregnskaper.

Twitter: @jasnoen

Anti-røykfanatikerne i Tobakksfritt gjør nye fremstøt, og jeg skriver om det i dagens Blåmandag-spalte: 

Nå skal røykerne jages vekk fra bussholdeplassene og uteserveringene, og 19-åringer som kan kjøpe øl og vin skal nektes tobakk. Bare vissheten om at en eller annen tar seg en blås ett eller annet sted synes å gå alvorlig ut over sinnets munterhet til mennene i hvit frakk. Totalforbudet truer i en ikke altfor fjern framtid.  

Jeg har funnet frem noen tidligere tobakks-relaterte artikler fra min hånd.

En lenger artikkel om temaet ble publisert her hos Minerva i 2008, der forskningen på det offentliges utgifter ved røyking sto sentralt.

En undersøkelse publisert av helsemyndighetene i Nederland tidligere i år konkluderer med at overvektige og røykere sparer staten for helseutgifter – omkring en halv million kroner hver i løpet av livet.

Forleden tok jeg også opp i min mediekritikkspalte en mangelfull fremstilling i Aftenposten av røykingens innvirkning på sykefraværet.

Jeg har også skrevet om overdrevent sikkerhetsfokus på Blindern, om at Høyre vil ha enda høyere tobakksavgifter, og at selv FrP har sluttet å foreslå avgiftskutt. Men litt gledesdreper er også jeg – og forslår å fjerne tax-free-ordningen.

Twitter: @jasnoen

Denne bloggposten skal på ingen måte oppfattes som noen kritikk av Torbjørn Røe Isaksens angrep på radikal islamisme på redaksjonsbloggen i dag, noe jeg er helt enig i.

Jeg finner det likevel passende å minne leserne om hva som står i en annen bok, som mange her til lands holder hellige – Bibelen (Bibelsselskapets versjon fra 1977). Det ligger selvsagt en lærdom i dette. De færreste kristne tar dette bokstavelig i dag. På samme måte må muslimer tolke seg vekk fra de mest barbariske utslag av en bok og en tradisjon de holder hellig.

Homofili
Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vedderstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem! 3. Mos. 20:13.

Paulus var litt mildere. Han bare nektet homsene adgang til himmelen:

Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. 1. Kor 6,9-10.

Dødsstraff for både det ene og andre
Om behandlingen av ustyrlige, trassige, ødsle og drikkfeldige sønner:

Ta ham med til byporten: ”Og alle mennene i hans by skal stene ham til døde”. 5. Mos. 21:18

Om mangel på blodige lakener bryllupsnatten, påsydde jomfruhinner m.m.:

Da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i hennes by skal stene henne til døde. 5. Mos. 22:21

Steining er også passende straff for voldtektsofre som ikke roper høyt nok (5. Mos. 22:24). Dødsstraff gjelder for samleie under menstruasjon (3. Mos. 20:18), å arbeide på sabatten (2. Mos. 31:14), for å skrive blogginnlegg som dette (3. Mos. 24:16), for å skifte religion (5. Mos. 17:5), for nære slektninger som vil lokke deg til å skifte religion (5. Mos. 13:9), for å forbanne sine foreldre (2. Mos. 21:17) – Jesus gjentar for øvrig selv dette i Matt. 15:4.

Døden er også et passende utfall for dem som unnlater å formidle rosenrød propaganda om Det Lovende Land (4. Mos. 14:37) og før snørrunger som våger å erte profeten Elias ved å rope ”snauskalle” til ham. Elias lyser forbannelse over dem i Herrens navn: ”Da kom det to bjørner ut av skogen og sønderrev to og firti av barna.” 2. Kong: 2:23

Men kan vi ikke bare glemme det Gamle Testamentet?
Men før skal himmel og jord forgå før en eneste tøddel av loven skal falle bort.  (Luk. 16:17, lignende Matt. 5:18).

Her er det riktignok et tolkningsrom for hva Jesus her mener med ”loven” – fra den veldig snevre (10 bud), til de fem Mosebøkene (den vanligste fortolkningen) til hele Det Gamle Testamentet.

Oppdatering 17. februar:
Jeg ser at jeg i farten gjorde Paulus urett ved å fremstille ham for veik i forhold til vederstyggeligheten. I Rom 1:26-32 refereres det eksplisitt til Moselovens dødsstraff for homseri, og Paulus er også behjelpelig med å inkludere lesber, forøvrig den eneste henvisning jeg kjenner til i bibelen til lesbianisme.

Wikipedia har interessante oversikter: Kristendom og homoseksualitet, hvordan Loven skal forstås.

Twitter: @jasnoen

Noen blir skremt av taktfaste rop om at Allah er stor. Ikke jeg. Noen synes det er dumt med uttrykk som ”norske myndigheters krig mot islam”. Det gjør jeg også, men overdrivelser er ikke uvanlig i samfunnsdebatten. Noen synes at bønn ikke passer i en demo, men dette var nå en gang en demonstrasjon som dreier seg om religionens plass, så det er ikke så merkelig. Krav om at Dagbladet skal beklage og plakater til støtte for blasfemilover er ingen overraskelse, det har aksjonistene krevd hele tiden.

I den grad jeg fanget opp det som ble sagt på demonstrasjonen foran Universitetets urbygning i Oslo Sentrum, var det bare en ting som fikk meg til å rykke litt til. Det var resonnementet om at norske myndigheter måtte stoppe fornærmelsene mot islam før det var for sent, før det ble 9/11 her også. Det er naturlig å tolke det som en trussel: Fortsatte fornærmelser mot krigsherren og religionsstifteren fører til massemord, også her i Norge. Jeg går ut ifra at PST har notert seg denne mannen. Jeg synes også at det er interessant at verken Dagbladet, VG eller Aftenposten, så vidt jeg har fått med meg, har rapportert om dette utsagnet, mens NRK og TV2 har det.  

Oppmøtet var sånn passe – jeg vil anslå et svært lavt firesifret antall. Få nok til at det ikke burde skremme så mange, mange nok til at det ikke ble lett for ekstreme grupper å kuppe arrangementet. De fleste var relativt unge menn, men ikke fjortiser, nesten ingen barn, og en del godt voksne også. En del damer, de fleste i hijab, men også noen uten.

Etter at den offisielle delen av arrangementet var over, og de mange vaktene hadde samlet inn sine vester, tok de aller fleste demonstrantene veien ned Karl Johan. Strengt tatt er dette en ulovlig demonstrasjon. Da jeg og en representant for en ledende dagsavis oppdaget at de ikke skulle til Stortinget for å avholde appeller, men fortsatte rett frem, tok vi opp “forfølgelsen” i sidegatene under teorien om at de var på vei mot Dagbladet. Politiet hadde tydeligvis tenkt samme tanken, for det var biler stasjonert i den retningen. Men det hele stoppet opp på Jernbanetorget, der det så vidt jeg kunne skjønne rådet en viss usikkerhet om hva som nå skulle skje.

TV2 opplyste på 17.00-nyhetene at det var noen hundre ved Universitetet og at et par tusen sluttet seg til nedover Karl Johan. NRK opererer med mellom 2.500 og 3.000, og viser til politiet. (Dere kan jo selv bedømme om dette ser ut som 3.000 personer – de fleste er med på dette bildet.) Jeg har liten erfaring med slikt, men anslagene virker høye, særlig påstanden om at demoen tredoblet seg nedover Karl Johan, men det er nå en detalj.

Etter hvert kom noen av de vestkledde vaktene fra Universitetsplassen, og etter en smule virring opp på platået ved restaurant Egon ble plakatene samlet inn og demoen fredelig oppløst. Bra: Nå har dere sagt fra på en OK måte. Vi er fremdeles uenige, men dette er langt bedre enn kjørestoppaksjoner som bare skaper irritasjon.

Vi får se hva som eventuelt skjer utover kvelden. Så langt var det ingen vold eller trusler, med to unntak. Et knallskudd gikk av foran Jernbanetorget, uten at skapte noe oppstyr. Det er galt det Dagbladet skriver om at dette førte til at demostrasjonen ble oppløst og bare noen titalls menn ble igjen. Praktisk talt ingen gikk etter smellet og det tok 10-15 minutter før demonstrasjonen var oppløst.

Den andre episoden var en ung mann som tok av seg beltet og deretter gikk en runde på Jernbanetorget der han tidvis svingte dette aggressivt rundt seg og opptrådde truende. Jeg følte et visst behov for å holde øye med ham, der jeg sto med Dagbladet i frakkelommen.

Og for første gang observerte jeg niqab-kledde damer i Oslos gater. To, så vidt jeg kunne observere, unge damer. Ja, jeg vet at noen slike er observert før, og ja, jeg er ikke så ofte på Grønland. Men jeg reagerer sterkt negativt. Jeg er ikke så glad i hijab heller, men niqab er mye verre. 

 Twitter: @jasnoen

I går offentliggjorde VG en meningsmåling som viste et knapt flertall på Stortinget for Høyre og FrP, og i dag gjør Aftenposten det samme. Mye kan skje frem mot 2013, og det er ikke lenger enn september siden vi så at flertall i meningsmålinger i en lang periode kan snus frem mot valgdagen. Likevel er det ikke dristig å spå at en blåblå regjering vil fremstå som et realistisk alternativ i tiden fremover, og langt mer enn i 2009, da meningsmålingene ikke var i nærheten av å vise noe slikt.

Fremskrittspartiet presser på for å få en klar erklæring fra Høyre om at partiet satser på regjering med FrP etter 2013. Noen ganger kommer de også med ultimate politikk-krav, og tonen er den sutrende som er Siv Jensens verste fiende.  

Jeg, og flere med meg, har lenge tatt til orde for en blåblå regjering, og å kvitte seg med sentrum, særlig KrF. Høyre kom oss litt i møte på landsmøtet i fjor, da regjeringssamarbeid med FrP og sentrum ble likestilt som alternativer.

Høyre strategi med å erklære vilje til samarbeid med alle partier til høyre for Senterpartiet kommer ikke til å bli endret. Partiets selvforståelse er at det var dette som ga dem en greit valgresultat i 2009 og fremgang senere. Jeg er langt på vei enig. Høyre signaliserte som eneste parti at det viktigste var å få regjeringsskifte, og fremsto som garantisten for det, mens de øvrige partiene fremsto som sabotører.

Det finnes en god grunn til å fastholde dette også fremover. Høyre trenger handlingsrom dersom det ikke skulle bli et flertall sammen med FrP i 2013. Dersom Høyre da er største borgerlige parti, ja til og med dersom det er litt mindre enn FrP, og de rødgrønne mister sitt flertall, er det mest sannsynlige en ren Høyre-regjering.

Å danne en mindretallsregjering med det lille som er igjen av sentrum – en status quo-orientert Bondevik III- variant, vil provosere FrP, gjøre regjeringen avhengig av et vrangvillig Arbeiderparti og igjen skremme H-velgere i mengder over til FrP.

Å danne mindretallsregjering med FrP vil føre til at man først må gå harde runder om politikken innad i regjeringen, for så å bli nedstemt i det meste av et Storting som vil være veldig opptatt av et slikt prosjekt skal mislykkes.

Men blir det flertall sammen med FrP, er det ingen vei utenom regjeringssamarbeid, selv om den blågrå ”do nothing”-delen av Høyre vil gjøre sitt beste for å hindre det.

Selv om et blåblått flertall skulle etablere seg stabilt på meningsmålingene, er det alt for tidlig for de to partiene å lage noe som ligner en felles regjeringsplattform. Det kan de overlate til uforpliktende spekulasjoner fra folk som meg.

I lang tid fremover holder det med å peke på noen felles retningsvalg. Det hjelper også om de to partiene holder en god tone seg i mellom, og enda mer om de kan samarbeide konstruktivt om enkeltsaker i Stortinget.

De er umulig å si i dag om det vil være formålstjenelig med en felleserklæring når vi kommer ut i 2013. Det avhenger av hva meningsmålingene sier, av hvor mellompartiene står politisk og oppslutningsmessig, hvordan samarbeidstonen har vært i mellomtiden osv. Jeg antar at en slik erklæring ikke vil være nødvendig da heller.

Men det som er nødvendig, er at Høyre sier veldig klart ifra at dersom det blir flertall med FrP, og partiene er noenlunde jevnstore, så blir det en regjering av de to partiene. Høyre kan gjerne slenge på at Venstre og KrF er invitert til å delta, men det ligger ingen realitet i det.

Regjeringsplattformen
En snau uke etter valget skisserte jeg de grove trekkene i en regjeringsplattform for en blåblå regjering. Som nevnt ovenfor – selv om partiene ikke kan forventes å legge frem noe slikt, kan det være greit å ha en formening om hva en slik regjering vil innebære. Kommentariatet vil ha mye moro fremover med slike spekulasjoner.

Jeg har ikke behov for noen større oppdatering av min plattform. Et par bemerkninger er likevel på sin plass.

Jeg tror at sjansene for en reduksjon i sykelønnen har økt. Til fagbevegelsens store fortvilelse har de mistet kontrollen over debatten, etter at flere aviser, spesielt Aftenposten, har gjort en god jobb. Bløffen om ”brutalisering” av arbeidslivet er grundig avslørt. Det er i ferd med å vokse frem en bred enighet om at kutt i sykelønnen ville føre til redusert sykefravær. Neste skritt, å bli enige om at det er et tiltak man bør ta i bruk, sitter langt inne, men ikke så langt inne som for noen måneder siden.

Høyres ledelse har også miste kontrollen over sitt defensive ikke-budskap, der det nå er det avvikende synet til Michael Tetzschner som dominerer media. Det er i ferd med å feste seg en oppfatning blant velgere flest om at Høyre egentlig ønsker å redusere sykelønna, bare at Erna ikke tør si det. I så fall har Høyre allerede tatt ut en eventuell nedside ved et kutt, mens det gjenstår en viss oppside ved å bekrefte mistankene: Høyre står for tøffe, men nødvendig kutt. Sjansene for at Høyre skal tørre å programfeste kutt har økt betydelig.

Man skal likevel ikke undervurdere de blågrås makt til å utvannet enhver profil. Deres logikk er: Det går jo så bra på meningsmålingene. La oss ikke uroe velgerne, men surfe inn til en valgseier i 2013. Det blir i så fall en valgseier uten mandat for endring. Det passer de blågrå utmerket. Men det passer ikke Høyres velgere.

Budsjettbehandlingen i høst viste at Høyre og FrP brøt handlingsregelen omtrent like mye. Selv om det var litt juks i opplegget til FrP, bekrefter dette min spådom om at budsjettbalansen ikke vil være en uoverstigelig hindring for et regjeringssamarbeid. Riktignok understrekte FrP at de brukte mindre ekstrapenger i forhold til regjeringen fordi vi er innen i en økonomisk unntaksperiode, men uansett gir dette signal om nødvendig pragmatisme.

Det negative er selvsagt at verken Høyre eller FrP gjorde noe med et alt for høyt overforbruk av oljepenger.

Twitter: @jasnoen

For noen dager siden ble det offentliggjort en ny rapport fra Pew Global Attitudes Project. Disse internasjonale Pew-undersøkelsene publiseres gjerne lenge etter at meningsmålerne har gjort feltarbeidet sitt, som i dette tilfellet ble gjort i mai og juni 2009, altså et snaut halvår etter Gaza-krigen.

Undersøkelsen ble solgt inn på synet på Hizbollah og Hamas i muslimske land, og jeg hadde ikke fått med meg at den også stilte spørsmål om synet på jøder og kristne før jeg ble gjort oppmerksom på det via en artikkel i Jerusalem Post i dag (for øvrig via en twittermelding fra Minervas Israel-korrespondent Karin Abraham).

Synet på jøder er som ventet massivt negativt i arabiske land (s. 23). I Egypt, Jordan og Libanon er det mellom 95 og 98 prosent som har et negativt inntrykk. Det samme er tilfelle i de okkuperte territoriene – Gaza og Vestbredden. I andre muslimske land står det litt bedre til, med mellom 73 og 78 prosent negative i Tyrkia, Indonesia og Pakistan. Muslimer i Nigeria er til sammenligning ganske tolerante – bare 60 prosent av dem er negative.

Befolkningen i flere av de muslimske landene er delt omtrent på midten i synet på kristne. Det gjelder også israelske jøder, mens israelske palestinere og særlig libanesiske muslimer er mer positivt innstilt, og pakistanere og tyrkere betydelig mer negativt.

Men det er ett viktig unntak – arabere som bor i Israel, altså innenfor de gamle grensene. Her er 56 prosent positive til jødene, 35 prosent negative.

(Til sammenligning: Våren 2008 stilte Pew samme spørsmål i Europa. Den negative holdningen til jøder var sterkere i Spania enn blant israelske arabere, og omtrent den samme i Polen og Russland. Jevnt over var europeerne noe mer negative til muslimer enn til jøder).

Hvordan kan vi forklare den store forskjellen?

La meg antyde en mulighet: I de arabiske landene bor det knapt nok jøder, og befolkningen får sitt bilde av jødene stort sett gjennom propaganda fra myndigheter, ufrie medier og moskeer. Konflikten mellom Israel og “fellow muslims” dominerer. Palestinere i de okkuperte områdene møter stort sett jøder som okkupanter og settlere på det de anser som sin egen jord.

Israelske arabere bor derimot som en stor minoritet blant jødene. I litt varierende grad har de kontakt med vanlige jøder og gjerne et økonomisk samkvem til gjensidig nytte. I undersøkelsen beskrevet nedenfor oppgir 38 prosent av israelske arabere at de ikke har jødiske venner, mens litt færre har det og har hatt omgang med dem de siste to årene, mens en fjerdedel sier at de har jødiske venner, men ikke har besøkt dem i deres hjem siste to år (s. 35).

Israelske arabere nyter godt av en (noe begrenset) velferdsstat og en brukbar økonomisk utvikling. (At de ikke nyter like mye godt av dette som israelske jøder, og at det finnes diskriminering av arabere, legalt og på andre måter, er en annen sak).

Israelske arabere har også tilgang til rimelig korrekt informasjon om tilstanden i sine arabiske naboland. Det kan hende at de ikke er veldig imponert over det de ser, og at det også bidrar til et mer positivt syn på jødene.

En mulig konklusjon er altså at det er kjennskap og fredelig samkvem med gjensidig nytte som gir positive holdninger. Samme forklaring kan gjøres gjeldende for kristne og muslimer i Libanon. Det skjer på tross av den blodige borgerkrigshistorien i landet, som delvis har fulgt religiøse skillelinjer.

I oktober offentliggjorde Saban Centre for Middle East Policy ved Brookings Institution en meningsmåling blant israelske arabere. Den spurte blant annet om de støttet overføring av israelske områder til en palestinsk stat. Problemstillingen er aktuell fordi en tostatsløsning etter alt å dømme vil innebære en viss utveksling av territorium, der den del av bosetningene som ligger nærmest Israel blir en del av landet, mens den palestinske staten får tilsvarende territorium i bytte. Grensenære områder med mange arabere er da særlig aktuelle. Yisrael Beiteinu har en slik utveksling av befolkning som offisiell politikk.

Målingen (s. 30-31) viser at 64 prosent av israelske arabere er motstandere av at områder som i dag er i Israel skal overføres til en palestinsk stat, og blant arabiske kristne og drusere er andelen nærmere 80 prosent. Halvparten oppgir at den viktigste grunnen er at jobber og levestandard er bedre i Israel.

• Twitter: @jasnoen