Jeg er nettopp tilbake fra et kort innslag på NRK Dagsnytt, der jeg sammen med Venstres nestleder Ola Elvestuen kommenterte en debatt mellom Erna Solberg og Siv Jensen på Politisk Kvarter. Litt pussig setting, siden Elvestuen var der i egenskap av aktør, og derfor naturlig nok ville markere Venstres politikk, mens jeg var der som politisk analytiker.

Noen observasjoner:

1. Etter at Siv Jensen kom tilbake fra USA har hun i større grad enn jeg trodde hun ville gjøre, stilt seg bak Christian Tybring-Gjedde, selv om hun er opptatt av å dreie debatten over på politisk innhold og ikke form, som er det som Høyre-folk først og fremst har kritisert. Dermed blir også konflikten med Høyre langt viktigere enn når dette kom fra en relativt perifer aktør som Tybring-Gjedde. Jeg tror Jensens valg kan ha noe å gjøre med Eli Hagens måte å oppsummere norsk opinion på. I min tid i FrP var definisjonen på ”telefonstorm”: Når Eli Hagen, sin manns sekretær og gatekeeper, har fått tre telefoner med samme melding på samme dag, gjerne fra de faste ”værstasjonene” – mor på Dombås og Signe fra Sandnes. Da ble innholdet straks fortolket som Folkets Røst. 

Hver gang innvandringssaken er i media og FrP får kritikk, er det mange som ringer, og i dag mailer, ledende FrPere og partikontoret, og ber dem stå på etc. Vi vet at det er en betydelig gruppe nordmenn som er svært engasjert i denne saken. Dette er svært tydelig også i kommentarspaltene her på Minerva. Intensitet kan lett forveksles med representativitet.

2. Det var tilløp til temperatur i dagens debatt, der Siv Jensen klaget på at Erna ikke ville snakke med henne osv. Dette i motsetning til gårsdagens Dagsnytt 18 mellom Jensen og Høyres nestleder Bent Høie, som foregikk i mer fordragelige former.  

Etter valget har det stort sett vært en god tone mellom de blåblå partiene. Krangel på borgerlig side var en hovedgrunn til at regjeringen overlevde fjorårets valg, og de som tapte mest var Venstre og FrP – Siv Jensens parti i forhold til forventninger. De fremsto som mest kranglete, mens Høyre gikk betydelig frem fordi partiet etablerte et inntrykk av å ville samarbeide med alle.  Jeg tror dette, sammen med en viss bandwagon-effekt, er hovedgrunnen til at det er Høyre som også senere har høstet fruktene av regjeringens problemer.

Dersom FrP nå foretrekker å øke konfliktnivået igjen, tyder det på at presset for egenmarkering er blitt så sterkt at de ikke lenger deler min tolkning, men igjen har dreid mot at veien til velgeroppslutning går gjennom å markere avstand til Høyre, ikke samarbeidsvilje.  

Det dreier seg ikke bare om innvandring. Etter at FrP i fjor brukte mindre oljepenger i statsbudsjettet enn regjeringen, er det nå tilbake til den gamle leksa om at regjeringen ”sparer oss til fant”. FrP utfordrer altså Høyre på to av de verste problemområdene samtidig.

Dersom FrP lykkes med denne konfrontasjonslinjen – altså får merkbart større oppslutning på meningsmålingene, har det blåblå samarbeidet åpenbart et problem.  

Men jeg tror altså ikke at det vil lykkes, noe jeg skrev om forrige fredag. Riktignok har FrP en latent god sak her – det er flere som er enig med FrP i innvandringspolitikken enn dem som stemmer på partiet, men de som er mest opptatt av dette stemmer allerede FrP, og for å vinne over de andre, må timingen være riktig. Det er den ikke denne gangen. Det er ingen aktuell hendelse som har trigget denne runden av innvandringsdebatten, og antallet asylsøkere er faktisk på vei ned igjen.

Derfor tror jeg ikke at innvandringsfokuset denne gangen i særlig grad vil mobilisere velgerne til fordel for FrP.  Og da kan den senere tids utspill faktisk få motsatt effekt. For dersom velgerne ikke tenner på den slags, peker all politisk logikk mot en mer samarbeidsvillig linje.

3. Siv Jensen sa at Høyre er delt - en del som vil samarbeide med FrP, en annen som ikke vil det. Det er for så vidt riktig – jeg har selv trukket et skille mellom de gråblå som helst vil unngå FrP, både fordi partiet anses som en upålitelig samarbeidspartner og fordi denne delen av Høyret rett og slett ikke ønsker vesentlige endringer i norsk politikk, og de blå, som ser flertall med FrP som den eneste veien til virkelige reformer.

Men dette spørsmålet avgjøres av velgerne. Blir det flertall H+F vil partiene tvinges til å samarbeide – ellers vil velgerne straffe dem hardt. Noen drømmer kanskje om en ren Høyre-regjering som et resultat av mislykkede forhandlinger, men hvor skal denne regjeringen få sitt flertall fra? Arbeiderpartiet vil ikke akkurat være velvillige, dersom da ikke Høyre har tenkt å føre AP-politikk. Får de blåblå ikke flertall, blir det ingen flertallsregjering og en mindretallsregjering av H og F ønsker ingen. Gitt at Høyre forblir det største borgerlige partiet er det naturlige da en ren Høyre-regjering, selv om enkelte fremdeles drømmer om Bondevik III.

Om Høyre sliter med et underliggende tvisyn i forhold til FrP, sliter FrP med det samme i forhold til regjeringsmakt. I de senere år er det ganske klart at partiet har begynt å forberede seg på makten. FrPs størrelse har gjort det naturlig og nødvendig. Samtidig vet kjølige hoder i partiet at det ligger en stor fare her. Partiet har fremdeles mange protestvelgere og velgerne med urealistiske forhåpninger til hva FrP kan oppnå i en koalisjonsregjering. Faren for skuffelse er stor. Jeg har ofte trukket frem Oslo for å illustrere dette. FrP har tatt ansvar i flere perioder siden starten av 1990-tallet. Samtidig har Oslo gått fra å være FrPs beste fylke til å bli et av de aller dårligste.  

Mer enn dette underliggende tvisynet i begge partier, tror jeg det er viktigere for å forstå dagens debatt at Høyre må balansere to hensyn i hvordan partiet behandler FrP: Samarbeidsvilje er veien til velgersuksess, samtidig som Høyre ikke kan fremstå som for ettergivende i sentrale spørsmål som innvandring og økonomisk ansvarlighet – det kan skremme vekk en del av partiets nyvunnede velgere. FrP må på sin side balansere samarbeidsvilje og hensynet til kjernevelgerne, noe jeg skrev om forrige fredag.

Twitter: @jasnoen

Min E24-spalte i dag inneholder refleksjoner om behovet for en krigerkultur, i lys av den nye boken Med mandat til å drepe. Jeg har tidligere skrevet om soldatenes vilkår og krigerkultur her på bloggen, i forbindelse med den danske filmen Armadillo, nå aktuell på norske kinoer, og i forbindelse med bordingen av Mavi Marmara utenfor Gaza.

Her følger avslutningen, som delvis tar opp nye elementer, og som ble kuttet ut, siden det er begrenset plass i en E24-spalte:

Det er mange grunner til å være i Afghanistan. Landet kan ikke igjen tillates å bli en frihavn for terrorister og en base for spredning av radikal islam til atommakten Pakistan. Et nederlag ville radikalt øke de globale jihadistenes prestisje, og styrke deres rekruttering og finansiering. Alt dette dreier seg i siste instans om våre egne nasjonale interesser. I tillegg kommer hensynet til de gode krefter i Afghanistan, som forfatterne av denne boken er mest opptatt av.

For Norge dreier det seg ikke minst om solidariteten i Nato, som i praksis betyr at dersom vi skal kunne stole på at USA vil ofre penger og blod for oss, så må vi også yte noe tilbake. Derfor er regjeringens linje at vi gikk inn med våre allierte, og vi vil gå ut med dem. 

Amerikanerne har allerede en sterk, og velbegrunnet mistanke om at Europa verken har evne eller vilje til å forsvare seg selv, men har overlatt dette til USA. Nei, vi trenger kanskje ikke noen krigerkultur i Norge, så lenge vi kan snylte på den som har overlevd i USA, og som i mer enn seksti år har sikret Europas frihet og velstand, men som vi behandler med forakt og mistenkeliggjøring.

En dag kan amerikanerne ha fått nok.

Twitter: @jasnoen

Høyre-ledelsen, som inntil nå har støttet Datalagringsdirektivet, klarte å unngå at Høyres landsmøte gikk imot dette. Argumentet om at partiet trengte en grundigere og bredere debatt vant frem, og saken ble sendt på høring.

Nå er resultatet klart. Et par fylkeslag støtter direktivet, ni er imot, mens resten mener at politikk og krig og fred og sånn er litt for vanskelig for dem, og ikke har kommet frem til noe klart standpunkt.

Utfallet viser at partiorganisasjonen kan spille en rolle i Høyre, og ikke blindt overlater initiativ og politikkutforming til den folkevalgte eliten.

Partiledelsen har nå to mulige valg:

• Å akseptere at et klart flertall i partiorganisasjonen, etter en uvanlig lang og grundig debatt, har kommet frem til et standpunkt, og at Stortingsgruppen bør følge opp dette, eventuelt at representantene fristilles.
• Å lure seg rundt vedtaket ved å forhandle frem minimale endringer i implementeringen av direktivet, utlegge dette som en stor seier og at den norske DLD-loven dermed er blitt en helt annen enn den partiorganisasjonen tok stilling til. Derfor må stortingsgruppen foreta ”en selvstendig vurdering” og stemme samlet for.

Velger man det første svaret, er det ingen grunn til å vente. Snur Erna, Jan Tore, Per-Kristian m.fl. nå, blir prestisjetapet mindre enn om de må presses til det. Et nederlag er det riktignok, det kommer man ikke utenom, men det er ikke et farlig nederlag, som kan true partiledelsens stilling og skape kaos i partiet. De uvanlig gode meningsmålingene gjør at det er ro og god stemning i Høyre. Hvis det er ett tidspunkt der en partiledelse kan koste på seg å erkjenne et nederlag, så er det nå. 

Velger man det andre svaret, ber man om bråk. Mitt premiss er at jeg har problemer med å se at man gjennom forhandlinger med Arbeiderpartiet kan komme frem til så store endringer at det vil kunne få særlig mange motstandere til å skifte standpunkt. Da står man igjen med at man er drevet fra skanse til skanse, og at Stortingsgruppen i siste instans suverent setter partiorganisasjonen til side. Tillitsvalgte og aktive blir sure av slikt. Men ikke nok med det – jeg kan ikke se hvordan Erna skal kunne klare å binde de mest ihuga DLD-motstanderne i egen stortingsgruppe til å stemme mot sin overbevisning og mot partiets votum, bare fordi flertallet der sier det. Og med fristilte stortingsrepresentanter i Høyre, faller DLD.

Jeg har tidligere skrevet svært kritisk om Høyres behandling av denne saken – her og her. Hvis jeg har rett, peker det mot ytterligere taskenspill. Jeg håper jeg tar feil, akkurat som jeg tok feil da jeg trodde Hilde Haugsgjerd ikke ville snu og trykke Muhammed-karikaturene. Et par dager senere gjorde hun det.

Sentralstyret i Høyre samles i helgen. Vi venter i spenning.

Twitter: @jasnoen

Jeg har i kveld vært på Dagsnytt 18 og drøftet de politiske implikasjonene av Christian Tybring-Gjeddes innvandringskronikk i Aftenposten i går - med Kyrre Nakkim og Magnus Marsdal.

Det er ikke mange poenger man rekker i en slik kontekst. Her er en litt bredere analyse:

1. FrP må balansere mellom to hensyn i sin håndtering av innvandringssaken. Det første er å holde den betydelige delen av partiets velgere som er motivert av innvandring varme, først og fremst for å hindre at de hopper opp i sofaen. En del av disse, særlig trygdede grupper, sogner også naturlig til Arbeiderpartiet. Det andre hensynet er å unngå at en for skarp profilering gjør for stor skade på forholdet til Høyre. Et regjeringssamarbeid er innen rekkevidde etter 2013.

2. Hver gang FrP gjør det svakt på meningsmålingene, kommer det krav fra ”grasrota” om at partiet må bli ”tydeligere”. Det har vi også hørt i vår og i sommer. FrP ligger relativt stabilt på målingene, men det er ikke tilfredsstillende, siden Arbeiderpartiet taper stort. Disse velgerne har tidligere gått til FrP. Nå går de til Høyre. Jeg skal unngå å avspore ved å analysere hvorfor det er slik.

3. Dette ønsket om ”tydelighet” oversettes alltid av en del av partiets tillitsmenn med at ”vi må snakke mer om innvandring”. Det er en tendens til å overdrive graden av sentralstyring i ”good cop/bad cop-spillet” nevnt i punkt 1. FrP trenger ingen ”masterplan”, der Siv Jensen, eller tidligere Carl I. Hagen manøvrer bøndene på FrPs sjakkbrett. Dette skjer som regel spontant. Jeg ser at valgforsker Anders Todal-Jenssen tviler på at Tybring-Gjedde snakker sant når han sier at kronikken ikke var klarert med Siv Jensen. Jeg har ingen problemer med å tro på det. Politikere juger riktignok så det renner av dem, men sjelden om slike saker.

FrP har alltid rommet ulike meninger om innvandring, og ikke minst om hvilken retorikk som skal brukes. Spriket er riktignok ikke så stort som da jeg var med i partiet, men det består. Noen faller naturlig inn i rollen med å appellere til de mest innvandringskritiske – som Tybring-Gjedde nå, Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen tidligere. Andre faller naturlig inn i motsatt rolle, som nestleder Per Arne Olsen, Terje Søviknes og FpU’erne. Det viktige er hvordan partilederen håndterer dette. Siv Jensen valgte i fjor selv å lansere begrepet ”snikislamisering”. Det var et tydelig signal. Denne gangen velger hun avstand til Tybring-Gjeddes utspill, og FrPerne er ilagt munnkurv. Det er også et signal.

4. Reaksjonene fra Høyre-hold har vært avmålte. Man velger å se tonen i Tybring-Gjeddes utspill som lite representativt for FrP. Torbjørn Røe Isaksen uttalte dette eksplisitt, samtidig som han i dagens Aftenposten går i rette med innholdet i Tybring-Gjeddes kronikk.

Innvandringssaken er åpenbart en torn i samarbeidet mellom de to partiene. De reelle politiske forskjellene er absolutt der, men de kan man relativt enkelt overvinne i en forhandlingssituasjon etter valget. (Jeg har ideer om hvordan kompromisset vil se ut, men det får ligge denne gangen).

Problemet ligger mer i retorikken. Høyre kan ikke leve med at FrP over tid, og med sentrale personer, kjører et entydig Tybring-Gjedde-løp, av to grunner. Den ene er at det rett og slett vekker kvalme i de fleste Høyrefolk, inkludert de flest av oss som mener at Høyre godt kunne ha ført en mindre kulturrelativistisk linje i saker som kjønnslemlestelse, karikaturstrid og blasfemiparagraf. Den andre er at Arbeiderpartiet vil forsøke å klistre Høyre til et slikt innvandringsaggressivt FrP, og det er et budskap som kan slå an hos en del av de velgerne Høyre nylig har tatt nettopp fra Ap. 

5. FrPs innvandringsutspill lykkes ikke velgermessig dersom de ganske åpenbart er velgerfrierier fordi partiet sliter. De lykkes derimot i to tilfeller:

– Når de knytter an til aktuelle hendelser eller nyheter. Det kan være en terrortrussel, et gjengoppgjør eller annen kriminalitet, eller kraftig økning i asyltilstrømingen.

– Når de får noen til å kalle seg rasister og det som verre er, og kan fremstå som urimelig behandlet. Carl I. Hagen skåret stort i valgkampen i 1997 da TV2 hadde fått Jean-Marie Le Pen til å omfavne partiet, noe Hagen ville ha seg frabedt. Denne gangen har VG forsøkt å knytte Tybring-Gjedde til Vigrid, Erik Gjems-Onstad med flere. Etter min mening spiller Magnus Marsdal samme rolle, når han snakker om Jørg Haider og påstår at FrPerne er mer anti-muslimske enn noen norske stortingspolitikere var anti-jødiske før andre verdenskrig. Marsdal viste på Dagsnytt 18 til at Per-Kristian Foss i februar i fjor sammenlignet Siv Jensens “snikislamisering”-utspill med retorikken mot jødene. Ja – og velgerne strømmet fra Høyre til FrP på grunn av det. Slike forsøk på å brunstemple FrP vil alltid styrke FrP.  Selv i de  ganske få tilfellene der det er grunn til å bruke stemplet, som da Øystein Hedstrøm pleide omgang med nynazister på Godlia Kino foran valget i 1997, klarer FrP å vende kritikken til sin fordel.

Tybring-Gjedde-saken vil snart roe seg. Men de underliggende spenningene mellom Høyre og FrP på dette området består. Klokt lederskap fra begge partier vil imidlertid hindre at det blir noe stort problem i valget i 2013, og knapt nok i 2011.

Twitter: @jasnoen

Jeg har de par siste dagene fulgt spent med på opptellingen etter det australske parlamentsvalget, der valglokalene stengte lørdag formiddag norsk tid.

På forhånd var den sittende Arbeiderpartiregjeringen knapp favoritt. Og det fortsatte de med de første timene av opptellingen. Send på kvelden snudde det. Men i natt har det snudd igjen, etter at det nå virker som at Labour likevel holder et sete (Denison) som så ut til å gå til en uavhengig kandidat, og i tillegg kan vinne frem et par andre steder, først og fremst i Hasluck i Vest-Australia. Det gjenstår mange forhåndsstemmer, men det synes nå ganske klart at ingen av konkurrentene (Labour vs. et samarbeid av konservative og liberale partier, kjent som Coalition) kan få mer enn 74 av parlamentets 150 plasser. De Grønne har for første gang vunnet en krets – Melbourne.

Opptellingen kan ta opptil to uker til, og deretter kommer høyst sannsynlig forhandlinger med den ene grønne, som ganske sikkert vil støtte Labour, og de tre (muligens fire-fem) uavhengige. Disse tre uavhengige har tidligere vært medlem av koalisjonspartiene. Det regnes derfor som sannsynlig at de lettere kan samarbeide med koalisjonen. På den annen side er det jo en grunn til at de har brutt ut av disse partiene, og minst to av dem har uttalt at de legger stor vekt på en stabil regjering. Da er flertallet for Arbeiderpartiet og de Grønne i overhuset (Senatet) noe som peker i motsatt retning. I Senatet fordeles plassene proporsjonalt, derfor er De Grønne mye sterkere der.

Labour burde vunnet
For resten av verden er det tilsynelatende temmelig uviktig hvem som styrer Australia, men på ett område er valget viktig, og signalet kan bli fanget opp av andre. Striden om klimapolitikken har allerede felt både en sittende statsminister og opposisjonsleder, og var nær ved (eventuelt lyktes så vidt) med å felle en til – alt i løpet av et snaut år.

Det var på forhånd tre gode grunner til at Labour-regjeringen skulle bli gjenvalgt.

• Den hadde mye å gå på. Etter justeringer av valgkretsene, ville Labour fått 88 seter ved samme resultat som i 2007.
• Australske regjeringer blir sjelden kastet etter bare en periode. Australia har parlamentsvalg hvert tredje år, og denne korte perioden kan medvirke til at velgerne gjerne lar sittende regjering få prøve seg en gang til.
• Økonomien går relativt bra, siden kineserne fortsetter å være umettelige på Australias rike mineralressurser. Landet er blant de meget få innen OECD som ikke opplevde nedgang i BNP i 2009.

Gruveindustrien mot bønder og grønne
Australia har kommet i kraftig skvis i miljøpolitikken. Landet sto sammen med USA om å ikke ratifisere Kyoto-protokollen. Grunnen til det var enkel. Utslippsveksten, ikke minst knyttet til landets dominerende gruveindustri, har vært stor, og tiltak som kunne redusere utslippene betydelig ville lett gå ut over landets økonomi. Australia er en stor kulleksportør, og tiltak internasjonalt ville lett føre til prisnedgang for denne viktige eksportvaren.

Men på den annen side er Australias (stort sett) tørre og varme klima utsatt for global oppvarming. Flere år med lite nedbør og varme i Sørøst-Australia, der de fleste innbyggerne bor, gikk kraftig ut over landbruket, en annen stor næring i Australia. Dette ble med rette eller urette tilskrevet den globale oppvarmingen, og grønne hensyn begynte å vinne frem. De var medvirkende til Kevin Rudds klare valgseier i 2007. Det aller første han gjorde som statsminister var å signere Kyoto-protokollen.

Kvotehandelsforslaget mislyktes
Men fra da av har alt gått galt for miljøforkjemperne. Årets uro rundt Climategate og IPCC har bidratt til å gjøre den australske opinionen mer klimaskeptisk, i tillegg til bekymringen for landets økonomiske interesser.

Rudd gikk til valg på et kvotehandelssystem for CO2 i 2007. Den sittende konservative regjeringen ville også ha kvotehandel, men hadde sine egne planer. Rudd la i desember 2008 frem sitt forslag til et slikt system, med et reduksjonsmål på 5 prosent fra 2000 til 2020. Det høres kanskje ikke videre dramatisk ut, men utslippene var antatt å øke med nesten 10 prosent innen 2010. Planen utløste sterk kritikk fra miljølobbyen, først og fremst fordi de mente den var for lite ambisiøs.

I november 2009 ble planen endret etter forhandlinger med daværende leder for Koalisjonen, Malcolm Turnbull. Kull- og aluminiumsindustrien skulle få en betydelig kompensasjon. Men Turnbull hadde undervurdert motstanden i eget parti. Han ble regelrett kastet og erstattet med svært klimaskeptiske Tony Abbott. (Selv om Abbott har kalt den globale oppvarmingen “crap”, kan det se ut som hans standpunkt i saken er mer opportunistisk enn uttrykk for en dyp overbevisning). Dermed forsvant også mulighetene til å skaffe flertall for kvoteloven i Senatet, siden De Grønne mente den var for pinglete og ikke ville stemme for den.

I april i år erklærte Rudd at kvotehandelsplanene var utsatt til 2013 – i realiteten lagt på hylla. Koalisjonen støtter for øvrig målet om en reduksjon på 5 prosent innen 2020, men baserer seg på tilskudd og subsidier. Slik sett er Australia der Norge og de fleste land er – luftige målsettinger uten virkemidler som vil oppfylle dem, i hvert fall ikke med den sikkerheten som kvotehandelssystemer vil gi.

Panikk felte Rudd
Rudd foreslo tidligere i år en egen særskatt på gruveindustrien, som har gått svært godt de senere årene. Men dette utløste igjen sterk motstand fra opposisjonen og industrien. Meningsmålingene begynte å falle for regjeringen, og på våren var opposisjonen à jour, eller i tet på noen målinger. Labour fikk panikk, og i juni ble Kevin Rudd kastet som partileder og statsminister, og erstattet med Julian Gillard, landets første kvinnelige statsminister. Miljøpolitikken var ikke eneste grunn – Rudd ble også ansett som autoritær og vanskelig å ha med å gjøre. Akkurat som med Turnbull skyldes hans fall mer enn klimapolitikken – slik sett overdriver jeg i ingressen, men striden om kvotehandelen hadde svekket ham sterkt og gruveskatten fikk begeret til å flyte over.

Selv om Gillard regnes som mer venstreorientert enn Rudd, var strategien nå å tone ned den grønne profilen for å kunne vinne det kommende valget. For å få den vanskelige saken unna, nedsatte hun en borgerkommisjon på 150 personer som skulle jobbe frem et nasjonalt kompromiss i klimapolitikken. Gruveskatten ble betydelig redusert etter forhandlinger med industrien.

Grønne lekkasjer
Dermed åpnet det seg et rom for De Grønne, og partiet gikk frem med omkring 3,5 prosent i førstepreferansestemmer, og Labour tilbake ca 5 prosent. Valgsystemet i Australia gjør at dette ikke er så alvorlig for regjeringen som det kan høres ut som. Landet har overførbare preferansestemmer, dvs. at velgeren rangerer partiene, og så overføres stemmene ettersom partiet faller ut i opptellingen. Labour satset på å få de fleste andrestemmene til De Grønne. Slik ble det også, men effekten ble nok mindre enn forventet, etter at en avtale om å anbefale Labour som nr. 2 skapte opprør mot partiledelsen i De Grønne. Dersom Koalisjonen likevel vinner, skjer det nok fordi en god del grønne stemmer hadde dem som andrevalget. Det tyder på at miljøhensynet, på tross av De Grønnes fremgang, har begrenset betydning. Selv for mange av miljøpartiets egne velgere var det altså mulig å foretrekke Koalisjonen fremfor Labour, selv om  er vanskelig å se at Koalisjonen kan fremstå som grønnere.

(I skrivende stund er oddsen for Labour-seier omkring 1.80.)

 Twitter: @jasnoen

På mandag starter skolen igjen i Oslo, etter en rekordlang ferie på ni uker. Få mennesker trenger ferie på ni uker. Det kan bli vanskelig å finne på noe å gjøre i alle disse ukene, og vennene er ofte langt vekk.

Den norske skolen har også fire andre relativt korte ferier. Min egen erfaring er at det fører til mye rykk og napp. Når elevene endelig har kommet i flyt etter sommerferien, ja da er det høstferie. Tilsvarende med vinterferien. På den annen side har mange familier de siste årene lagt om ferievanene sine og reiser bort flere ganger i året, gjerne til utlandet. I min egen familie forsøker vi å legge dette i tilknytning til andre fridager, det vil si jul og påske. Men da er det lite ekstra å hente i skoleferiene, så det ender ofte opp med at Barnet må ta seg ekstrafri.

Norsk skole er preget av et av de høyeste utgiftsnivåer i verden og middelmådige resultater. Norske elever får også uvanlig få undervisningstimer. For 7-8-åringer er dette 656 timer, mot 790 i gjennomsnitt i OECD (indikator D1). Tilsvarende for 9-11-åringer og 12-14-åringer: 730/835 og 826/ 926.

Det burde altså være rom for å øke undervisningstiden i Norge. Det er likevel verdt å nevne at det ikke er noen automatisk sammenheng mellom skoletimer og resultater. Opp til 11 år har Finland færrest undervisningstimer av alle, men likevel meget gode resultater.

Mitt forslag: Kutt den samlede ferien med to uker, og slå sammen de øvrige, for eksempel slik:

Sommerferie: Minus 2 uker.
Høstferie: Avskaff – minus 1 uke.
Juleferie: Forleng i etterkant – pluss 1 uke.
Vinterferie: Flyttes til forkanten av påskeferien.

Twitter: @jasnoen

For tredje gang i løpet av få år er deler av sommerferien tilbrakt i Spania. Forrige gang, i mindre turistifiserte deler av Nord-Spania, slo det meg hvor dårlige spanjolene var i engelsk. Dette er tross alt ett av verdens største turistland. På de mer typiske turiststedene i Spania er det riktignok bedre, men her risikerer man til gjengjeld å utsettes for et annet turistmareritt – menyer på svensk!

Denne gangen, etter litt mangelfull planlegging, løp jeg tom for litteratur litt for raskt. I Zaragoza, Spanias femte største by, besøkte jeg flere bokhandlere, blant annet en rimelig stor en på El Corte Ingles. Ikke en engelsk bok å oppdrive. Det er mulig at jeg ikke så godt nok etter, og at det hadde gjemt seg noe blant skjønnlitteraturen, men jeg leser sjelden den slags.

Verre var det at jeg heller ikke lyktes i to bokbutikker på flyplassen i Barcelona – i den ene av dem hadde de riktignok rikelig med engelsk skjønnlitteratur. Men her hadde de tross alt godt med engelskspråklige tidsskrifter, samt litt tysk og fransk. I Zaragoza fantes ikke slikt. Flere av de store tidsskriftene, som National Geographic og Rolling Stone fantes riktignok der – men i spansk versjon. Heldigvis fikk jeg fatt i det siste eksemplaret av Daily Telegraph, og pustet lettet ut.

Spanjolene oversetter en god del og spanske versjoner kommer raskt. Det er en av fordelene ved å tilhøre et stort språkområde, som også omfatter mesteparten av Sentral- og Sør-Amerika. Men det betyr også at spanjolene ikke eksponeres særlig mye for engelsk, bortsett fra dem som jobber i turistindustrien og i andre bransjer der engelsk er arbeidsspråket. I turistbransjen er det temmelig rudimentær engelsk vi snakker om. Å bestille øl på spansk kan tross alt selv den mest språksvake tysker klare!

I tillegg kommer selvsagt den forferdelige dubbingen av alt av film og drama på TV, som er vanlig i de fleste store europeiske land. Ikke bare er dubbing en kunstnerisk forbrytelse – jeg svingte innenom en spansk-dubbet versjon av en film om Pearl Harbour der både japanske og amerikanske admiraler snakket spansk! Men for å bli vant til et språk må man jevnlig eksponeres for det. Jeg er ganske sikker på at manglende dubbing har bidratt vesentlig til at nordmenn er bedre i engelsk enn de fleste. Heldigvis er engelsk dominerende i populærmusikken, og den dubbes ikke (selv om spanskspråklige artister gjerne utgir to versjoner).

Det er velkjent at jeg er USA-venn, og at amerikanerne ikke er spesielt gode i fremmedspråk. Hvorfor er jeg ikke tilsvarende bekymret for dette? Rett og slett fordi markedet har valgt engelsk som verdens lingua franca, det språket alle velger til kommunikasjon med alle andre som ikke deler samme morsmål. De engelskspråklige har derfor mindre behov for å kunne andre språk. De får likevel med seg det meste av det som skjer innen akademia, politikk og business. Det er også en grunn til at jeg er uenig med Høyre i at alle norske ungdomsskoleelever skal tvinges til å lære et fremmedspråk nummer to.

Det er ingen tegn til at denne posisjonen vil svekkes, snarere tvert imot. I Øst-Europa, der tysk tradisjonelt har vært et viktig andrespråk, vinner engelsk mer og mer frem. Franskmennene kjemper desperat for sitt språkimperium, hovedsakelig i Afrika, men jo mer Afrika integreres i verdensøkonomien, desto mer vil også afrikanerne gå over til engelsk. Kineserne er nå ivrig opptatt med å lære seg engelsk, mens ingen andre enn spesielt interesserte vil gå igjennom den vanskelige prosessen med å lære seg kinesisk.

Spania har kommet enormt langt økonomisk og kulturelt de siste tiårene, selv om en del av ekspansjonen de siste årene ikke har vært godt fundert, spanske statsfinanser må strammes kraftig inn og byggeindustrien har vært overdimensjonert.

Spanske byer, selv nå under den verste økonomiske nedgangen i landet i manns minne, føles langt mer dynamiske enn for eksempel italienske, som bærer preg av forfall og stagnasjonen – og som jeg tidligere har beskrevet som et eneste stort museum. Spansk arkitektur, design og litteratur er nyskapende og populært utenfor landets grenser. Det siste store i massemarkedet for klær, etter at Zara er blitt et household name i hele verden, er kjeden Desigual, med en veldig spenstig fargepalett. Spansk har i noen år vært det kuleste fremmedspråket i norsk skole.

På mellomlang sikt ser derfor fremtiden ganske lys ut for Spania. Men på lang sikt, dersom ambisjonene er større enn å bli et middels rikt og middels interessant europeisk land, som delvis lever av billig øl og rikelig med sol, må spanjolene innse at spansk ikke er nok.

English will rule the world – forever.

Twitter: @jasnoen

I helgen meldte pressen at LO vil sende et skip fullt av norske kjendiser for å bryte Gaza-blokaden på nyåret. APs stortingsrepresentanter Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen akter å være med. EUs utenrikssjef Cathrine Ashton krevde i helgen slutt på den israelske blokaden, en blokade som for øvrig er betydelig lettet etter Israels PR-nederlag i Mavi Marmara-saken.

Den normale måten å omtale situasjonen i Gaza på har i mange år vært ”en humanitær katastrofe”. FN-utsendingen Robert Serry avviste riktignok dette i februar.

Det er ingen tvil om at forholdene for folk flest ikke er god, og den siste krigen ga store ødeleggelser. Men det finnes også et annet Gaza. Den britiske journalisten Tom Gross, som tidligere har vært korrespondent blant annet for Sunday Telegraph i Jerusalem, og nå blant annet skriver for konservative National Review i USA, driver et nettsted som er sterkt kritisk til den vestlige pressedekningen av Midt-Østen. Gross har samlet bilder og informasjon som gir et annet bilde av situasjonen på Gaza.

Her er noen smakebiter:

Lørdag 17. juli publiserte han bilder fra et nyåpnet kjøpesenter, der han også repeterer essensen i tidligere rapporter av samme type. Myldrende gatemarkeder er fulle av mat. (Og for dem som måtte mistenke at Gross har jukset her – se denne Gaza-baserte arabiske nettsiden med forklaringer på engelsk her).

Tidligere i år ble det åpnet et svømmebasseng med olympiske mål i byen, det har sine luksus-hoteller, luksus-villaer og gode restauranter – den beste er Roots Club, som er mye brukt i pro-israelsk motpropaganda (som kritiseres her – videoen fra Roots er fra 2005, da hotellet ble åpnet – før blokaden). Faktisk var det Gross sin dekning som var bakgrunnen for at det israelske pressekontoret sendte ut sin informasjon om svømmebassenget og Roots Club kort tid før Mavi Marmara-hendelsen.

Så kan man innvende at dette bare viser at det finnes en elite i Gaza som får tak i alt de trenger – se denne AP-meldingen. Men Gross har også hatt moro av å sammenligne forventet levealder og barnedødelighet i Tyrkia og på Gaza-stripen. Gjett hvem som kommer best ut.

Så hvem har rett her: Jan Egeland eller Tom Gross? Begge, i den forstand at situasjonen varierer sterkt for Gazas innbyggere. De som sier at det ikke er mulig å bygge i Gaza på grunn av blokaden tar åpenbart feil, men det betyr ikke at det er fritt frem. Man må ha de riktige kontaktene – og penger.

Oppdatering 20. juli: NTB har i dag plukket opp saken om kjøpesenteret fra Gross (hvis de ikke leser min blogg, da). Her i Aftenpostens gjengivelse.

Twitter: @jasnoen

Annechen Bahr Bugge fra Statens Institutt for forbruksforskning har hatt en travel dag. I både Aftenpostens morgennummer og aftennummer er hun meget bekymret for at de ulydige barna – unnskyld, forbrukerne – ikke gjør som Tante Stat sier. ”Hun er bekymret for at nordmenn ikke tar helsemyndighetenes anbefalinger på alvor”. (…) ”Hardt stekt kjøtt er ikke anbefalt fra helsemyndighetene, sier forskeren”.

Og skylda for at vi ikke gjør som hun sier, må deles mellom de fæle markedskreftene og dumme fattigfolk som ikke vet sitt eget beste.

I morgennummeret sier Bugge: ”Kjedene plasserer produktene i butikkene på en slik måte at forbrukerne oppfordres til å gjøre det helsemyndighetene sier at de ikke skal gjøre. Man fristes.” Tenk det – man FRISTES av en lekker grillkotelett. Med dette særegne Blinderns-språket som mange har tilegnet seg avslutter hun med at dette er et ”godt eksempel på hvordan strukturelle barrierer hindrer forbrukerne i å spise mer fisk og grønnsaker”.

Vel, jeg har ikke vært innom noen dagligvarebutikk i det siste der fisk og grønnsaker er låst ned eller gjemt vekk i en krok – “strukturelle barrierer”. Faktisk er det som oftest slik som Anders Moe i Rema sier til Aftenposten, at grønnsakene er det første du kommer forbi i butikken. Det er vel som med stakkars Bent Sofus Tranøy, som på en eller annen mystisk måte, og helt uten å ville det selv, plutselig står der med løkpølsa i hånden, mens han egentlig ville ha rugbrød.

I aftenummeret er fokuset på ”sosiale forskjeller i kjøleskapet”, som på godt norsk betyr at dumme fattigfolk er aller minst i stand til å ta vare på seg selv. ”Vi ser at det er mer vekt på helse og sunnhet i gruppen med høy utdanning, mens de med lavere utdanning i større grad vektlegger at det skal være bilig og gi metthet”, sier Bugge.

Nå tuter jo landbruksinteressene ørene våre fulle med at vi bruker stadig mindre av vår inntekt på mat. Så det er vel ikke det at vi ikke har råd til fisk og grønnsaker? (Sist jeg sjekket var ikke kjøtt overveldende billig i Norge).

Morgennummeret går spesielt til angrep på dagligvarekjedendes pågående grillkampanjer – den såkalte ”grillkampen”. Artig nok har Aften-nummeret, på samme side som Bugges formaninger, en halvsides annonse for Bunnpris som nettopp er en del av denne ”kampen”. Markedskreftene er i sannhet over alt!

Laksen koster 29,90 for 400 gram, kylling til grill 69,50 for 580 gram, svin indrefillet 144,50 for kiloen. Så det er vel ikke prisen som gjør at vi spiser lite fisk da? De usunne bufallovingene koster riktignok bare 49,90 for 1,5 kg. Det er billig, selv om det går bort ganske mye i bein her.

Bugge forsker nå, betalt av de samme idiotene som ikke vil gjøre som hun sier, på hvordan godtfolk kan hjelpes av staten. For folket selv er det jo umulig å stole på. ”Det er altfor mye fokus på den enkeltes ansvar,” sier Bugge.

Vi har allerede fått tobakken låst ned i automater for å reduseres fristelsene. Kanskje vi skulle gjøre det samme med kotelettene? Vi har allerede regler som skal gjøre kjøttet mindre fristende, ved at det vakuumpakket fremstår som grått istedenfor rødt. Og røde pølser er jo ren tvangt til kjøp, og derfor forbudt i Norge. (Jaja, jeg vet at påskuddet er at fargestoffet skal være farlig for oss, men det kan jo umulig være farligere enn risikoen for hjerteinfarkt ved å hisse seg opp over folk som Bugge?)

Men dette holder nok ikke – folk er dumme, late og vil rett og slett ikke lære. I mange kommuner praktiseres en ordning der helsesøster kommer hjem til foreldre med spebarn for å sikre at de har det bra. Kunne vi ikke utvide denne ordningen til alle? En litt ferm middelaldrende dame som kommer innom rundt middagstider, gjerne med noen grønnsaker i bæggen, og lærer oss hvordan vi lager god mat av mager fisk og gulrøtter. Ja, nabokjerringa du vet – hun som ligner litt på Gro.

Litt drastisk, sier du? Vi kan i hvert fall begynne med TV-reklame etter mønster av han som ringer på døra og leverer tilbake det søppelet som du ikke har kildesortert riktig. Tenk på barna! Tenk på miljøet! (Kjøtt gir større utslipp av klimagasser). Tenk på helseutgiftene! (Never mind at usunn livsførsel snarere sparer staten for penger. Du blir stygg og feit! (Akkurat den kunne kanskje virke på noen).

New Yorks borgermester Bloomberg har forsøkt å oppdra sine bysbarn ved å tvinge alle serveringssteder til å oppgi kaloriinnholdet i det de serverer. Det er forsket på virkningen av tiltaket og New York Times oppsummerte i fjor:

It found that about half the customers noticed the calorie counts, which were prominently posted on menu boards. About 28 percent of those who noticed them said the information had influenced their ordering, and 9 out of 10 of those said they had made healthier choices as a result.

But when the researchers checked receipts afterward, they found that people had, in fact, ordered slightly more calories than the typical customer had before the labeling law went into effect, in July 2008.

Folk juger litt for å tilfredsstille tantene, men fortsetter som før – ja kjøper kanskje litt ekstra fries bare på trass. Bra! 

Og ja – pubertalt trassig som jeg er, tok jeg i dag frem en pakke grillpølser og satte til livs fire av dem. Billig, enkelt og ikke så aller verst godt.

Twitter: @jasnoen

Obama har fått utrettet en god del i sine første 18 måneder som president. Det skyldes først og fremst et uvanlig stort flertall i Kongressen, og at finanskrisen har gitt politisk spillerom for å bruke mye penger på et bredt utvalg av ”gode formål”. Denne mulighetenes periode er nå over. Finansreguleringsreformen, som forventes endelig vedtatt i disse dager, blir hans siste store seier. (Han har riktignok ikke fått det helt som han ville, men en seier er det).

Den politiske viljen til å fortsette med underskuddsbudsjettering i samme omfang er forsvunnet, selv blant mange av Obamas partifeller. USA er påvirket av det samme stemningsskiftet som har skjedd i Europa, der de langsiktige konsekvensene av for store underskudd og høy statsgjeld nå tillegges større vekt enn fortsatt stimuleringsbehov. Obama maktet ikke å overbevise europeerne om sitt syn på det siste G-20-møtet, og viktigere – han har ikke klart å overbevise Kongressen om at det er riktig med enda en stimuleringspakke. Bekymringen for budsjettunderskuddet er en sentral drivkraft for opposisjonen mot Obama – i og utenfor Tea Party-bevegelsen.

Målingene undervurderer republikanerne
Meningsmålingene foran Kongressvalgene 2. november peker mot betydelige tap for demokratene. Når velgerne spørres om hvem de vil stemme på i valget til Representantenes Hus, har republikanerne et knapt, men klart flertall. (Pollster har mindre differanse). Tar man ut Rasmussens mange målinger, som systematisk ligger høyere for republikanerne, er de to partiene omtrent jevnstore. Det er i seg selv ingen grunn til å se bort fra Rasmussen. Instituttet har riktignok en betydelig ”house effect”, dvs. at det systematisk måler republikanerne høyere enn gjennomsnittet av instituttene, men Rasmussens treffsikkerhet har vært blant de beste de siste valgsyklusene. Problemet er et annet – at Rasmussens målinger dominerer i antall, slik at deres ”house effect” bare delvis kanselleres av andre institutters bias til fordel for demokratene.

Når jeg er temmelig sikker på at republikanerne vinner minst de 39 setene som skal til for å vippe flertallet, er det fordi vi har lang erfaring for at partiet undervurderes i slike målinger. Det skyldes trolig at en større andel av usikre velgere, som når det kommer til stykke ikke stemmer likevel, oppgir demokratene som partialternativ. I år er denne effekten trolig større enn vanlig, siden alle målinger viser at republikanske velgere er mer entusiastiske. Gallup, der partiene i det siste har ligget veldig jevnt, har den beste tidsserien. I alle midterm-valg siden 1950 har demokratene gjort det dårligere, til dels betydelig dårligere, enn meningsmålingene har vist noen måneder før valget. I 2006 var effekten liten, men dette var da også et valg der demokratene mobiliserte en god del entusiasme. Jeg blir ikke overrasket dersom republikanerne vinner mellom 50 og 60 seter.

Men Senatet holder trolig
I Senatet er situasjonen noe bedre for demokratene. Medregnet to uavhengige har de i dag 59 senatorer. En liten gruppe moderate republikanere, primært Brown fra Massachusetts og Snowe og Collins fra Maine, gir ham mulighet til å komme forbi filibustergrensen på 60. Det skal svært mye til at dette vil være tilfelle etter november. La oss se på nøkkelstatene:

North Dakota, Indiana, Arkansas og Delaware er tapt for demokratene. De innkommende republikanerne i de tre første er ikke spesielt moderate, mens Mike Castle i Delaware nok kan tenkes å samarbeide med demokratene om enkeltsaker. 

I Pennsylvania, Nevada, Colorado og Illinois er det svært jevnt. Både Nate Silver, gjennomsnittet av målinger hos RealClearPolitics og markedsplassen Intrade gir republikanerne en knapp ledelse disse stedene (Intrade vippet så vidt i demokratisk favør i Nevada de siste par dagene).

I Pennsylvania er Arlen Specter, som skiftet parti i perioden, allerede kastet i primærvalget. Hans erstatter Joe Sestak vil slite med å holde setet mot republikaneren Pat Toomey, som tilhører den mer libertarianske delen av partiet, og har ledet pressgruppen Club for Growth. Demokratene vil forsøke å fremstille Toomey som altfor høyrevridd for sentrumsorienterte Pennsylvania.

Samme taktikk følges i Nevada, der majoritetsleder Harry Reid kjemper mot Tea Party-støttede Sharron Angle. Dette er en av minst tre stater der demokratene håper at Tea Party-bevegelsen vil komme dem til hjelp, fordi populistene har lyktes i å erstatte en mer moderat republikaner med en mer radikal (eller hva man foretrekker å kalle det). Angle hadde i utgangspunktet en mindre ledelse over Reid enn et par av sine rivaler, og denne har skrumpet ytterligere inn.

Dersom Ken Buck vinner primærvalget i Colorado, vil det samme skje her. Buck støttes av Tea Party-bevegelsen mot etablissementets Jane Norton (men det er likevel ikke opplagt hvem som er mest populistisk av de to). Målingene viser imidlertid foreløpig at han har et større forsprang mot demokratenes kandidater (utnevnte Michael Bennet utfordres av Clinton-støttede Andrew Romanoff) enn Norton.

I Illinois vil et demokratisk nederlag være særlig tungt å bære, siden det er Barack Obamas egen senatsplass det dreier seg om. (Ronald Burris har vært oppnevnt i posisjonen, men er så upopulær at han ikke har stilt til valg). Normalt burde demokratene holde dette setet, men delstatspartiet har vært alvorlig plaget av skandaler, noe kandidaten Alexi Giannoulias også er involvert i. På den annen side har republikaneren Mark Kirk rotet det til for seg ved å være i beste fall upresis om sin forsvarskarriere.

Jeg er ganske sikker på at republikanerne tar Colorado, mens de andre tre er avhengig av om dette blir en ”wave election”, altså et mobiliseringsvalg som sveiper alt med seg, slik republikanerne opplevde i 1994 og demokratene i 2008. I så fall er republikanerne opp i 49 senatorer.

Men herfra blir det verre. Det rekker ikke med 50 heller, siden visepresident Biden har den avgjørende stemmen dersom det står 50-50 i Senatet. La oss først se på republikanernes offensive muligheter, så på hva de må forsvare.

Long shots
Oppdatering: Ved en inkurie glemte jeg i første versjonen Wisconsin, der Russ Feingold, en av Senatets mest selvstendig tenkende medlemmer de siste par månedene har ligget helt jevnt på meningsmålingene med utfordrer Ron Johnson. Nate Silver gir likevel Feingold hele 85 prosent sjanse til å vinne, noe jeg tror er altfor høyt.

Washington er en stat som har trendet demokratisk, men som republikanerne lenge har forsøkt å vinne tilbake. Etter at det nå er klart at Dino Rossi, som tapte guvernørvalget i 2004 med knappest mulig margin, stiller på republikanernes side, kan ikke sittende senator Patty Murray lenger føle seg for trygg. Ledelsen er svært knapp, og kommer bølgen, kan den ta med seg også Murray og Feingold.

I California utfordrer den tidligere (sparkede) Hewlett-Packard-sjefen Carly Fiorina Barbara Boxer. Sistnevnte er ingen sterk kandidat, og langt til venstre for hovedstrømningene i amerikansk politikk, selv i California. Fiorina bruker enorme summer av sine egne penger på å bli valgt. Likevel tror jeg ikke det holder, selv om en enkelt fersk måling gir Fiorina en knapp ledelse. Da har tidligere Ebay-sjef Meg Whitman bedre sjanser til å vinne guvernørvalget mot Jerry Brown.

Etter senator Robert Byrds død er det fremdeles uklart om det vil bli avholdt et suppleringsvalg i West Virginia i november, eller om en senator blir oppnevnt frem til 2012. Blir det valg, kommer svært sannsynlig den populære demokratiske guvernøren Joe Manchin til å stille, og har meget gode sjanser til å vinne. Nate Silver er ikke så sikker, og peker på at staten er svært konservativ.

En kort periode så det ut til at Connecticut kunne komme i spill, etter at demokraten Richard Blumenthal gjentatte ganger løy om sin Vietnam-erfaring. Men etter at ledelsen i meningsmålingene forsvant over natten, ser det ut til at velgerne har tilgitt ham. Motkandidaten, Tea Party-støttede Linda McMahon er heller ikke av de sterkeste. Dersom det ikke er flere lik i skapet, holder demokratene denne staten.

Men republikanere kan også tape
Republikanerne er i forsvarsposisjon i Florida, Ohio, Missouri, North Carolina, Kentucky og New Hampshire. De fleste av disse statene vant Obama i 2008, så det er slett ikke umulig å plukke en plass eller to. Sjansene ser best ut i Ohio. Men demokratene sliter i rustbeltet, og jeg tror Rob Portman holder Voinovichs gamle sete. New Hampshire svinger også tilbake mot republikanerne, og jeg kan ikke helt se at North Carolina og Missouri skal falle denne gangen.

Kentucky er imidlertid interessant. Rand Paul, sønn av Ron Paul, har (libertarianske) meninger som ligger et stykke unna partiets hovedstrømninger, selv om han ikke er så ekstrem som sin far. Med sterk Tea Party-støtte feide Paul partielitens kandidat til side. Hans ledelse i målingene er noe redusert, men bare en eneste måling, fra diskrediterte R2000 har hatt hans motkandidat Conway i teten. Taper Paul vil det styrke de moderate elementene i det republikanske partiet og undergrave Tea Party-bevegelsen.

Også i Florida kan republikanerne tape på grunn av hendelser i nominasjonsstriden. Marco Rubio ville ha slått sittende guvernør Charlie Crist i primærvalget. Derfor forlot Crist republikanerne og stiller som uavhengig. Demokratenes kandidat anses som sjanseløs. Spørsmålet er bare hvor mange av dem som stemmer taktisk på en tidligere republikaner for å hindre en mer høyreorientert republikaner.

Florida er ikke på samme måte som Kentucky en test for Tea Party. Riktignok hadde Rubio sterk støtte fra dem, men hele partietablissementet forlot etter hvert Crist fordi han la seg mot venstre. Mainstream konservative National Review var derfor en tidlig støttespiller for Rubio. Florida-valget utgjør en litt annen test, nemlig hvorvidt en sentrumsorientert uavhengig kandidat kan vinne frem i en vippestat som dette. Etter at Crist forlot partiet, fikk han straks en liten ledelse på meningsmålingene.

Nate Silvers analyse tilsier at Crist har to tredelers sjanse til å vinne. Intrade gir ham en knappere ledelse. Denne gangen er jeg uenig. Rubio er ingen ekstremist, har betydelig personlig sjarm, og samler inn penger så det griner. Crist på sin side ser ut som en som velger parti etter hva som tjener hans personlige karriere, slik som Arlen Specter, og har mistet mesteparten av sine finansielle støttespillere.

Vinner Crist er det uklart hvilket parti han vil organisere seg samme med og hvor stemmegivningen vil havne. Trolig kan Obama regne med hans stemme i de fleste saker, og Crist vil i hvert fall ikke bruke filibustervåpenet mot ham.

For å oppsummere: Jeg tror ikke republikanerne kommer til 50 i senatet, men at de kommer svært nær – 47 eller 48.

Etter nederlaget
Selv om Obama skulle beholde et knapt flertall i Senatet, ja selv om han også gjør det i Huset, vil manøvreringsmulighetene være svært begrensede. En stor del av demokratene som taper sin plass i Huset vil riktignok tilhøre høyrefløyen, som han uansett har problemer med, men mange av disse vil også bli gjenvalgt på grunn av sin personlige standing. Det vil derfor være nærmest umulig for Obama å få flertall for en venstre-agenda i Huset. Og gjør han det, vil de fleste slike forslag stoppes av republikanernes filibuster i Senatet.

En naturlig reaksjon på et nederlag 2. november vil være å justere kursen mot sentrum. Det gjorde Bill Clinton etter 1994. Men det var lettere for ham. Han var selv sentrumsorientert – eller prinsippløs, som WSJ-spaltisten John Fund karakteriserte ham på et møte i Monticello Society i Oslo i vår. Fund pekte på at Obama derimot er venstresidens mann i amerikansk kontekst. Han må i langt større grad gå imot sine politiske instinkter dersom han skal oppnå støtte fra flere enn en svært liten håndfull republikanere. Fund tror ikke det vil skje, og jeg følger ham.

Det spekuleres i at demokratene vil bruke perioden mellom valget 2. november og frem til de nyvalgte representantene tiltrer på nyåret til å kjøre igjennom utestående saker, f.eks. innen miljø- og energipolitikk. Det tror jeg ikke at de tør, og filibustervåpenet vil også bli brukt for å hindre dette.

Obama kan velge å ligge på været frem til 2012 – erkjenne at ikke særlig mye mer kan oppnås i mellomtiden. Dersom økonomien bedrer seg, ligger han fremdeles bra an til gjenvalg i 2012. Da vil han ha et nytt mandat fra folket, og kanskje vil demokratene også vinne tilbake noe av det tapte fra i år, når velgerne ser at heller ikke republikanerne kunne innfri forventningene.

Twitter: @jasnoen